Arendals revolusjonære representant

Arendal malt av John Edy, ca. 1800.

Wilhelm Frimann Koren Christie var underveis til Christiania, der han skulle møte på Stortinget sommeren 1815. 29. mai var det tid for landkjenning. Skipet han var om bord på kastet anker ved Arendal, og Christie ble rodd i land for å se etter en gammel venn som bodde der. Men det viste seg at kameraten var bortreist, og det var lite annet Christie hadde der å gjøre. Riktignok kunne han notere seg at «det også i Arendal finnes damer som spaserer sent om kvelden», men han valgte uten videre å vende tilbake til skipet.

Da han passerte døren til doktor Alexander Christian Møller, gikk det et gys gjennom Christie: «Jeg syntes nesten at jeg hørte ham holde taler på Stortinget».

VI får tro at Christie listet seg forsiktig forbi Møllers hus i håp om ikke å treffe sin tidligere politikerkollega, som han hadde truffet både på Eidsvoll og på det ekstraordinære storting høsten 1814. De to sto langt fra hverandre politisk, og distriktskirurgen i Nedenes (Aust-Agder) hadde altså ikke gjort noe fordelaktig inntrykk på Christie.

Alexander Møller, malt av Christian Olsen.

Møller kom fra enkle kår som sønn av en salmakermester, men hadde fått en skikkelig medisinsk utdannelse og hadde også giftet seg inn i en av Arendals fremste borgerslekter, den kjente Herlofson-familien. Hans kone, som døde allerede i 1812, var kusine til Peter Herlofson, som var gift med søsteren til Jacob og Niels Aall, og til Ditlevine Quist, som igjen var gift med Lauritz Weidemann, amtmannen i Christians amt (Oppland). Møller drev en utstrakt veldedighet og hadde også et radikalt syn på sosialpolitiske spørsmål. Jacob Aall, som møtte sammen med ham på Eidsvoll og som var en meget standsbevisst herre, noterte seg at «alt det mørke som finnes i de lavere stender betrakter han som en følge av deres friksjoner med de høyere. Enhver rikmann er herskesyk og pengegjerrig, enhver fattig undertrykt og forurettet.»

På Eidsvoll opptrådte Møller som en ivrig selvstendighetsmann, sterkt inspirert av den franske revolusjonens ideer. Da han møtte på det ekstraordinære stortinget samme høst, fikk han følgende evaluering av den politiske observatøren Claus Pavels: «Doktor Møller, et av Stortingets virksomste medlemmer, rik på prosjekter og innvendinger, noen fornuftige, andre unødvendige og utidige, som bare stanset forretningenes gang.»

Møllers tankegods var radikalt for sin tid, men hadde nok passet atskillig bedre i dag enn Christies litt gammelmodige pragmatisme. Men i 1815 var det Christie som var den toneangivende mann. Han lettet anker med kurs for Christiania – mens Møller ble igjen i Arendal.

David Weidemann – født, oppvokst og inngiftet i byens borgerskap, ble Arendals mann denne gangen. 

Grevskapets representanter

I dag er det 200 år siden Nils Christian Nilsen og Elias Winther-Jørgensen ble valgt som representanter til det første stortinget for Jarlsberg grevskap.

Winther-Jørgensen var fetter til de tre brødrene Aall, som også var representanter – for Skien/Porsgrunn, Bratsberg amt og Nedenes amt. Søsteren deres, og kusinen til Elias, var gift med Ulrich Cappelen. Han var broren til Peder Cappelen, som møtte for Drammen. Peder hadde også to søstre. De var gift med henholdsvis Johan Borthig som representerte Kragerø og Risør, og med Carsten Tank, som representerte Fredrikstad og Halden. Og dette er bare begynnelsen når man skal se på slektsbåndene mellom en del av stortingsrepresentantene de første årene etter 1814.

Sånn så det ut i de kondisjonerte kretser. Handels- og embetsfamilier sendte døtrene sine rundt i Norge for å giftes bort med menn i nettverkene. Slik opprettholdt man et tynt lite sjikt på toppen av samfunnspyramiden – og når det skulle velges politiske representanter, var det ikke rart at mange av de som møtte hadde truffet hverandre før i et familieselskap. Det bidro selvfølgelig til at de kondisjonerte sto sammen i mange saker, men vi finner også mange eksempler på at de inntok ulike standpunkter, litt avhengig av hvilke interesser de skulle forsvare.

Elias Winther-Jørgensen hadde kjøpt gården Melsom i Stokke, men nedstammet fra Skiens mektigste handelsslekter – Wesseltoft- og Ording-familiene. Han ble valgt sammen med sin medrepresentant Nils Christian Nilsen, som var dommer i Jarlsberg, og som var sønn av en dansk hattemaker. Nilsen tilhørte altså ikke slektsnettverkene i sin egen generasjon, selv om han hadde giftet seg med datteren til en av sine forgjengere. Men barna gled inn i neste generasjons nettverk.

En av sønnene, Hans Plathe Nilsen, giftet seg med søsteren til Johan Sverdrup. Georg Sverdrup var hennes onkel. En av døtrene giftet seg med lillebroren til Lauritz og David Weidemann, som begge møtte på Stortinget samtidig med Nilsen - for henholdsvis Christians amt og Arendal. David var for øvrig gift med kusina til Niels Omsted som møtte for Drammen – han var igjen firmenning til sin medrepresentant, nevnte Peder Cappelen, og gift med hans kusine.
 

 

Stortingsvalgene for 200 år siden

Romjula pleier å være en stille tid i politikken, men i 1814 var det hektisk aktivitet mange steder. I disse dager er det 200 år siden man valgte stortingsrepresentanter i Arendal, Skien/Porsgrunn og Søndre Trondhjems Amt. Valgene var indirekte.

Allerede 8. desember ble de første representantene til det første ordentlige storting 1815-16 valgt i Nordlands amt. Da møttes 38 valgmenn i Bodø. De gikk for myndighetenes egne folk, således ble det fogd Johan Ernst Berg, biskop Mathias Bonsach Krogh og amtmann Elster som ble valgt sammen med gårdbrukeren Johan Larsen Smitseng. Amtmannen ble imidlertid syk, og det ble derfor handelsmannen Lars Nicolai Reener som møtte som sistemann. Fra nordlandsbenken var det definitivt biskopen som skulle gjøre seg mest bemerket, som en folkelig og nokså utypisk klerikal representant.

Onsdag 28. desember var det duket for valg i Grenland. Det var nok en relativt stillferdig sammenkomst. En representant for hver av menighetene i Skien og henholdsvis Vestre og Østre Porsgrunn kom sammen på rådstua i Skien for å velge enn felles representant. Den akutt konkurstruede Jørgen Aall, som hadde vært både på Eidsvoll og på den forsmedelige andre grunnlovgivende forsamlingen samme høst, kunne ha frasagt seg vervet, men gjorde det ikke. Dermed var det duket for hans siste opptreden i rikspolitikken før det bar helt utfor med han og hans forretningsvirksomhet. I 1815 møtte han for øvrig sammen med sine brødre Niels fra Bratsberg amt og Jacob fra Nedenes amt. Til overmål møtte også deres fetter Elias Winter Jørgensen fra Jarlsberg grevskap.

I Søndre Trondhjems amt – Sør-Trøndelag, altså – gikk valget av stabelen 30. januar. Der ble sorenskriver Anders Rambech valgt foran sogneprest Svend Aschenberg, oberstløytnant Henrik Rogert og lensmann Joris Christian Nordbye. 33 valgmenn avgjorde det hele under et møte i Orkdal.

På selveste nyttårsaften gikk man til valg i Arendal. Det var sikkert kvikt gjort i den lille byen, slik at de tre valgmennene kunne rekke hjem til nyttårsmiddagen. Det ble David Weidemann som ble utpekt til å representere austegdenes kjøpstad. Hans viktigste oppdrag skulle da også bli å gjøre hva han kunne for å stoppe tildelingen av kjøpstadsstatus til konkurrenten Grimstad – en kamp han tapte, for øvrig i strid med sin bror Lauritz Weidemann, amtmannen som representerte Christians amt (Oppland).