"Hvad der i Dag forefaldt i Odelsthinget,
var virkelig ikke værdt at umage sig ud for i Regn og Søle", noterte Claus
Pavels i sin dagbok 2. oktober 1815. Han hadde nærmest fast plass på galleriet
og kunne saktens gi en god bedømmelse av hva som var verdt å bruke tiden på.
Og ser vi over skulderen til
stortingspresident W.F.K. Christie, kan vi lese i hans dagbok at Pavels nok
hadde rett. Den mest substansielle saken denne dagen var en kongelig resolusjon
om at vassdragene på begge sider av grensen mellom Norge og Sverige fritt kunne
brukes av begge lands innbyggere til å transportere sine produkter. Odelstinget
ga sin tilslutning til at dette skulle nedfelles i lovs form.
Ellers ekspederte man et par lovforslag om
kirkegårder og løsgjengeri over til den faste lovkomiteen – der ledende
jurister i og utenfor Stortinget hadde en samlende hånd om de fleste
lovforslag.
Det gikk i det hele tatt ganske tregt. Meningen var at Stortinget skulle sitte sammen i tre måneder slik det var hjemlet i Grunnloven. Men i september ble den første søknaden om forlengelse oversendt til kronprins Carl Johan. Og flere skulle det bli.
Stortingets største organisatoriske problem
var at alle tilsynelatende hadde mulighet til å påvirke representantenes
tidsbruk. Alle slags saker kom seilende og krevde oppmerksomhet. Denne dagen
kan Christie, som i Odelstinget var menig medlem, fortelle om at Ditlev Wilhelm
Falkenberg Peckel, som var redaktør av den nye norske statskalenderen, hadde
forært Odelstinget et eksemplar. Odelstingspresident Lauritz Weidemann foreslo
at man burde takke Peckel for boken, men Christie mente at man bare kunne benytte
boken «og lade det være nok». Slik ble det også. Et av veldig mange eksempler
på hvilke småsaker man faktisk satt og diskuterte i plenum - og som selvfølgelig tok mye tid og oppmerksomhet.