torsdag 30. juli 2015
Nytt nettsted!
Denne bloggen vil framover bli oppdatert på www.stortingshistorie.no. Velkommen til nytt nettsted!
søndag 19. juli 2015
Der har jeg for min skitne munn...!
Biskop Mathias Bonsach Krogh var irritert over at han ikke fikk snakke i Odelstinget. |
Men da det i juli 1815 begynte å gå opp for representantene
at det var Odelstinget som ville bli den mest dynamiske arenaen, var det
plutselig ikke så stas med Lagtinget likevel. Og det er liten tvil om at
enkelte av de embetsmennene som ble ansett som brysomme, ble plassert der – som
for eksempel Hans Nansen:
- Der har jeg for min skitne munn. De vil bli av
med meg, hvisket Nansen til sin sidemann Eiler Schiøtz, som etterpå
fortalte om det i et brev til sin svigerfar Gabriel Kielland hjemme i
Stavanger.
Christie var også ergerlig. Han mente det var ytterst
uheldig at det ikke var kommet med en eneste bonde i Lagtinget – for det første
fordi det kunne virke provoserende overfor bøndene, men også fordi det dermed
ble en desto større bondeandel i Odelstinget. Selv om Christie var opptatt av
at bøndene skulle ha sin rettmessige plass, ville han nødig ha dem i flertall –
i hvert fall ikke ennå. Ikke minst var han bekymret fordi man i Odelstinget
gikk glipp av altfor mange dyktige representanter som ble sittende i Lagtinget.
Christie beklaget særlig at Falsen var blant dem som måtte sitte i Lagtinget. «For
en mann med hans virketrang og kunnskap må det være tungt å settes på pensjon»,
skrev Christie i dagboka. Men han noterte seg med en viss galgenhumor at Falsen
på sett og vis falt for eget grep – for Lagtingets innretning hadde både
Christie, Motzfeldt og Jonas Rein advart ham imot på Eidsvoll året i forveien.
Det skulle ikke gå lang tid før de misfornøyde
lagtingsmedlemmene fant en anledning til protest, og det var nordlandsbispen Krogh
som ledet an, onsdag 19. juli. Han hadde oppdaget at hans plass i Lagtinget
simpelthen forhindret ham i å stille forslag i Odelstinget, og det skulle han
ha seg frabedt.
På sitt buldrende vis slo han fast at det var jo han som
kjente forholdene i Finnmark og “Nordlandene” best av alle representantene. Da
måtte han jo kunne delta i Odelstinget når debatten handlet om hans
hjemtrakter! Riktignok satt alle de andre nordnorske representantene i
Odelstinget, deriblant fogden Johan Ernst Berg, som straks etter skulle bli
utnevnt til amtmann, men det var ikke godt nok for Krogh. Flere viktige
nordnorske saker skulle opp, ikke minst spørsmålet om en ny kjøpstad på
Hundholmen – det som i dag er Bodø.
De andre medlemmene av Lagtinget benyttet også sjansen til å
fremme lignende synspunkter, blant dem Nansen, Niels Aall og den stridbare
forretningsmannen Carsten Tank fra Halden. Christie sto hardt på Grunnlovens
bokstav – han hadde jo tross alt vært sekretær for Eidsvollsforsamlingen – og
fikk støtte fra andre prinsippfaste jurister som Anders Rambech og Valentin
Christian Wilhelm Sibbern. Det gikk så langt at Christie måtte ta Tank i skole
hva angikk verdige tiltaleformer i en nasjonalforsamling. Christies fløy vant
igjen, og den første striden mellom Odelsting og Lagting var avgjort. Men
rivningene mellom de to kamrene skulle prege resten av stortingssesjonen. Som
Niels Aall skrev hjem til sin kone etter denne første bataljen: «Det ytrer seg
allerede litt partiånd i Stortinget, særlig mellom lagtinget og odelstinget,
men jeg skal vokte meg vel for å smittes av denne ånd, som er i stand til å
hindre det godes fremme...»søndag 5. juli 2015
Stortingets åpning 5. juli 1815
I huset til høyre lå Katedralskolen der Stortinget holdt sine møter ved de første sesjonene. Krigsskolen til venstre. |
Regjeringens forhold til Stortinget var også forholdsvis
uavklart, men denne onsdagen kom stattholderen og statsrådene til Stortingets
møtesal på Katedralskolen. Halv tolv på formiddagen ankom den offisielle
delegasjonen, ledsaget av lystig militærmusikk og en deputasjon som Stortinget
selv hadde sendt av gårde for å hente notabilitetene. Prosesjonen var meget
nøye planlagt, og foregikk helt etter planen – det bekreftet stortingsrepresentant
Hans Jørgensen Wetlesen i dagboken sin.: I spissen gikk byens to rådmenn,
deretter byens president, hvorpå fulgte to av byens eligerte menn (altså borgernes representanter),
etter disse kom professorene ved universitetet, byens geistlighet, biskop og
stiftamtmann samt høyesteretts personale; deretter statsrådene og så hans
excellence stattholderen, og til slutt stattholderens adjutanter,
generalstaben, kommandanten og alle korpssjefer som oppholdt seg i Christiania.
På fortauet var det fullt av både borgere og soldater – «vervede venner» - som
slottspresten Claus Pavels muntert beskrev det i sin dagbok. Han var blant dem
som gikk i paraden.
Det var Christie – som var aldri så lite pedantisk anlagt –
som hadde planlagt det hele. I sin sirlige håndskrift beskriver han hvordan
hver enkelt skulle forholde seg når man kom inn i salen: «Etter at enhver har
inntatt sin plass således at de som går foran Hans Excellence står på venstre
side av tronen, unntatt statsrådet som blir stående på høyre side av tronen,
til like med alle de som følger etter Hans Excellence, forkynner Hans
Excellence at hans kongelige majestet har befalt ham således (her oppleses det
kongelige åpne brev), som leveres presidenten i kopi ved statssekretæren. Derpå
tilkjennegir Hans Excellence Stortinget kort at han har anmodet statsråd
Collett om å opplese Hans Majestets tale, som leveres i original til
presidenten.
Deretter anmodes statsråd Motzfeldt til ifølge Hans
Majestets befaling å forelese beretningen om rikets tilstand og bestyrelse, som
likeledes leveres i original til presidenten. Derpå fremfører Hans Excellence
noen ord i dagens anledning og forklarer Stortinget åpnet i Hans Kongelige
Majestets høye navn, i overensstemmelse med Norges rikes grunnlov § 74.
Presidenten vil formodentlig gi et svar – hvoretter toget kontramarsjerer og
begir seg til Hans Excellenses bopel i samme orden som iakttas ved henmarsjen.»
Og akkurat slik foregikk det.
Da regjeringsdelegasjonen hadde forlatt lokalet, fant
stortingsrepresentantene det upassende å fortsette møtet. I mangel av noe bedre
å finne på, foreslo Christie at de skulle spasere bort til regjeringens
kontorer for å gi den utøvende makt Stortingets kompliment. Det ble atskillig
debatt om forslaget, noen mente det var i strid med Stortingets verdighet, men
med 73 mot 11 stemmer bestemte representantene seg for å følge Christies
forslag.
tirsdag 23. juni 2015
En stusslig aften i Christiania
St. Hans-bål ved Jølstervannet, malt av Nikolai Astrup (1880-1928) |
«Vi promenerte litt ut blant publikum, som egentlig holder
seg på Ruseløkkbakken. Her satt av og til en Madame med en brennevinsflaske
eller stekt ål; det var det hele. Intet telt, ingen brennende båter eller
tjæretønner, intet kakebrett eller lass die Katze laufen*, ingen fiolin og ingen polsdans eller halling,
kort sagt intet av hva der i Bergen er den egentlige St.Hans-aftens glede.
Den eneste alminnelige fornøyelse var å tenne
kruttkjerringer eller svermere og kaste disse ut blant mengden. Jeg har nå
opplevd St.Hans-aftener i Christiansund, Bergen, Christiansand og Christiania.
De første moret meg mest – naturligvis, fordi jeg da var barn. Christiansands
St. Hans-aften var tålelig, Christanias meget måtelig. At Bergens er som Fugl
Fønix mot de andre fugler, det følger av seg selv.»
*lass die Katze laufen - trolig en bergensk lek (kanskje kattepinn?)
fredag 12. juni 2015
Verre enn å "vrøvle med striler..."
I dag var det samling i den faste lovkomiteen – altså 12.
juni for 200 år siden – og den pliktoppfyllende, men selvironiske Wilhelm F.K.
Christie sukket oppgitt over tingenes tilstand. Komiteen var blitt nedsatt på
Eidsvoll og hadde fått i oppdrag å utarbeide et nytt norsk lovverk der det
gamle danske ikke strakk til, eller der det eventuelt var i strid med
Grunnloven. Komiteen besto av jurister med tung kompetanse – dette var for
viktig til at stortingsrepresentantene skulle ha ansvaret alene.
Christopher Anker Bergh var generaluditør, og møtte også på Stortinget i 1815-16 |
Christie var både tung jurist og sentral politiker, men måtte
medgi at han syntes oppdraget var komplisert. Denne dagen hadde generalauditør Christopher
Anker Bergh fremlagt «en vidløftig, men velskreven betenkning om vernepliktkomiteens
utkast til innrulleringsordningen». Christie hadde deretter fått utkastet for å
skrive en kommentar, noe han fant ytterst vanskelig:
«Jeg vil ha vondt for å skrive noe i en sak jeg ikke
forstår. Da jeg allikevel skal skrive, vil jeg gjøre som mange andre
forfattere; jeg vil innbille ikke bare andre, men også meg selv at jeg forstår
noe av det, selv om jeg nok våkner av drømmen før jeg blir ferdig med min
betenkning», skrev han i dagboka.
Et par dager etter noterer han: «Å skrive dommer, slutte
skifter og vrøvle med striler kan jeg nokså godt, men jeg merker nok at det skal
mer til å skrive lover, skifte borgerlige rettigheter mellom medborgere og
vrøvle med komiteer.»
Til slutt ble han så lei av skrivingen at han tok med
nabolagets unger på tur i skogen, «hvor jeg sammen med de andre barna fanget en
kråkeunge som vi i triumf brakte hjem.»mandag 8. juni 2015
Drastisk lovforslag om uekte barn
Lille Anders ble kategorisert som "uægte" ved barnedåpen i Vestby i 1814, til tross for at Ole Fredriksen Langegren uomtvistelig var faren. |
Wilhelm F.K. Christie noterte seg forslaget om en lov om «barnefødsler
i dølgsmål» 8. juni, da hadde han nettopp vært i et møte i den faste
lovkomiteen, dit prosten hadde sendt sitt forslag. Nå var det slik at Christie
selv hadde to sønner utenfor ekteskap – som han åpent vedkjente seg – og
saktens kunne ha en viss forståelse for menneskelige svakheter.
Han noterte sarkastisk at det var synd at forslaget ikke
ville bli vedtatt: «Vi klager jo ofte over at vi ikke har en norsk
ordensmedalje; det ville vi jo straks fått dersom forslaget ble gjennomført». I
lovkomiteens møte hadde Christie for øvrig kommentert Finckenhagens forslag om
fødsler i dølgsmål med at «mannen burde ønske at lovforslaget også var født i
dølgsmål».søndag 7. juni 2015
Christianias portrettmaler
Jacob Munch - selvportrett |
Da han vendte tilbake til den nye norske staten, ble han
raskt en meget populær kunstner, og blant Christiania-fiffen var det status å
bli portrettert av ham. Christie var også begeistret, og noterte i dagboka 7.
juni 1815: «Det er en lyst å se hans portretter; man står som blant en hop
bekjente; det er umulig å ta feil av hvem det skal være.» Det tok ikke lang tid
før også Christie måtte la seg portrettere av Munch.
Høydepunktet i Munchs kunstneriske karriere var hans maleri
fra kroningen av Karl Johan i 1818 – som han utførte i 1822, uten å ha vært til
stede ved begivenheten selv. Han var også en av initiativtakerne til Den
kongelige Tegne- og Kunstskole – forløperen til Statens håndverks- og
kunstindustriskole, eller det vi stort sett kaller Kunst- og håndverksskolen. Munch
hadde tusen jern i ilden, og etablerte også den første industrivirksomheten i
det området vi nå kaller for Aker brygge i form av en taksteinsfabrikk.Jacob Munch sto midt i et innflytelsesrikt slektsnettverk av embetsmenn og borgere, og var fetter til Edvard Munchs farfar.
Ps.
Christie avsluttet for øvrig dagen i selskap hos veimester
Steen på Ellingsrud, «hvor det ble sviret mer enn jeg noensinne har erfart her
øst.»
Diderich Hegermann - forsvarsminister Malt av Jacob Munch |
Niels Treschow - kirke- og undervisningsminister Malt av Jacob Munch |
tirsdag 2. juni 2015
Christie kommer til Christiania
Christiania sett fra Ekeberg, tidlig 1800-tall. |
Ved midnatt samme kveld, den 2. juni 1815, kom Christie
til Christiania der han måtte ringe på et helt kvarter før tjenestepiken hos
husverten gadd å stå opp for å åpne. Da hadde han vært på reisefot siden han
tidlig om morgenen 25. mai forlot sitt elskede Bergen.
Litt resignert noterer han i dagboken: «Jeg er da
således i Christiania, hvor etikette, hoff, kabaler* og skryt daglig vil øke
savnet av Bergen, uansett all den forekommenhet og velvilje som jeg er sikker
på at innbyggerne vil vise meg.
*Kabaler = intriger
fredag 29. mai 2015
Arendals revolusjonære representant
Arendal malt av John Edy, ca. 1800. |
Da han passerte døren til doktor Alexander Christian Møller,
gikk det et gys gjennom Christie: «Jeg syntes nesten at jeg hørte ham holde
taler på Stortinget».
VI får tro at Christie listet seg forsiktig forbi Møllers
hus i håp om ikke å treffe sin tidligere politikerkollega, som han hadde
truffet både på Eidsvoll og på det ekstraordinære storting høsten 1814. De to
sto langt fra hverandre politisk, og distriktskirurgen i Nedenes (Aust-Agder)
hadde altså ikke gjort noe fordelaktig inntrykk på Christie.Alexander Møller, malt av Christian Olsen. |
Møller kom fra enkle kår som sønn av en salmakermester, men
hadde fått en skikkelig medisinsk utdannelse og hadde også giftet seg inn i en
av Arendals fremste borgerslekter, den kjente Herlofson-familien. Hans kone,
som døde allerede i 1812, var kusine til Peter Herlofson, som var gift med
søsteren til Jacob og Niels Aall, og til Ditlevine Quist, som igjen var gift
med Lauritz Weidemann, amtmannen i Christians amt (Oppland). Møller drev en
utstrakt veldedighet og hadde også et radikalt syn på sosialpolitiske spørsmål.
Jacob Aall, som møtte sammen med ham på Eidsvoll og som var en meget
standsbevisst herre, noterte seg at «alt det mørke som finnes i de lavere
stender betrakter han som en følge av deres friksjoner med de høyere. Enhver
rikmann er herskesyk og pengegjerrig, enhver fattig undertrykt og forurettet.»
På Eidsvoll opptrådte Møller som en ivrig
selvstendighetsmann, sterkt inspirert av den franske revolusjonens ideer. Da
han møtte på det ekstraordinære stortinget samme høst, fikk han følgende
evaluering av den politiske observatøren Claus Pavels: «Doktor Møller, et av
Stortingets virksomste medlemmer, rik på prosjekter og innvendinger, noen fornuftige,
andre unødvendige og utidige, som bare stanset forretningenes gang.»
Møllers tankegods var radikalt for sin tid, men hadde nok
passet atskillig bedre i dag enn Christies litt gammelmodige pragmatisme. Men i
1815 var det Christie som var den toneangivende mann. Han lettet anker med kurs
for Christiania – mens Møller ble igjen i Arendal.
David Weidemann – født, oppvokst og inngiftet i byens
borgerskap, ble Arendals mann denne gangen.mandag 25. mai 2015
Christie begynner sin reise
Triangelen brygge. Her kom fiskerne inn med sine varer. Fotomuseum Bergen, ukjent årstall |
Christie sa et broderlig farvel til noen av sine
tilstedeværende venner i herreklubben Quodlibet – Edvard Hagerup, Johan Arnoldus
von Westen Kahrs og Lyder Sagen – som hadde møtt fram på Triangelen brygge innerst i Vågen, og steg om bord i en liten båt som skulle
føre ham til skipet som skulle ta ham til Østlandet. Det lå ute i Sandviken. Det
var rederen selv som fraktet Christie til Sandviken.
Men først måtte de stoppe hos kjøpmannen Peter Greve Bredal, der
de tømte en flaske Madeira «på Norges vel og en lykkelig reise».
Skipet var i god stand, og Christie noterte fornøyd at han
fikk ha sin kahytt alene. Også her var det raskt servering – "en flaske gammel vin fant straks veien fra skipperens benk til våre mager". Så var det klart for å lette anker – da
var klokken allerede blitt 11 om formiddagen.
Christie ble stående på dekk, riktignok ustanselig avbrutt
av et irriterende reisefølge – en «prokurator Rasmus» – som snakket ustanselig
mens Christie ville ha fred til å betrakte den bergenske skjærgården på vei
utover. Til slutt fikk han være alene:
«Jeg tok en dram, drakk Bergens skål og ønsket godt over
byen samt mine venner i særdeleshet», noterte Christie. Så forsvant Kvarven
i det fjerne.
Alt dette vet vi fordi Christie har fortalt om det i sine
dagboknotater. Han skrev en liten skildring av begivenhetene hver dag, og
jevnlig sendte han dem i posten til Quodlibet-vennene hjemme. Dette var en
tradisjon som Christies venn og Quodlibet-medlem Peter Motzfeldt hadde
innstiftet, blant annet under eidsvoldsforsamlingen og det overordentlige
storting høsten 1814, og et velkomment tilskudd til nyhetsformidlingen for folk
som ville vite hva som skjedde. Det fantes aviser, men nyhetsstoffet var heller sparsomt.
lørdag 16. mai 2015
17. mai 1815: Dårlige kår for ytringsfriheten
Det tok tid før ytringsfriheten som ble innskrevet i
eidsvollsgrunnloven ble anerkjent av rettsmyndighetene. I 1815 måtte Niels Trulsen
Broe møte til rettsforhør for sine politiske ytringer på selveste 17. mai.
- Jeg vil gjerne ha protokollført at grunnloven tillater trykkefrihet og at jeg ikke trodde at det var noen forbrytelse å trykke dette budskapet. Det har ikke vært min hensikt å fornærme noen, og det gjør meg ondt at det har vakt utilfredshet.
Her måtte Schiøtz erkjenne at han ikke kom stort lenger med fiskerbonden. Han måtte overlate til amtmannen å avgjøre om det skulle tas ut tiltale i saken.
Frikjent i 1816
Men da saken kom opp til doms i Stavanger, viste det seg at
dommeren, sorenskriver Lauritz Stang (faren til senere statsminister Fredrik
Stang) ga Broe blankt medhold. Han hadde innsigelser både mot amtmannen som
hadde reist tiltalen og mot aktors opptreden:
- De tiltalte er frikjent. Aktors påstand kjennes død og maktesløs, og skal ikke hefte ved de tiltaltes gode navn og rykte. Aktor, Christian Magnus Zetlitz dømmes til å betale en mulkt på 10 riksbankdaler sølvverdi til fattigkassen på Rennesøy og dessuten like mye til justiskassen.
Niels Broe var fiskerbonde fra Rennesøy og nyvalgt
representant til det første ordentlige storting som skulle tre sammen i juli –
slik han også hadde representert Stavanger amt på det ekstraordinære stortinget
høsten i forveien. Han måtte møte for å forklare seg om et opprop han hadde
distribuert i lokalmiljøet.
Sorenskriver Eiler Schiøtz ledet forhøret. Det er nokså ordrett gjengitt i protokollen, her lett modernisert:
- I hvilken hensikt har du delt ut dette materialet?
- Da jeg var på det ekstraordinære stortinget var det bare
12-14 bønder. Dette var altfor lite i forhold til folk fra de andre stendene.
Min hensikt var å gjøre oppmerksom på dette før det kommende Stortinget, slik
at det kunne velges en eller to fra bondestanden i alle amt. Da kunne vi
forebygge mye splid.
- Du har skrevet – og jeg siterer: «Det nektes vel ikke at
embetsmenn utenfor bonde- og borgerstand er edle, uegennyttige og redelige, men
hvem kan garantere at det ikke finnes noen som har en motsatt karakter som
tenker mer på seg selv enn på landets beste?» Hvorfor har du brukt uttrykk som
kan kaste skygge på embedsmennenes karakter? Man må jo formode at et slikt valg
skjer med største varsomhet og at valget faller bare på de verdigste?
- Om jeg ikke var tilfreds med alle ytringer fra
embetsmennenes side, vil jeg gjerne presisere at jeg ikke har ment noen av de
juridiske embetsmennene.
- Har du noe å tilføye?- Jeg vil gjerne ha protokollført at grunnloven tillater trykkefrihet og at jeg ikke trodde at det var noen forbrytelse å trykke dette budskapet. Det har ikke vært min hensikt å fornærme noen, og det gjør meg ondt at det har vakt utilfredshet.
Her måtte Schiøtz erkjenne at han ikke kom stort lenger med fiskerbonden. Han måtte overlate til amtmannen å avgjøre om det skulle tas ut tiltale i saken.
Både Schiøtz og Broe var valgt til Stortinget dette året,
men Broe fikk sin fullmakt avvist og måtte gjøre vendereis. Han hadde sluppet
videre rettsforfølgelse for sine ytringer, men han var også under tiltale for å
ha ledet en motstand mot å betale fisketienden til presten i Skudeneshavn, og
kunne enkelt utestenges.
Frikjent i 1816
Men da saken kom opp til doms i Stavanger, viste det seg at
dommeren, sorenskriver Lauritz Stang (faren til senere statsminister Fredrik
Stang) ga Broe blankt medhold. Han hadde innsigelser både mot amtmannen som
hadde reist tiltalen og mot aktors opptreden:- De tiltalte er frikjent. Aktors påstand kjennes død og maktesløs, og skal ikke hefte ved de tiltaltes gode navn og rykte. Aktor, Christian Magnus Zetlitz dømmes til å betale en mulkt på 10 riksbankdaler sølvverdi til fattigkassen på Rennesøy og dessuten like mye til justiskassen.
I Christiania gikk ikke dommen upåaktet hen. En jurist hadde
redegjort for dommen i Nationalbladet, og i tillegg stilt en del penible spørsmål
om hvorvidt man kunne stole på at stortingsrepresentantene virkelig ble valgt på
et fritt grunnlag:
- Det er vel ingen ting som er viktigere for nasjonen enn at
valgene til Stortinget er så frie og uten fremmed innflytelse som mulig. Det
som har skjedd med Niels Trulsen Broe kan kanskje kaste lys over om det
virkelig er slik eller ikke. Det er absolutt ikke innsenderens mening at det i
dette tilfellet har vært lagt hindringer i veien for representantvalget, han
vil bare gjøre oppmerksom på at en slik metode er fullt oppnåelig. Om øvrigheten
virkelig skulle ønske det, kunne man anlegge tiltale uten noen eller bare en
oppdiktet grunn, og på den måten suspendere amtets representasjonsrett eller
tvinge valgmennene til å ikke velge dem som står i opposisjon. Om noe sånt
virkelig skjedde, ville det jo ikke være tvil om at Grunnloven slik ble
undergravet?
Skribenten i Nationalbladet fikk rett i sine advarsler om at
Broe ville bli trukket gjennom nye rettsrunder.
Amtmannen i Stavanger ga seg nemlig ikke. Han anket saken, og denne gang
ble dato for det første rettsmøtet i saken pussig nok satt en uke før
stortingsvalget i oktober 1817. Dermed var Broe formelt sett under tiltale
igjen, slik at han ikke var valgbar. I løpet av vinteren ble han imidlertid
frikjent nok en gang. Først i 1821 kunne Broe møte på Stortinget igjen.
søndag 3. mai 2015
Han spiste kun lidet, men drak som en Svamp...
Kongsberg gamle kirke, der Andreas Bonnevie var sogneprest da han ble valgt til Stortinget i 1815. Foto: Kjetil Bjørnsrud |
Han fødtes i Mandal et Sted udi Nord
Fem Lustra er henrundne siden,
Hans Øine var brune, hans Næse var stor
Og Munden var modsat af liden,
Hans Syn var kun kort
Hans Haar det var sort
Men bliver vel graaligt før Tiden!
Patroner og Penge han aldrig beholdt
Kun sjelden med Fynd han studerte,
Han frøs som en Skrædder, saasnart det var koldt
Men Heden ham og generte,
Han elsked sin Pligt
Var plaget af Gigt.
Hvorfor han og slet exercerte.
Andreas Bonnevie ligger begravet i Øyestad, der han endte sine dager som sogneprest. |
Og Harve fra Tromler og Plove,
Han spiste kun lidet, men drak som en Svamp
Og havde Passion for at sove,
Han lo ad en Nar
I hvem han end var,
Hans Vittighed faldt i det Grove.
Af Regninger uden ærbødigst qvitteret
Han havde en rasende Mængde,
Sin Ragekniv holdt han bestandig forkert
Og tidt han i Skindet sig flængte,
Han græd og han lo
Gik aldrig med Sko
Og tog paa Credit, naar han trængte.
Han elsktes af Nogle, var miskjendt af Faa,
Han nødig var Nogen forbunden,
Han omgikkes ens mellem Store og Smaa
Og Ærlighed flød ham af Munden,
Ved Lidt var han glad
Om Intet han bad,
Og fikk derfor Intet - i Grunden.
Etiketter:
Agder,
Arendal,
Bonnevie,
Kongsberg,
patriotisme,
poesi,
selskapsliv
fredag 17. april 2015
Hanekyllinger på Stortinget
Frederik Peter Jacob Dahl - desillusjonert stortingsobservatør |
«Hist og her satt en og annen gammel bonde med hvitt hår
og så nokså oppmerksom ut, med hånden under kinnet; andre steder falt en
sorenskrivers røde uniform og hist og her et pudret hode i øynene. Det hele – i
denne belysningen – så virkelig ærverdig ut.
Men etter et par minutter ønsket jeg at jeg at de alle
var blitt sittende slik uten å tale. For ikke før hadde én holdt en kort tale
før en annen, som en hanekylling, sprang opp og gikk løs på ham – i en om mulig
enda slettere tale. Uavbrutt hørtes utfall mot personer – også på hele stender;
man beskyldte snart kjøpmennene, snart juristene, snart bøndene for egennytte
og andre onde ting som kunne sies. De som ikke greide å uttrykke seg så slemt
muntlig, nedskrev det på papir og ba om få sitt votum tilføyet protokollen.»
fredag 13. mars 2015
Da Christie lærte å skrive på nytt
Den gotiske håndskriften var enerådende i Norge fram til
1814, men da unionen med Sverige var et faktum var det tid for å tenke nytt. Svenskene hadde
nemlig for lengst lagt om til latinsk håndskrift – altså omtrent slik vi
skriver for hånd i dag (i den grad vi skriver for hånd lenger).
I årene etter 1814 kan vi følgelig se voksne menns
strabasiøse forsøk på å lære seg den nye skrivekunsten. Det er i brevene til
svenske autoriteter vi finner dette, for seg imellom fortsatte de å skrive med
gotisk skrift. Men flere av de som knekte koden, endte også også opp som de
reneste kaligrafer.
Men Wilhelm Frimann Koren Christie slet litt. Det kan vi
blant annet se av et brev han sendte til stattholder Sandels der han forteller
om sin reise fra Christiania tilbake til Bergen. Man kan formelig se ham streve
med fjærpennen – han som i årevis har ført en elegant og autoritativ gotisk
håndskrift på tusenvis av offisielle dokumenter og personlige brev.
Hans eidsvollskollega og senere statsråd Christian Adolph
Diriks greide seg bedre. I 1822 skriver også han til stattholderen, som på
denne tiden var på reise i Sverige, og forteller blant annet om at det nå er
avslørt at det er regjeringsadvokat Jonas Anton Hielm som selv har skrevet en
infamøs artikkel i Nationalbladet om Christian Magnus Falsen – som Hielms bror
inntil dette tidspunkt har stått tiltalt for.
En av de aller mest prydelige håndskriftene finner vi hos
kaptein Nicolai Folkmar Danchell – men så var han da også kunstner. Han hadde
fått permisjon fra tjenesten av selveste Carl Johan, men på et tidspunkt i 1821
ville han gjerne ha den forlenget.
Etiketter:
Carl Johan,
Christie,
Diriks,
Sandels,
Sverige
søndag 8. februar 2015
De var besynderlig fyrrige i aften...!
I dag er det 200 år siden det var stortingsvalg i Bergen. Av
de fire som ble valgt var det bare Wilhelm Frimann Koren Christie som skulle
komme til å spille en betydelig rolle. Til gjengjeld ble han også den aller
betydeligste representanten på det første ordentlige storting. Han satt som
president gjennom hele den lange sesjonen.
Hans Jørgen Wetlesen |
De tre andre var kjøpmennene Fredrik Meyer og Wollert Konow,
samt ingeniørkapteinen Hans Jørgen Wetlesen. Både Konow og Wetlesen har forsynt
oss med viktige rapporter – Konow gjennom sine hyppige brev til broren August,
Wetlesen gjennom sine nitide dagboknotater. Konow nekter seg ikke å instruere
broren om å kjøpe eller selge på basis av den innsideinformasjon han sitter med
fra Stortingets saksbehandling, mens Wetlesen med sin tørrvittige stil setter
atskillig farge på de ulike representantenes opptreden.
Etter en opphetet debatt der særlig Carsten Tank og Andreas Bonnevie
hadde hisset seg kraftig opp, skrev Wetlesen: «De to var besynderlig fyrrige i
aften, og jeg vet ikke om det kan ha bidratt at de hadde vært i middagsselskap
hos Collett». Ved avslutningen av stortingssesjonen var alle representantene
samlet til gudstjeneste i Domkirken, men det hadde vært trøtte saker, ifølge
Wetlesen: «Biskop Bech betrådte prekestolen og holdt en gudsjammerlig ussel
tale, ja den var så dårlig at enhver dreng som har gått ut av latinskolen ville
kunne gjøre det langt bedre.»
Deler av Wetlesens dagbok er transkribert til maskinskrift
og er lagt ut av Arkivverket. Den kan leses her. Han var for øvrig en av få nordmenn som skrev med latinsk håndskrift i 1815, selv når han ikke skrev brev til svensker. Derfor er det mulig for de fleste å lese håndskriften hans.
onsdag 28. januar 2015
Den ærverdige olding i Høyesterett
Peder von Cappelen |
Høyesterett ble åpnet 30. juni 1815 med atskillig pomp og prakt, med trompetmusikk og ridende herolder. Den nyslåtte justitiarius, Johan Randulf Bull, ble fraktet til lokalet i bærestol. For at Høyesterett ikke skulle komme skjevt ut i den aller første saken som skulle behandles, hadde han funnet fram til en sak som raskt kunne finne sin løsning. Det ble en sak om odel – en bonde ved navn Hannevold hadde odelsrett på en gård i Sande, og skulle få den
overdratt fra den daværende eieren, den skiensfødte, drammensbaserte kjøpmannen
Peder von Cappelen. Om selve eierforholdet sto det ingen strid, det var overdragelsessummen
som var problemet, som et resultat av den ekstreme inflasjonen siden 1812. Det
mest interessante ved rettsreferatene er advokatenes innledningstaler, som mest
handlet om selve åpningen av den nye domstolen, og særlig omtalen av
justitiarius, Johan Randulf Bull, som en «ærverdig olding”. Han var 66 år
gammel.
Selve saken var raskt avgjort; bonden vant, mens den
grunnrike Peder von Cappelen tapte.Høyesterett ble åpnet 30. juni 1815 med atskillig pomp og prakt, med trompetmusikk og ridende herolder. Den nyslåtte justitiarius, Johan Randulf Bull, ble fraktet til lokalet i bærestol. For at Høyesterett ikke skulle komme skjevt ut i den aller første saken som skulle behandles, hadde han funnet fram til en sak som raskt kunne finne sin løsning. Det ble en sak om odel – en bonde ved navn Hannevold hadde odelsrett på en gård i Sande, og skulle få den
Johan Randulf Bull - ærverdig olding |
mandag 19. januar 2015
Grevskapets representanter
I dag er det 200 år siden Nils Christian Nilsen og Elias
Winther-Jørgensen ble valgt som representanter til det første stortinget for
Jarlsberg grevskap.
Winther-Jørgensen var fetter til de tre brødrene Aall, som
også var representanter – for Skien/Porsgrunn, Bratsberg amt og Nedenes amt.
Søsteren deres, og kusinen til Elias, var gift med Ulrich Cappelen. Han var
broren til Peder Cappelen, som møtte for Drammen. Peder hadde også to søstre.
De var gift med henholdsvis Johan Borthig som representerte Kragerø og Risør,
og med Carsten Tank, som representerte Fredrikstad og Halden. Og dette er bare
begynnelsen når man skal se på slektsbåndene mellom en del av stortingsrepresentantene
de første årene etter 1814.
Sånn så det ut i de kondisjonerte kretser. Handels- og
embetsfamilier sendte døtrene sine rundt i Norge for å giftes bort med menn i
nettverkene. Slik opprettholdt man et tynt lite sjikt på toppen av samfunnspyramiden
– og når det skulle velges politiske representanter, var det ikke rart at mange
av de som møtte hadde truffet hverandre før i et familieselskap. Det bidro
selvfølgelig til at de kondisjonerte sto sammen i mange saker, men vi finner
også mange eksempler på at de inntok ulike standpunkter, litt avhengig av
hvilke interesser de skulle forsvare.
Elias Winther-Jørgensen hadde kjøpt gården Melsom i Stokke,
men nedstammet fra Skiens mektigste handelsslekter – Wesseltoft- og
Ording-familiene. Han ble valgt sammen med sin medrepresentant Nils Christian
Nilsen, som var dommer i Jarlsberg, og som var sønn av en dansk hattemaker.
Nilsen tilhørte altså ikke slektsnettverkene i sin egen generasjon, selv om han
hadde giftet seg med datteren til en av sine forgjengere. Men barna gled inn i
neste generasjons nettverk.
En av sønnene, Hans Plathe Nilsen, giftet seg med søsteren
til Johan Sverdrup. Georg Sverdrup var hennes onkel. En av døtrene giftet seg
med lillebroren til Lauritz og David Weidemann, som begge møtte på Stortinget
samtidig med Nilsen - for henholdsvis Christians amt og Arendal. David var for
øvrig gift med kusina til Niels Omsted som møtte for Drammen – han var igjen
firmenning til sin medrepresentant, nevnte Peder Cappelen, og gift med hans kusine.søndag 18. januar 2015
Falsens fullmakt
I dag er det 200 år siden Christian Magnus Falsen ble valgt
som representant til det første stortinget. Men det var jammen bare så vidt.
I juli skiftet Falsen med Niels Aall om å være lagtingspresident, og han satt i valgkomiteen, reglementskomiteen og konstitusjonskomiteen. Som lagtingsmedlem følte han seg avskåret fra å delta i de viktigste debattene, og han kjempet drabelig for å sikre seg denne muligheten. Ikke var han spesielt fornøyd når president Christie ikke ville gi ham medhold i prosedyrespørsmål heller. En dag hadde han lent seg over til Hans Jørgen Wetlesen og hvisket: «Han kan pinadø få satt allting igjennom».
Det vil si – selve valget var det ingen tvil om. Han ble
valgt med stort flertall som første representant fra Nordre Bergenhus amt,
altså det som i dag heter Sogn og Fjordane. Falsen ledet selv, som amtmann, valgmøtet
for Nordre Bergenhus 18. januar, og ble valgt med stort flertall av
valgmennene, som stort sett var fra bondestanden. Han hadde kommet flyttende over fjellet på sensommeren 1814, men selv om Falsen var ny på
Vestlandet, hadde hans rykte som bondevenn gått foran ham. Han fikk 54 av 57
stemmer.
Men da han kom til Christiania i slutten av juli, oppsto det
raskt tvil om valget var gyldig. For hvor bodde amtmann Falsen?
Jo, i Bergen. Falsen hadde tolket grunnloven slik at han hadde
stemmerett og var valgbar der han utøvet sitt embete, akkurat som jordeiere
måtte ha de samme rettigheter der de eide jord. Stortinget godtok denne
fortolkningen (men snudde på dette prinsippet i 1818, da ble Falsen sendt
hjem). Men stemmetallet indikerer at det var betydelig motstand – henholdsvis 25
og 26 representanter stemte imot å godkjenne Falsen og Johan Andreas Budtz, som
sto oppe i nøyaktig den samme problemstillingen som representant for Søndre Bergenhus.
Falsens politiske virketrang kom virkelig til sin rett vinteren
før stortingssesjonen startet i juli. Allerede 10. januar hadde han utgitt en
egen publikasjon om odelsretten – en av Falsens hjertesaker. Han var en svoren
tilhenger av odelsretten, som han så på som en historisk nedarvet tradisjon som
utgjorde selve bærebjelken i den bondestaten som han på dette tidspunktet
fremdeles kjempet for. Skriftet ble utgitt i Bergen åtte dager før valgmøtet,
og kan vel muligens ha bidratt til hans store oppslutning blant valgmennene. I
skriftet slo han også et slag for leilendingene, som det fremdeles var mange av
– men han var klar på at noen stemmerett kunne det ikke bli snakk om for menn
uten fast eiendom. I juli skiftet Falsen med Niels Aall om å være lagtingspresident, og han satt i valgkomiteen, reglementskomiteen og konstitusjonskomiteen. Som lagtingsmedlem følte han seg avskåret fra å delta i de viktigste debattene, og han kjempet drabelig for å sikre seg denne muligheten. Ikke var han spesielt fornøyd når president Christie ikke ville gi ham medhold i prosedyrespørsmål heller. En dag hadde han lent seg over til Hans Jørgen Wetlesen og hvisket: «Han kan pinadø få satt allting igjennom».
Falsen fikk store deler av den lange stortingssesjonen
ødelagt av sykdom, og han måtte ta permisjon fra september til langt ut i
februar. Da han kom tilbake til Christiania, var hans entusiastiske tro på
bøndene som landets politiske ryggrad blitt nokså svekket, noe hans opptreden i
resten av sesjonen – og for den del resten av hans politiske karriere – skulle
bære preg av.
mandag 12. januar 2015
Da det sprakk for Jacob Aall
I dag er det 200 år siden Jacob Aall ble valgt som stortingsrepresentant for Nedenes amt. Han hadde vært på Eidsvoll, men hadde ikke blitt valgt til det ekstraordinære stortinget høsten 1814.
Jacob Aall er kjent som en fredsæl mann som nødig ga seg inn i
personlige konflikter, men vi kjenner til en episode der han lot følelsene få
utløp. Under en debatt om pengevesenet gikk han sin vane tro for det moderate
alternativet, hvilket Rørospresten Svend Aschenberg mente var altfor pysete:
- Nasjonens finansielle ære står så høyt for meg at jeg
knapt kan kalle den mann fedrelandets venn som tilråder en ubetydelig sums
inndragelse. En slik feig og kvinneaktig tenkemåte er nasjonen og dens
representanter uverdig.
Plutselig var det noe som brast i den ellers saktmodige
Jacob Aall, som alltid la vekt på å framstå med kontrollert verdighet. Men hva
var det denne prestefyren våget?! Skulle dette høystemte patriotsludderet aldri
ta slutt? Å antyde at han – Jacob Aall – var en fiende av nasjonens interesser?
Han grep ordet:
- Aldri hadde jeg ventet at jeg for en forsamling som denne
skulle behøve å rettferdiggjøre meg mot en beskyldning om at jeg ikke har
handlet som fedrelandets venn. Jeg skal heller ikke spille mange ord. Om jeg
har handlet som fedrelandets venn eller fiende, det er nasjonens sak å bedømme,
og kunne mine handlinger ikke rettferdiggjøre meg, så greier vel ikke mine ord
det heller. Ikke heller tror jeg at jeg ved mitt forslag, etter Hr. Aschenbergs
beskyldning, har handlet mot Grunnloven, fordi dens bestemmelse i paragraf 110
– at Norge skal ha sin egen bank og sitt eget pengevesen – åpenbart sikter til
å forebygge en sammensmeltning med det svenske pengevesenet. En bank kan for så
vidt den er privat ikke befales, da dens opprettelse åpenbart beror på
privatmenns evne og tillit, og de overslag som jeg har gitt meg den ære å gjøre
inneholder nettopp begynnelsen til en nasjonalbank. For øvrig tilhører det en
erfaring i fremtiden å bestemme om det er min feige og kvinneaktige frykt eller
Hr. Prost Aschenberg høye forhåpninger som skal gå i oppfyllelse.
Aschenberg skjønte raskt at han hadde kommet uheldig ut og
ba straks om pent vær:
- Jeg hadde aldri trodd at et medlem av forsamlingen, for
hvem jeg har den mest uinnskrenkede høyaktelse, Hr. Jacob Aall, skulle ha
således misforstått meg, og jeg erklærer herved høytidelig at min hensikt ikke
var å fornærme ham.
Og Aall var så lettet over at striden gled over at han
gjerne tilga:
- Jeg ærer den varme hvormed man her i forsamlingen antar
seg nasjonens sak, og føler den i min egen barm, men jeg skulle ønske at den
utbredte seg over saken selv, og ikke kastet skygger på personer. For øvrig
erklærer jeg at jeg ved Hr. Prost Aschenbergs ytring finner meg aldeles
forsonet.
Jacob Aall var så fornøyd med seg selv, og ikke minst med
Aschenbergs unnskyldning, at han triumferende skrev til sin kone og beskrev
hele episoden: - For min egen del var det tilfredsstillende å vise
offentligheten at jeg ikke alltid vil tåle slike hånlige angrep. Slik var det
altfor ofte på Eidsvoll. Det var på tide at tungen løsnet, og jeg akter ikke
oftere å la meg forhutle i en hel forsamling.
onsdag 7. januar 2015
Ikke en gang et par tøfler!
«Jeg kjenner ikke til noe sted
i utlandet der man får kjøpt så mye som et par tøfler for disse såkalt
garanterte sedlene!» Det var
kjøpmannen fra Moss, Henrik Gerner,
som åpnet den viktige debatten om pengevesenet i Odelstinget tirsdag 17.
oktober 1815. I dag er det 200 år siden han ble valgt som representant for Moss til det første ordentlige storting.
Gerner påpekte at nordmenn ikke lenger kunne skaffe de mest ubetydelige ting fra utlandet om man ikke kunne betale med solid utenlandsk valuta, og påsto at Riksforsamlingen på Eidsvoll neppe hadde hatt noe mandat til å vedta noen form for garanti av pengesedlenes verdi.
I 1814 lå det dansk-norske pengevesenet i ruiner, og for den nye norske staten ble det en nesten uoverkommelig oppgave å skape en pengeenhet som befolkningen – og ikke minst utenlandske finansinstitusjoner – hadde tiltro til.
Gerner påpekte at nordmenn ikke lenger kunne skaffe de mest ubetydelige ting fra utlandet om man ikke kunne betale med solid utenlandsk valuta, og påsto at Riksforsamlingen på Eidsvoll neppe hadde hatt noe mandat til å vedta noen form for garanti av pengesedlenes verdi.
I 1814 lå det dansk-norske pengevesenet i ruiner, og for den nye norske staten ble det en nesten uoverkommelig oppgave å skape en pengeenhet som befolkningen – og ikke minst utenlandske finansinstitusjoner – hadde tiltro til.
Du kan lese mer om den viktigste
politiske saken i 1815-16 i boka om Det første stortinget.
søndag 4. januar 2015
En teknisk begavelse fra Stavanger
Kongsgård i Stavanger, som Eiler Schiøtz overtok etter Gabriel Kielland i 1821 |
Kielland var svoger til Jens Zetlitz og oldefar til
Alexander Kielland, og skal ha vært modell for «gamlekonsulen» i romanen Garman
& Worse. Han var en mektig figur i datidens Stavanger. Svigersønnen spilte
en langt mindre rolle, som sorenskriver for øysamfunnene rundt Stavanger. 17.
mai 1815, noen uker før det første ordentlige storting skulle settes, markerte
han grunnlovsdagen ved å gjennomføre et bistert avhør med en annen som også
skulle møte, fiskerbonden Niels Broe fra Rennesøy – som hadde gjort seg «skyldig»
i å offentliggjøre et politisk skrift der han hadde tatt til orde for flere
bønder på Stortinget. Broe, som skulle representere Stavanger amt – altså Rogaland
– reiste til Christiania, men måtte reise hjem igjen fordi han også var tiltalt
for «oppsetsighet mot øvrigheten» i forbindelse med en sak om tiendebetaling
til sognepresten.
Schiøtz gjorde seg ellers lite bemerket som politiker, Han
skrev hyppig hjem til svigerfaren – både om medisinske råd og løse rykter. I
den store biografisamlingen som Tallak Lindstøl ga ut om alle
stortingsrepresentantene i 1914, står det lite om hans politiske virke, men
desto mer om hans interesse for å konstruere redningsbåter og sykler. Faktisk
hadde han også planene klare for et luftskip som dessverre ikke ble realisert.
Abonner på:
Innlegg (Atom)