Egentlig om forlikskommissærer

Mørk Søndre. Flyfoto fra 1955. (Akershusbasen)

Hvor mange Ellef Jacobsen ble Ragnhild Pedersdatter gift med? Svaret er to eller tre, men sikkert er det at en av dem var stortingsrepresentant for Smaalenene i 1815-16, og dertil en mye benyttet forlikskommissær gjennom mange år hjemme i Spydeberg. Ellef Jacobsen Mørch var egentlig varamann til Stortinget, men ble innkalt da prosten Peter Hount døde etter et kort sykeleie inne i Christiania allerede i juli 1815. Ellef gjorde en solid innsats, og var den bonden som satt i flest komiteer underveis.

Ellef Jacobsen eide og drev gården Mørk Søndre til et mønsterbruk fra han kjøpte det i 1786. I tillegg var han altså forlikskommissær fra 1797 til sin død i 1823. Det var et viktig verv i en tid der domstolene ikke greide å hamle opp med det store antallet saker.

Forliksordningen er egentlig en gammel tradisjon som stammer tilbake til de gamle tingsamlingene, men som ikke lenger var i bruk på 1700-tallet. I stedet vokste det fram en rettskultur der folk fra allmuen ble satt på sidelinjen, og der bruk av fullmektiger og såkalte prokuratorer førte til stadig dyrere og mer langtrukne rettsprosesser.  Sakene hopet seg opp ved domstolene, og situasjonen var overmoden for det forslaget som den norskfødte embetsmannen og generalprokurøren Christian Colbjørnsen fremmet i 1790 om såkalte forligelseskommisjoner.

- Slå hunden ihjel etter et kvarter!

Det vakte reaksjoner da det viste  seg at flere av våre samtidige stortingsrepresentanter trodde på Snåsamannen, men alternativ medisin sto sterkt også i 1815. Representanten Eiler Schiøtz, som skrev hyppig hjem til sin svigerfar i Stavanger, Gabriel Schanche Kielland, var bekymret for svigerfarens giktplager. Heldigvis hadde han medrepresentanter som visste råd.

Carsten Tank visste råd mot gikten

Carsten Tank fra Halden var en av tidens ledende menn, blant landets rikeste forretningsmenn og tidligere statsråd i Christian Frederiks kortvarige regjering i 1814. Han kjente Kielland godt fra før, og sendte følgende råd om botemiddel via svigersønn Schiøtz:

Når pasienten får giktsmerter, innesperres en hund i 24 timer uten å få mat slik at den blir skikkelig sulten. Derpå kokes et stykke kjøtt i pasientens urin og gis til hunden. Den vil deretter få krampetrekninger, hvorpå man må være klar til å slå den i hjel etter et kvarters tid, da den ellers risikerer å bli gal. Hunden kastes derpå i havet slik at den kan drive bort med bølgene – ikke synke.

Schiøtz er vel kanskje ikke absolutt overbevist om Tanks vidunderkur, så han presiserer i brevet til Kielland at "dette er Tanks ord og mitt inderlige ønske om mulig å bidra noe til Deres restitusjon gjør at jeg formidler Dem det."