Der har jeg for min skitne munn...!

Biskop Mathias Bonsach Krogh var irritert
over at han ikke fikk snakke i Odelstinget.

Etter at den høytidelige åpningen av Stortinget var unnagjort, var det tid for prosaiske utfordringer igjen. Den første var å fordele representantene i lagting og odelsting. Eidsvollsforsamlingen hadde etablert et tokammersystem, men da ordningen skulle settes ut i praksis, viste det seg fort at praksis ikke stemte helt med forventningene. Lagtinget var etablert for å sikre veloverveide beslutninger. Lovsaker skulle fremmes i Odelstinget og først vedtas der, før Lagtinget fikk sakene til behandling. Selv om det ikke var nedskrevet noe sted, var det også underforstått at Lagtinget var et forum for de “klokeste” representantene, de med utdanning og yrkesbakgrunn som gjorde dem kvalifiserte for å forstå de mest kompliserte sakene.

Men da det i juli 1815 begynte å gå opp for representantene at det var Odelstinget som ville bli den mest dynamiske arenaen, var det plutselig ikke så stas  med Lagtinget likevel. Og det er liten tvil om at enkelte av de embetsmennene som ble ansett som brysomme, ble plassert der – som for eksempel Hans Nansen:

- Der har jeg for min skitne munn. De vil bli av med meg, hvisket Nansen til sin sidemann Eiler Schiøtz, som etterpå fortalte om det i et brev til sin svigerfar Gabriel Kielland hjemme i Stavanger.

Christie var også ergerlig. Han mente det var ytterst uheldig at det ikke var kommet med en eneste bonde i Lagtinget – for det første fordi det kunne virke provoserende overfor bøndene, men også fordi det dermed ble en desto større bondeandel i Odelstinget. Selv om Christie var opptatt av at bøndene skulle ha sin rettmessige plass, ville han nødig ha dem i flertall – i hvert fall ikke ennå. Ikke minst var han bekymret fordi man i Odelstinget gikk glipp av altfor mange dyktige representanter som ble sittende i Lagtinget. Christie beklaget særlig at Falsen var blant dem som måtte sitte i Lagtinget. «For en mann med hans virketrang og kunnskap må det være tungt å settes på pensjon», skrev Christie i dagboka. Men han noterte seg med en viss galgenhumor at Falsen på sett og vis falt for eget grep – for Lagtingets innretning hadde både Christie, Motzfeldt og Jonas Rein advart ham imot på Eidsvoll året i forveien.

Det skulle ikke gå lang tid før de misfornøyde lagtingsmedlemmene fant en anledning til protest, og det var nordlandsbispen Krogh som ledet an, onsdag 19. juli. Han hadde oppdaget at hans plass i Lagtinget simpelthen forhindret ham i å stille forslag i Odelstinget, og det skulle han ha seg frabedt.

På sitt buldrende vis slo han fast at det var jo han som kjente forholdene i Finnmark og “Nordlandene” best av alle representantene. Da måtte han jo kunne delta i Odelstinget når debatten handlet om hans hjemtrakter! Riktignok satt alle de andre nordnorske representantene i Odelstinget, deriblant fogden Johan Ernst Berg, som straks etter skulle bli utnevnt til amtmann, men det var ikke godt nok for Krogh. Flere viktige nordnorske saker skulle opp, ikke minst spørsmålet om en ny kjøpstad på Hundholmen – det som i dag er Bodø.

De andre medlemmene av Lagtinget benyttet også sjansen til å fremme lignende synspunkter, blant dem Nansen, Niels Aall og den stridbare forretningsmannen Carsten Tank fra Halden. Christie sto hardt på Grunnlovens bokstav – han hadde jo tross alt vært sekretær for Eidsvollsforsamlingen – og fikk støtte fra andre prinsippfaste jurister som Anders Rambech og Valentin Christian Wilhelm Sibbern. Det gikk så langt at Christie måtte ta Tank i skole hva angikk verdige tiltaleformer i en nasjonalforsamling. Christies fløy vant igjen, og den første striden mellom Odelsting og Lagting var avgjort. Men rivningene mellom de to kamrene skulle prege resten av stortingssesjonen. Som Niels Aall skrev hjem til sin kone etter denne første bataljen: «Det ytrer seg allerede litt partiånd i Stortinget, særlig mellom lagtinget og odelstinget, men jeg skal vokte meg vel for å smittes av denne ånd, som er i stand til å hindre det godes fremme...»

Ikke verdt en tur i regnværet

"Hvad der i Dag forefaldt i Odelsthinget, var virkelig ikke værdt at umage sig ud for i Regn og Søle", noterte Claus Pavels i sin dagbok 2. oktober 1815. Han hadde nærmest fast plass på galleriet og kunne saktens gi en god bedømmelse av hva som var verdt å bruke tiden på.

Og ser vi over skulderen til stortingspresident W.F.K. Christie, kan vi lese i hans dagbok at Pavels nok hadde rett. Den mest substansielle saken denne dagen var en kongelig resolusjon om at vassdragene på begge sider av grensen mellom Norge og Sverige fritt kunne brukes av begge lands innbyggere til å transportere sine produkter. Odelstinget ga sin tilslutning til at dette skulle nedfelles i lovs form.

Ellers ekspederte man et par lovforslag om kirkegårder og løsgjengeri over til den faste lovkomiteen – der ledende jurister i og utenfor Stortinget hadde en samlende hånd om de fleste lovforslag.

Det gikk i det hele tatt ganske tregt. Meningen var at Stortinget skulle sitte sammen i tre måneder slik det var hjemlet i Grunnloven. Men i september ble den første søknaden om forlengelse oversendt til kronprins Carl Johan. Og flere skulle det bli.

Stortingets største organisatoriske problem var at alle tilsynelatende hadde mulighet til å påvirke representantenes tidsbruk. Alle slags saker kom seilende og krevde oppmerksomhet. Denne dagen kan Christie, som i Odelstinget var menig medlem, fortelle om at Ditlev Wilhelm Falkenberg Peckel, som var redaktør av den nye norske statskalenderen, hadde forært Odelstinget et eksemplar. Odelstingspresident Lauritz Weidemann foreslo at man burde takke Peckel for boken, men Christie mente at man bare kunne benytte boken «og lade det være nok». Slik ble det også. Et av veldig mange eksempler på hvilke småsaker man faktisk satt og diskuterte i plenum - og som selvfølgelig tok mye tid og oppmerksomhet.