Han spiste kun lidet, men drak som en Svamp...

Kongsberg gamle kirke,
der Andreas Bonnevie var sogneprest
da han ble valgt til Stortinget i 1815.
Foto: Kjetil Bjørnsrud

Andreas Bonnevie (1782-1833) er en av de mer fargerike personene som har representert Kongsberg på Stortinget. Den mildt sagt kontroversielle sognepresten var rasjonalist og livsnyter. I selskapslivet skal han ha vært en festlig fyr, og ikke tok han seg selv spesielt høytidelig heller. Så festlig skal han ha vært at sognebarna på Kongsberg fikk nok og ba ham reise. Før han døde som en nokså forsoffen sogneprest i Øyestad, diktet han en liten selvbiografi som viser atskillig selvironi.

Han fødtes i Mandal et Sted udi Nord
Fem Lustra er henrundne siden,
Hans Øine var brune, hans Næse var stor
Og Munden var modsat af liden,
Hans Syn var kun kort
Hans Haar det var sort
Men bliver vel graaligt før Tiden!

Patroner og Penge han aldrig beholdt
Kun sjelden med Fynd han studerte,
Han frøs som en Skrædder, saasnart det var koldt
Men Heden ham og generte,
Han elsked sin Pligt
Var plaget af Gigt.
Hvorfor han og slet exercerte.



Andreas Bonnevie ligger begravet i Øyestad,
der han endte sine dager som sogneprest.

I Landbrug han skjeldner knap Vikke fra Hamp
Og Harve fra Tromler og Plove,
Han spiste kun lidet, men drak som en Svamp
Og havde Passion for at sove,
Han lo ad en Nar
I hvem han end var,
Hans Vittighed faldt i det Grove.

Af Regninger uden ærbødigst qvitteret
Han havde en rasende Mængde,
Sin Ragekniv holdt han bestandig forkert
Og tidt han i Skindet sig flængte,
Han græd og han lo
Gik aldrig med Sko
Og tog paa Credit, naar han trængte.

Han elsktes af Nogle, var miskjendt af Faa,
Han nødig var Nogen forbunden,
Han omgikkes ens mellem Store og Smaa
Og Ærlighed flød ham af Munden,
Ved Lidt var han glad
Om Intet han bad,
Og fikk derfor Intet - i Grunden.

Var "slyngel" et injurierende skjellsord?

Fyll og politikk er to fenomener som har en ulykksalig tendens til å opptre sammen fra tid til annen, og bedre var det ikke i ukene før det tredje ordentlige storting ble samlet i 1821. Da gikk det for seg så frakkeskjøtene revnet, blodet fløt og juristene måtte i ilden for å vurdere om bruken av ordet "slyngel" var straffbart.


Pløen var så glad i hunden Tyrk
 at han fikk laget en minneplate
for den da den døde:
Tyrk aad og drak og sprang og laae, ja!
Dansed, naar hans herre smilte.
Da alder negted ham at gaae,
fant han, at det var bedst han hvilte.
(Foto: Anne-Sophie Ofrim)

Det var den selvbevisste trelasthandleren Marcus Pløen som sto i sentrum for konfliktene (ja, det er han med Pløens gate). Da herreklubben Enigheden møttes i sentrum av Christiania i november 1820 var Pløen nyvalgt stortingsrepresentant. Pløen var i storslag, pralet med sin nyslåtte politiske status, utbrakte en rekke skåler av patriotisk karakter, og toppet det hele med å nekte å synge det tredje verset i en allsang der han var utpekt som forsanger – det kunne han som brav nordmann og "folkets representant" ikke gjøre.

På dette tidspunktet lå alkoholen allerede som et tykt teppe over forsamlingen, og en sterkt beruset offiser ved navn Aubert påpekte at Pløen dog ikke skulle møte på Stortinget før i februar. Pløen forsøkte å utbringe en ny skål, men Aubert betakket seg: "Hvordan tør en slik slyngel som Dem å foreslå å drikke med meg?!"

Deretter brøt helvete løs og i tumultene gikk det ikke bedre enn at styremedlem Christian Heyerdahl, for anledningen kledt i kjole og hvitt, fikk begge sine frakkeskjøter avrevet, mens blodet fløt fra andres neveknoker. Den ene etter den andre ble kastet på dør - og Pløen var blant dem. Det kom mer champagne på bordet, og noen ble hentet tilbake - Pløen var blant dem også - før nye konflikter oppsto, og slik gikk Pløens frynsete rykte i forveien til det tredje storting – som også ellers skulle bli en høydramatisk sesjon.

Peter Motzfeldt
- statsråd og brevvenn

Alt dette vet vi fordi den nøkterne og tørrvittige statsråd Peter Motzfeldt fortalte om det i et brev til sin venn W.F.K. Christie, som satt hjemme i Bergen og var sjeleglad for at han slapp å reise til Christiania.

Jørgen Aall: - Betro mig en liden Kommando!

Jørgen Aall ofret gjerne livet for Norge

Når hørte vi sist en stortingsdebatt der en politiker tilbød å ofre sitt eget liv for nasjonen? Ganske lenge siden, antagelig. Kanskje helt tilbake til 20. oktober 1814? Da debatterte det første ekstraordinære storting foreningen med Sverige, og representanten Jørgen Aall fra Porsgrunn grep ordet for å snakke om hva som kunne skje dersom svenskene ikke godtok den norske grunnlovens innhold. Da kunne det bli krig igjen - og da skulle det i hvert fall ikke stå på ham:

«Det forekommer mig, at jeg har hørt, at der hersker Mangel paa Officerer i Armeen. Vilde Statens øverste Raad i Tilfælde af Krig, betro mig en liden Kommando helst af det Tellemarkiske Regiment, blant en stor Del af hvis Individer jeg, formedelst min Handelsforbindelser i de Egne er temmelig bekjendt, staar jeg, paa Felttogets første Aabning, i Spidsen for et saadant, og skal, saasandt jeg lever, ei forlade det, før enten Fienden udrækker Haanden til en antagelig Fred, eller den tunge Sørgedag omhyllet af rædsomme Skygger glider frem, da Norges Forsvarere mismodigen skal erklære, at det, ravende i sin døende Mathed, segnede for Erobrerens Sværd.»

Hjemme i Porsgrunn var Aall stadskaptein, en slags lokal heimevernssjef, men hadde selv aldri vært i kamp. Likevel var han fullt rede til å ta konsekvensene av en væpnet strid, om det så skulle koste ham livet:

«O Norge! Elskede Fædreland! Maatte Du gaa frem til Seir over mit i Striden for dig faldne Lig, da gjorde jeg mig fortjent af dig for at have ofret mit Liv for den bedste Sag. Livet selv har ei Værd nok for mig, til at jeg tør betragte dette som det største Offer.»

Det første ekstraordinære storting var ikke egentlig et storting, men en ny grunnlovsgivende forsamling. De 79 representantene satt sammen noen dramatiske uker i oktober og november 1814,og ryddet i grunnlovens paragrafer for å legge formalitetene til rette for den påtvungne unionen med Sverige.

Jørgen Aall møtte både på Eidsvoll og på det ekstraordinære stortinget, i tillegg til det første ordentlige storting i 1815-16. Den første gangen representerte han Porsgrunn, de to siste både Porsgrunn og Skien. På Stortinget i 1815-16 møtte han sammen med sine brødre Niels (Bratsberg amt) og Jacob (Nedenes amt).

En kraftpatriotisk bredsalve anno 1815

Christian 7.s monogram forsvant fra Domkirken

Den store underliggende politiske konflikten i 1815 gikk etter patriotiske skillelinjer. Noen egentlig diskusjon om den nye unionen med Sverige var det ikke, den var et faktum som alle måtte erkjenne. Det var også stor enighet på norsk side om at unionen skulle være begrenset, og at det ikke måtte komme til noen full sammensmeltning av de to rikene. Men det pågikk en stadig strid mellom de som forsøkte å forholde seg pragmatisk til den nye tid, og de som brukte en hver anledning til å sette denne avgrensningen på spissen.

En slik opposisjonstrang kunne imidlertid ikke drives altfor langt offentlig. Derfor måtte man rette skytset mot nordmenn som kunne mistenkes for å gå unionens ærend, samtidig som man sørget for å snakke pent om den nye kongen i Stockholm. Et typisk eksempel finner vi i Intelligensseddelen 5. august 1815, der den oppkjeftige 19 år gamle studenten Mathias Andreas Boye går hardt ut mot Stiftsdireksjonen, som over døren i Domkirken har skiftet ut monogrammene til de to danske kongene Christian 6. og 7., for deretter å sette opp CXIII i stedet – altså den nye svenskekongens symbol. Under tittelen O tempora! O mores! (Hvilke tider! Hvilke skikker!) rykker han ut:

"Jeg er ung og uerfaren, og bør vel, som saadan, ikke opkaste mig til Dommer over de Ældres Færd, men naar denne bliver alt for daarlig og liig Barnets, da tager jeg ikke i Betænkning derom at tale til dem, som jeg mener."

Etter å ha beskrevet selve saksforholdet, går han til angrep på gjerningsmennene:

"…saa maae altid slik ussel Adfærd ei alene beskjæmme de abderistiske Støvslikkere selv, men endog hele Nationen, og det er vel heel usømmeligt at smigre for sin Konge paa en Maneer, hvorved hele Folket maae blive til Latter. […] Visselig er denne Navneforandring den meest tossede og dummeste Smiger man kan tænke sig, og indgyder vistnok hos Kongen selv den største Foragt for de Mennesker, der have kunnet nedlade sig til sligt lav og ussel Kryberie."

Boye var skikkelig i støtet, og foreslo endog at det burde opprettes et "Selskab, under Navn af Udkradserselskabet i Norge, hvilket maatte bestaae af en stor Mængde cultiveerte Medlemer, der kunde skjønne saavel Bogstaver som Tal; naar nu disse reise overalt om i Landet med Hakker, Øxe, Knive, Hamre, Meisler og andre saadanne Redskaber, udskrabede alle gamle Kongers Navne, Runer og deslige profane Tegn, og i saadanne daarlig Tings Sted stemplede CXIII overalt, saa troer jeg visseligen, at Forvandlingen i en Hast vilde komme istand over hele Landet."

Nederst i artikkelen avslører Boye at han har fått artikkelen refusert i Nationalbladet med den begrunnelse at "det ei var skrevet i et Sprog, hvormed man kunde træde frem i dannede Kredse". Det sier en del, for de to brødrene Hielm som sto bak denne opposisjonsavisen var nok definitivt på Boyes side i spørsmålet, og var ellers ikke fremmede for slagferdig retorikk. De hadde imidlertid nok av problemer med ytringsfrihetens begrensninger som det var, og valgte vel sine konflikter med omhu. I Nationalbladet var det også gratis å komme på trykk, mens Boye altså fikk anledning til å komme til orde mot betaling i Intelligensseddelen.

Mathias Andreas Boye var sønn av rektor Engelbreth Boye ved katedralskolen i Trondheim, og ble student i Christiania i 1814. Han skal ha oppholdt seg mye i København i 1815-16, men var åpenbart også tilstrekkelig til stede til å gjøre furore i Christiania. Senere ble han adjunkt og overlærer i Drammen, rektor ved katedralskolen i Kristiansand, senere tollkasserer i samme by og deretter i Larvik. Han møtte på Stortinget i 1833 og 1857.