Da Christie lærte å skrive på nytt

Den gotiske håndskriften var enerådende i Norge fram til 1814, men da unionen med Sverige var et faktum var det tid for å tenke nytt. Svenskene hadde nemlig for lengst lagt om til latinsk håndskrift – altså omtrent slik vi skriver for hånd i dag (i den grad vi skriver for hånd lenger).

I årene etter 1814 kan vi følgelig se voksne menns strabasiøse forsøk på å lære seg den nye skrivekunsten. Det er i brevene til svenske autoriteter vi finner dette, for seg imellom fortsatte de å skrive med gotisk skrift. Men flere av de som knekte koden, endte også også opp som de reneste kaligrafer.

Men Wilhelm Frimann Koren Christie slet litt. Det kan vi blant annet se av et brev han sendte til stattholder Sandels der han forteller om sin reise fra Christiania tilbake til Bergen. Man kan formelig se ham streve med fjærpennen – han som i årevis har ført en elegant og autoritativ gotisk håndskrift på tusenvis av offisielle dokumenter og personlige brev.

Hans eidsvollskollega og senere statsråd Christian Adolph Diriks greide seg bedre. I 1822 skriver også han til stattholderen, som på denne tiden var på reise i Sverige, og forteller blant annet om at det nå er avslørt at det er regjeringsadvokat Jonas Anton Hielm som selv har skrevet en infamøs artikkel i Nationalbladet om Christian Magnus Falsen – som Hielms bror inntil dette tidspunkt har stått tiltalt for.

 

En av de aller mest prydelige håndskriftene finner vi hos kaptein Nicolai Folkmar Danchell – men så var han da også kunstner. Han hadde fått permisjon fra tjenesten av selveste Carl Johan, men på et tidspunkt i 1821 ville han gjerne ha den forlenget.

 

 

Var Carsten Anker en kuppmaker?

Hva med Carsten Anker? Han som eide Eidsvoll der grunnlovsmennene var samlet mens verten var i London som den ferske norske statens utsending – i realiteten Norges første utenriksminister?

Etter et langt og traumatisk år i London kom Carsten Anker tilbake til Norge i september 1815, trolig litt nervøs for hva som ventet ham hos de nye makthaverne. Han hadde satset alt på ett kort, nemlig sitt gode vennskap med Christian Frederik, den danske tronfølger og forbipasserende norske konge, som på dette tidspunkt satt i et slags indre eksil som guvernør på Fyn i Danmark. Det skulle imidlertid fort vise seg at Carl Johan, den nye sterke mann, var opptatt av å bygge strategiske allianser også med de som sto i opposisjon til ham. Han gjorde derfor sitt ytterste for å etablere et vennskapelig forhold til den gamle Carsten Anker.

Det lyktes han etter hvert med.

Anker ble aldri noen beundrer av Stortinget, hverken i 1815 eller senere, og knapt nok av den grunnloven som 112 edsvorne menn hadde smidd sammen i hans eget hjem på Eidsvoll. I oktober 1815 kunne han i et langt brev til Christian Frederik fortelle at forholdene på Stortinget var slik at  «intet Forslag, hvor absurd det end er, bliver forkastet». Han var særlig opprørt over at respekten for den private eiendomsrett ikke syntes å være i overensstemmelse med hans egne idealer: "Hver Mands Hus, Hest og Uhr kan med samme Ret tages for at tilhøre Publikum."
Og bøndene var verst: "Bonden skal være Hovedklassen. Han maa ingen gene paalegges. Dennes Grundsætning er ham ogsaa vel bekjendt og har i Haab om Understøtning gjort adskillige smukke Forslag, som aabenbar sigter til de øvrige Klassers Undertrykning."

Det tok litt tid før danmarksvennen Anker lot seg varme opp av Carl Johans tilnærmelser, men i april 1821 sendte Carsten Anker et brev til Carl Johan i Stockholm der han ba kongen sende en personlig kurer til Eidsvoll. Det Anker hadde å si til kongen kunne bare overbringes på den måten. Å reise til Christiania for å snakke åpenlyst med stattholder Sandels ville være for risikabelt, mente Anker. Og Ankers budskap, ifølge historikeren Sverre Steen, var klart: Enhver forstandig mann avskydde Stortingets virksomhet, og kongen burde gjøre slutt på det om det ikke bøyde seg for hans vilje. Anker tilbød seg simpelthen å bidra til forberedelsene til et kongelig statskupp.

Kongen gjorde som Anker ba om, og sendte den franskfødte oberst og nyslåtte adelsmann Mauritz Clairfelt. Ankers hjertesukk ble nok behørig formidlet til Carl Johan – på fransk, som han hadde bedt om.

Noe statskupp ble det ikke – men det hadde i hvert fall ikke stått på Carsten Anker. I 1824 døde han under et besøk på Biri, 77 år gammel.