Der har jeg for min skitne munn...!

Biskop Mathias Bonsach Krogh var irritert
over at han ikke fikk snakke i Odelstinget.

Etter at den høytidelige åpningen av Stortinget var unnagjort, var det tid for prosaiske utfordringer igjen. Den første var å fordele representantene i lagting og odelsting. Eidsvollsforsamlingen hadde etablert et tokammersystem, men da ordningen skulle settes ut i praksis, viste det seg fort at praksis ikke stemte helt med forventningene. Lagtinget var etablert for å sikre veloverveide beslutninger. Lovsaker skulle fremmes i Odelstinget og først vedtas der, før Lagtinget fikk sakene til behandling. Selv om det ikke var nedskrevet noe sted, var det også underforstått at Lagtinget var et forum for de “klokeste” representantene, de med utdanning og yrkesbakgrunn som gjorde dem kvalifiserte for å forstå de mest kompliserte sakene.

Men da det i juli 1815 begynte å gå opp for representantene at det var Odelstinget som ville bli den mest dynamiske arenaen, var det plutselig ikke så stas  med Lagtinget likevel. Og det er liten tvil om at enkelte av de embetsmennene som ble ansett som brysomme, ble plassert der – som for eksempel Hans Nansen:

- Der har jeg for min skitne munn. De vil bli av med meg, hvisket Nansen til sin sidemann Eiler Schiøtz, som etterpå fortalte om det i et brev til sin svigerfar Gabriel Kielland hjemme i Stavanger.

Christie var også ergerlig. Han mente det var ytterst uheldig at det ikke var kommet med en eneste bonde i Lagtinget – for det første fordi det kunne virke provoserende overfor bøndene, men også fordi det dermed ble en desto større bondeandel i Odelstinget. Selv om Christie var opptatt av at bøndene skulle ha sin rettmessige plass, ville han nødig ha dem i flertall – i hvert fall ikke ennå. Ikke minst var han bekymret fordi man i Odelstinget gikk glipp av altfor mange dyktige representanter som ble sittende i Lagtinget. Christie beklaget særlig at Falsen var blant dem som måtte sitte i Lagtinget. «For en mann med hans virketrang og kunnskap må det være tungt å settes på pensjon», skrev Christie i dagboka. Men han noterte seg med en viss galgenhumor at Falsen på sett og vis falt for eget grep – for Lagtingets innretning hadde både Christie, Motzfeldt og Jonas Rein advart ham imot på Eidsvoll året i forveien.

Det skulle ikke gå lang tid før de misfornøyde lagtingsmedlemmene fant en anledning til protest, og det var nordlandsbispen Krogh som ledet an, onsdag 19. juli. Han hadde oppdaget at hans plass i Lagtinget simpelthen forhindret ham i å stille forslag i Odelstinget, og det skulle han ha seg frabedt.

På sitt buldrende vis slo han fast at det var jo han som kjente forholdene i Finnmark og “Nordlandene” best av alle representantene. Da måtte han jo kunne delta i Odelstinget når debatten handlet om hans hjemtrakter! Riktignok satt alle de andre nordnorske representantene i Odelstinget, deriblant fogden Johan Ernst Berg, som straks etter skulle bli utnevnt til amtmann, men det var ikke godt nok for Krogh. Flere viktige nordnorske saker skulle opp, ikke minst spørsmålet om en ny kjøpstad på Hundholmen – det som i dag er Bodø.

De andre medlemmene av Lagtinget benyttet også sjansen til å fremme lignende synspunkter, blant dem Nansen, Niels Aall og den stridbare forretningsmannen Carsten Tank fra Halden. Christie sto hardt på Grunnlovens bokstav – han hadde jo tross alt vært sekretær for Eidsvollsforsamlingen – og fikk støtte fra andre prinsippfaste jurister som Anders Rambech og Valentin Christian Wilhelm Sibbern. Det gikk så langt at Christie måtte ta Tank i skole hva angikk verdige tiltaleformer i en nasjonalforsamling. Christies fløy vant igjen, og den første striden mellom Odelsting og Lagting var avgjort. Men rivningene mellom de to kamrene skulle prege resten av stortingssesjonen. Som Niels Aall skrev hjem til sin kone etter denne første bataljen: «Det ytrer seg allerede litt partiånd i Stortinget, særlig mellom lagtinget og odelstinget, men jeg skal vokte meg vel for å smittes av denne ånd, som er i stand til å hindre det godes fremme...»

Stortingets åpning 5. juli 1815

I huset til høyre lå Katedralskolen der Stortinget
holdt sine møter ved de første sesjonene.
Krigsskolen til venstre.

5. juli ble det første ordentlige storting offisielt åpnet.

Regjeringens forhold til Stortinget var også forholdsvis uavklart, men denne onsdagen kom stattholderen og statsrådene til Stortingets møtesal på Katedralskolen. Halv tolv på formiddagen ankom den offisielle delegasjonen, ledsaget av lystig militærmusikk og en deputasjon som Stortinget selv hadde sendt av gårde for å hente notabilitetene. Prosesjonen var meget nøye planlagt, og foregikk helt etter planen – det bekreftet stortingsrepresentant Hans Jørgensen Wetlesen i dagboken sin.: I spissen gikk byens to rådmenn, deretter byens president, hvorpå fulgte to av byens eligerte menn (altså borgernes representanter), etter disse kom professorene ved universitetet, byens geistlighet, biskop og stiftamtmann samt høyesteretts personale; deretter statsrådene og så hans excellence stattholderen, og til slutt stattholderens adjutanter, generalstaben, kommandanten og alle korpssjefer som oppholdt seg i Christiania. På fortauet var det fullt av både borgere og soldater – «vervede venner» - som slottspresten Claus Pavels muntert beskrev det i sin dagbok. Han var blant dem som gikk i paraden.

Det var Christie – som var aldri så lite pedantisk anlagt – som hadde planlagt det hele. I sin sirlige håndskrift beskriver han hvordan hver enkelt skulle forholde seg når man kom inn i salen: «Etter at enhver har inntatt sin plass således at de som går foran Hans Excellence står på venstre side av tronen, unntatt statsrådet som blir stående på høyre side av tronen, til like med alle de som følger etter Hans Excellence, forkynner Hans Excellence at hans kongelige majestet har befalt ham således (her oppleses det kongelige åpne brev), som leveres presidenten i kopi ved statssekretæren. Derpå tilkjennegir Hans Excellence Stortinget kort at han har anmodet statsråd Collett om å opplese Hans Majestets tale, som leveres i original til presidenten.

Deretter anmodes statsråd Motzfeldt til ifølge Hans Majestets befaling å forelese beretningen om rikets tilstand og bestyrelse, som likeledes leveres i original til presidenten. Derpå fremfører Hans Excellence noen ord i dagens anledning og forklarer Stortinget åpnet i Hans Kongelige Majestets høye navn, i overensstemmelse med Norges rikes grunnlov § 74. Presidenten vil formodentlig gi et svar – hvoretter toget kontramarsjerer og begir seg til Hans Excellenses bopel i samme orden som iakttas ved henmarsjen.»

Og akkurat slik foregikk det.

Da regjeringsdelegasjonen hadde forlatt lokalet, fant stortingsrepresentantene det upassende å fortsette møtet. I mangel av noe bedre å finne på, foreslo Christie at de skulle spasere bort til regjeringens kontorer for å gi den utøvende makt Stortingets kompliment. Det ble atskillig debatt om forslaget, noen mente det var i strid med Stortingets verdighet, men med 73 mot 11 stemmer bestemte representantene seg for å følge Christies forslag.

En stusslig aften i Christiania

St. Hans-bål ved Jølstervannet,
malt av Nikolai Astrup (1880-1928)

I dag er det St.Hans-aften, og i 1815 befant Wilhelm F.K. Christie seg i Christiania. Det ble en stusslig feiring: «Min hu står enda mer enn vanlig til Bergen», skrev han i dagboken.

«Vi promenerte litt ut blant publikum, som egentlig holder seg på Ruseløkkbakken. Her satt av og til en Madame med en brennevinsflaske eller stekt ål; det var det hele. Intet telt, ingen brennende båter eller tjæretønner, intet kakebrett eller lass die Katze laufen*, ingen fiolin og ingen polsdans eller halling, kort sagt intet av hva der i Bergen er den egentlige St.Hans-aftens glede.

Den eneste alminnelige fornøyelse var å tenne kruttkjerringer eller svermere og kaste disse ut blant mengden. Jeg har nå opplevd St.Hans-aftener i Christiansund, Bergen, Christiansand og Christiania. De første moret meg mest – naturligvis, fordi jeg da var barn. Christiansands St. Hans-aften var tålelig, Christanias meget måtelig. At Bergens er som Fugl Fønix mot de andre fugler, det følger av seg selv.»

*lass die Katze laufen - trolig en bergensk lek (kanskje kattepinn?)

Verre enn å "vrøvle med striler..."

I dag var det samling i den faste lovkomiteen – altså 12. juni for 200 år siden – og den pliktoppfyllende, men selvironiske Wilhelm F.K. Christie sukket oppgitt over tingenes tilstand. Komiteen var blitt nedsatt på Eidsvoll og hadde fått i oppdrag å utarbeide et nytt norsk lovverk der det gamle danske ikke strakk til, eller der det eventuelt var i strid med Grunnloven. Komiteen besto av jurister med tung kompetanse – dette var for viktig til at stortingsrepresentantene skulle ha ansvaret alene.

Christopher Anker Bergh var
generaluditør, og møtte også
på Stortinget i 1815-16

Christie var både tung jurist og sentral politiker, men måtte medgi at han syntes oppdraget var komplisert. Denne dagen hadde generalauditør Christopher Anker Bergh fremlagt «en vidløftig, men velskreven betenkning om vernepliktkomiteens utkast til innrulleringsordningen». Christie hadde deretter fått utkastet for å skrive en kommentar, noe han fant ytterst vanskelig:

«Jeg vil ha vondt for å skrive noe i en sak jeg ikke forstår. Da jeg allikevel skal skrive, vil jeg gjøre som mange andre forfattere; jeg vil innbille ikke bare andre, men også meg selv at jeg forstår noe av det, selv om jeg nok våkner av drømmen før jeg blir ferdig med min betenkning», skrev han i dagboka.

Et par dager etter noterer han: «Å skrive dommer, slutte skifter og vrøvle med striler kan jeg nokså godt, men jeg merker nok at det skal mer til å skrive lover, skifte borgerlige rettigheter mellom medborgere og vrøvle med komiteer.»

Til slutt ble han så lei av skrivingen at han tok med nabolagets unger på tur i skogen, «hvor jeg sammen med de andre barna fanget en kråkeunge som vi i triumf brakte hjem.»

Drastisk lovforslag om uekte barn

Lille Anders ble kategorisert som "uægte" ved barnedåpen i Vestby i 1814, til tross for at
Ole Fredriksen Langegren uomtvistelig var faren.

At barn ble født utenfor ekteskapet forekom jo også i 1815, men det var ikke noe man så lett på. Prosten på Nordmøre, Lars Lund Finckenhagen, visste imidlertid råd: Alle som fikk barn utenfor ekteskap burde få et rødt eller blått kors sydd på klærne, slik at ingen skulle være i tvil om hva slags synder de hadde begått.

Wilhelm F.K. Christie noterte seg forslaget om en lov om «barnefødsler i dølgsmål» 8. juni, da hadde han nettopp vært i et møte i den faste lovkomiteen, dit prosten hadde sendt sitt forslag. Nå var det slik at Christie selv hadde to sønner utenfor ekteskap – som han åpent vedkjente seg – og saktens kunne ha en viss forståelse for menneskelige svakheter.

Han noterte sarkastisk at det var synd at forslaget ikke ville bli vedtatt: «Vi klager jo ofte over at vi ikke har en norsk ordensmedalje; det ville vi jo straks fått dersom forslaget ble gjennomført». I lovkomiteens møte hadde Christie for øvrig kommentert Finckenhagens forslag om fødsler i dølgsmål med at «mannen burde ønske at lovforslaget også var født i dølgsmål».

Christianias portrettmaler

Jacob Munch - selvportrett

Det var mangt å se for en tilreisende til den nye hovedstaden, og et opplagt punkt på programmet for en mann som Wilhelm F.K. Christie var å besøke atelieret til portrettmaleren Jacob Munch, som hadde etablert seg i Christiania i 1814. Han ble stort sett omtalt som «kaptein Munch», for han var jo egentlig militær, men han hadde også fått anledning til å utdanne seg ved kunstakademiet i København.

Da han vendte tilbake til den nye norske staten, ble han raskt en meget populær kunstner, og blant Christiania-fiffen var det status å bli portrettert av ham. Christie var også begeistret, og noterte i dagboka 7. juni 1815: «Det er en lyst å se hans portretter; man står som blant en hop bekjente; det er umulig å ta feil av hvem det skal være.» Det tok ikke lang tid før også Christie måtte la seg portrettere av Munch.

Høydepunktet i Munchs kunstneriske karriere var hans maleri fra kroningen av Karl Johan i 1818 – som han utførte i 1822, uten å ha vært til stede ved begivenheten selv. Han var også en av initiativtakerne til Den kongelige Tegne- og Kunstskole – forløperen til Statens håndverks- og kunstindustriskole, eller det vi stort sett kaller Kunst- og håndverksskolen. Munch hadde tusen jern i ilden, og etablerte også den første industrivirksomheten i det området vi nå kaller for Aker brygge i form av en taksteinsfabrikk.
Jacob Munch sto midt i et innflytelsesrikt slektsnettverk av embetsmenn og borgere, og var fetter til Edvard Munchs farfar.  

Ps. Christie avsluttet for øvrig dagen i selskap hos veimester Steen på Ellingsrud, «hvor det ble sviret mer enn jeg noensinne har erfart her øst.»

Diderich Hegermann - forsvarsminister
Malt av Jacob Munch

 

Niels Treschow -
kirke- og undervisningsminister
Malt av Jacob Munch

Christie kommer til Christiania

Christiania sett fra Ekeberg, tidlig 1800-tall.

Christie sukket. Han hadde hverken spist eller drukket noe siden klokken syv i morges, og nå var den over syv om kvelden. Han var sliten, sulten og tørst der han satt på prestegården i Asker. Kunne ikke sognepresten snart sette noe på bordet? Men nei, Jacob Neumann var mest opptatt av å vise fram manuskriptet til sin artikkel fra den reisen som han og Christie hadde gjort til Stockholm vinteren i forveien, der en delegasjon fra det ekstraordinære stortinget 1814 skulle presentere den norske grunnloven for den svenske kongen. Sogneprest Neumann ville gjerne lese høyt fra manuskriptet, men da Christie beklaget at han dessverre ikke hadde tid til å høre på, insisterte presten på at han i hvert fall ville vise fram de 36 sidene av manuskriptet som han hadde ferdig. Christie stønnet innvendig – som om han ikke visste hvordan 36 ark så ut. Først da han grep hatten og utbrøt at det nok var på tide å komme seg avgårde, tok Neumann hintet: Straks etter sto det reddiker og ferskt brød med nykjernet smør på bordet, og Christie fikk også sneket seg til to drammer med utmerket akevitt fra Neumanns spiskammer før han forlot Asker.

Ved midnatt samme kveld, den 2. juni 1815, kom Christie til Christiania der han måtte ringe på et helt kvarter før tjenestepiken hos husverten gadd å stå opp for å åpne. Da hadde han vært på reisefot siden han tidlig om morgenen 25. mai forlot sitt elskede Bergen.

Litt resignert noterer han i dagboken: «Jeg er da således i Christiania, hvor etikette, hoff, kabaler* og skryt daglig vil øke savnet av Bergen, uansett all den forekommenhet og velvilje som jeg er sikker på at innbyggerne vil vise meg.

*Kabaler = intriger

Arendals revolusjonære representant

Arendal malt av John Edy, ca. 1800.

Wilhelm Frimann Koren Christie var underveis til Christiania, der han skulle møte på Stortinget sommeren 1815. 29. mai var det tid for landkjenning. Skipet han var om bord på kastet anker ved Arendal, og Christie ble rodd i land for å se etter en gammel venn som bodde der. Men det viste seg at kameraten var bortreist, og det var lite annet Christie hadde der å gjøre. Riktignok kunne han notere seg at «det også i Arendal finnes damer som spaserer sent om kvelden», men han valgte uten videre å vende tilbake til skipet.

Da han passerte døren til doktor Alexander Christian Møller, gikk det et gys gjennom Christie: «Jeg syntes nesten at jeg hørte ham holde taler på Stortinget».

VI får tro at Christie listet seg forsiktig forbi Møllers hus i håp om ikke å treffe sin tidligere politikerkollega, som han hadde truffet både på Eidsvoll og på det ekstraordinære storting høsten 1814. De to sto langt fra hverandre politisk, og distriktskirurgen i Nedenes (Aust-Agder) hadde altså ikke gjort noe fordelaktig inntrykk på Christie.

Alexander Møller, malt av Christian Olsen.

Møller kom fra enkle kår som sønn av en salmakermester, men hadde fått en skikkelig medisinsk utdannelse og hadde også giftet seg inn i en av Arendals fremste borgerslekter, den kjente Herlofson-familien. Hans kone, som døde allerede i 1812, var kusine til Peter Herlofson, som var gift med søsteren til Jacob og Niels Aall, og til Ditlevine Quist, som igjen var gift med Lauritz Weidemann, amtmannen i Christians amt (Oppland). Møller drev en utstrakt veldedighet og hadde også et radikalt syn på sosialpolitiske spørsmål. Jacob Aall, som møtte sammen med ham på Eidsvoll og som var en meget standsbevisst herre, noterte seg at «alt det mørke som finnes i de lavere stender betrakter han som en følge av deres friksjoner med de høyere. Enhver rikmann er herskesyk og pengegjerrig, enhver fattig undertrykt og forurettet.»

På Eidsvoll opptrådte Møller som en ivrig selvstendighetsmann, sterkt inspirert av den franske revolusjonens ideer. Da han møtte på det ekstraordinære stortinget samme høst, fikk han følgende evaluering av den politiske observatøren Claus Pavels: «Doktor Møller, et av Stortingets virksomste medlemmer, rik på prosjekter og innvendinger, noen fornuftige, andre unødvendige og utidige, som bare stanset forretningenes gang.»

Møllers tankegods var radikalt for sin tid, men hadde nok passet atskillig bedre i dag enn Christies litt gammelmodige pragmatisme. Men i 1815 var det Christie som var den toneangivende mann. Han lettet anker med kurs for Christiania – mens Møller ble igjen i Arendal.

David Weidemann – født, oppvokst og inngiftet i byens borgerskap, ble Arendals mann denne gangen. 

Christie begynner sin reise

Triangelen brygge. Her kom fiskerne inn med sine varer.
Fotomuseum Bergen, ukjent årstall

I dag er det 200 år siden Wilhelm Frimann Koren Christie forlot sitt hyggelige hus i sentrum av Bergen for å reise til Christiania. Her skulle han møte på Stortinget for Bergen, og han skulle igjen komme til å spille en betydelig politisk rolle, som stortingspresident gjennom hele den lange sesjonen på det første ordentlige storting. Når han ikke reiste sammen med sine medrepresentanter Fredrik Meyer, Wollert Konow og Hans Jørgen Wetlesen, var det fordi Christie også hadde andre plikter i Christiania, blant annet som medlem av den faste lovkomiteen – som skulle forberede lovforslag for stortingsrepresentantene – så han dro flere uker i forveien.

Christie sa et broderlig farvel til noen av sine tilstedeværende venner i herreklubben Quodlibet – Edvard Hagerup, Johan Arnoldus von Westen Kahrs og Lyder Sagen – som hadde møtt fram på Triangelen brygge innerst i Vågen, og steg om bord i en liten båt som skulle føre ham til skipet som skulle ta ham til Østlandet. Det lå ute i Sandviken. Det var rederen selv som fraktet Christie til Sandviken.

Men først måtte de stoppe hos kjøpmannen Peter Greve Bredal, der de tømte en flaske Madeira «på Norges vel og en lykkelig reise».

Skipet var i god stand, og Christie noterte fornøyd at han fikk ha sin kahytt alene. Også her var det raskt servering – "en flaske gammel vin fant straks veien fra skipperens benk til våre mager". Så var det klart for å lette anker – da var klokken allerede blitt 11 om formiddagen.

Christie ble stående på dekk, riktignok ustanselig avbrutt av et irriterende reisefølge – en «prokurator Rasmus» – som snakket ustanselig mens Christie ville ha fred til å betrakte den bergenske skjærgården på vei utover. Til slutt fikk han være alene:

«Jeg tok en dram, drakk Bergens skål og ønsket godt over byen samt mine venner i særdeleshet», noterte Christie. Så forsvant Kvarven i det fjerne.

Alt dette vet vi fordi Christie har fortalt om det i sine dagboknotater. Han skrev en liten skildring av begivenhetene hver dag, og jevnlig sendte han dem i posten til Quodlibet-vennene hjemme. Dette var en tradisjon som Christies venn og Quodlibet-medlem Peter Motzfeldt hadde innstiftet, blant annet under eidsvoldsforsamlingen og det overordentlige storting høsten 1814, og et velkomment tilskudd til nyhetsformidlingen for folk som ville vite hva som skjedde. Det fantes aviser, men nyhetsstoffet var heller sparsomt.

 

Da Christie lærte å skrive på nytt

Den gotiske håndskriften var enerådende i Norge fram til 1814, men da unionen med Sverige var et faktum var det tid for å tenke nytt. Svenskene hadde nemlig for lengst lagt om til latinsk håndskrift – altså omtrent slik vi skriver for hånd i dag (i den grad vi skriver for hånd lenger).

I årene etter 1814 kan vi følgelig se voksne menns strabasiøse forsøk på å lære seg den nye skrivekunsten. Det er i brevene til svenske autoriteter vi finner dette, for seg imellom fortsatte de å skrive med gotisk skrift. Men flere av de som knekte koden, endte også også opp som de reneste kaligrafer.

Men Wilhelm Frimann Koren Christie slet litt. Det kan vi blant annet se av et brev han sendte til stattholder Sandels der han forteller om sin reise fra Christiania tilbake til Bergen. Man kan formelig se ham streve med fjærpennen – han som i årevis har ført en elegant og autoritativ gotisk håndskrift på tusenvis av offisielle dokumenter og personlige brev.

Hans eidsvollskollega og senere statsråd Christian Adolph Diriks greide seg bedre. I 1822 skriver også han til stattholderen, som på denne tiden var på reise i Sverige, og forteller blant annet om at det nå er avslørt at det er regjeringsadvokat Jonas Anton Hielm som selv har skrevet en infamøs artikkel i Nationalbladet om Christian Magnus Falsen – som Hielms bror inntil dette tidspunkt har stått tiltalt for.

 

En av de aller mest prydelige håndskriftene finner vi hos kaptein Nicolai Folkmar Danchell – men så var han da også kunstner. Han hadde fått permisjon fra tjenesten av selveste Carl Johan, men på et tidspunkt i 1821 ville han gjerne ha den forlenget.

 

 

Falsens fullmakt

I dag er det 200 år siden Christian Magnus Falsen ble valgt som representant til det første stortinget. Men det var jammen bare så vidt.

Det vil si – selve valget var det ingen tvil om. Han ble valgt med stort flertall som første representant fra Nordre Bergenhus amt, altså det som i dag heter Sogn og Fjordane. Falsen ledet selv, som amtmann, valgmøtet for Nordre Bergenhus 18. januar, og ble valgt med stort flertall av valgmennene, som stort sett var fra bondestanden. Han hadde kommet flyttende over fjellet på sensommeren 1814, men selv om Falsen var ny på Vestlandet, hadde hans rykte som bondevenn gått foran ham. Han fikk 54 av 57 stemmer.

Men da han kom til Christiania i slutten av juli, oppsto det raskt tvil om valget var gyldig. For hvor bodde amtmann Falsen?

Jo, i Bergen. Falsen hadde tolket grunnloven slik at han hadde stemmerett og var valgbar der han utøvet sitt embete, akkurat som jordeiere måtte ha de samme rettigheter der de eide jord. Stortinget godtok denne fortolkningen (men snudde på dette prinsippet i 1818, da ble Falsen sendt hjem). Men stemmetallet indikerer at det var betydelig motstand – henholdsvis 25 og 26 representanter stemte imot å godkjenne Falsen og Johan Andreas Budtz, som sto oppe i nøyaktig den samme problemstillingen som representant for Søndre Bergenhus.  

Falsens politiske virketrang kom virkelig til sin rett vinteren før stortingssesjonen startet i juli. Allerede 10. januar hadde han utgitt en egen publikasjon om odelsretten – en av Falsens hjertesaker. Han var en svoren tilhenger av odelsretten, som han så på som en historisk nedarvet tradisjon som utgjorde selve bærebjelken i den bondestaten som han på dette tidspunktet fremdeles kjempet for. Skriftet ble utgitt i Bergen åtte dager før valgmøtet, og kan vel muligens ha bidratt til hans store oppslutning blant valgmennene. I skriftet slo han også et slag for leilendingene, som det fremdeles var mange av – men han var klar på at noen stemmerett kunne det ikke bli snakk om for menn uten fast eiendom.

I juli skiftet Falsen med Niels Aall om å være lagtingspresident, og han satt i valgkomiteen, reglementskomiteen og konstitusjonskomiteen. Som lagtingsmedlem følte han seg avskåret fra å delta i de viktigste debattene, og han kjempet drabelig for å sikre seg denne muligheten. Ikke var han spesielt fornøyd når president Christie ikke ville gi ham medhold i prosedyrespørsmål heller. En dag hadde han lent seg over til Hans Jørgen Wetlesen og hvisket: «Han kan pinadø få satt allting igjennom».

Falsen fikk store deler av den lange stortingssesjonen ødelagt av sykdom, og han måtte ta permisjon fra september til langt ut i februar. Da han kom tilbake til Christiania, var hans entusiastiske tro på bøndene som landets politiske ryggrad blitt nokså svekket, noe hans opptreden i resten av sesjonen – og for den del resten av hans politiske karriere – skulle bære preg av.

Var "slyngel" et injurierende skjellsord?

Fyll og politikk er to fenomener som har en ulykksalig tendens til å opptre sammen fra tid til annen, og bedre var det ikke i ukene før det tredje ordentlige storting ble samlet i 1821. Da gikk det for seg så frakkeskjøtene revnet, blodet fløt og juristene måtte i ilden for å vurdere om bruken av ordet "slyngel" var straffbart.


Pløen var så glad i hunden Tyrk
 at han fikk laget en minneplate
for den da den døde:
Tyrk aad og drak og sprang og laae, ja!
Dansed, naar hans herre smilte.
Da alder negted ham at gaae,
fant han, at det var bedst han hvilte.
(Foto: Anne-Sophie Ofrim)

Det var den selvbevisste trelasthandleren Marcus Pløen som sto i sentrum for konfliktene (ja, det er han med Pløens gate). Da herreklubben Enigheden møttes i sentrum av Christiania i november 1820 var Pløen nyvalgt stortingsrepresentant. Pløen var i storslag, pralet med sin nyslåtte politiske status, utbrakte en rekke skåler av patriotisk karakter, og toppet det hele med å nekte å synge det tredje verset i en allsang der han var utpekt som forsanger – det kunne han som brav nordmann og "folkets representant" ikke gjøre.

På dette tidspunktet lå alkoholen allerede som et tykt teppe over forsamlingen, og en sterkt beruset offiser ved navn Aubert påpekte at Pløen dog ikke skulle møte på Stortinget før i februar. Pløen forsøkte å utbringe en ny skål, men Aubert betakket seg: "Hvordan tør en slik slyngel som Dem å foreslå å drikke med meg?!"

Deretter brøt helvete løs og i tumultene gikk det ikke bedre enn at styremedlem Christian Heyerdahl, for anledningen kledt i kjole og hvitt, fikk begge sine frakkeskjøter avrevet, mens blodet fløt fra andres neveknoker. Den ene etter den andre ble kastet på dør - og Pløen var blant dem. Det kom mer champagne på bordet, og noen ble hentet tilbake - Pløen var blant dem også - før nye konflikter oppsto, og slik gikk Pløens frynsete rykte i forveien til det tredje storting – som også ellers skulle bli en høydramatisk sesjon.

Peter Motzfeldt
- statsråd og brevvenn

Alt dette vet vi fordi den nøkterne og tørrvittige statsråd Peter Motzfeldt fortalte om det i et brev til sin venn W.F.K. Christie, som satt hjemme i Bergen og var sjeleglad for at han slapp å reise til Christiania.

Ingen borgere på Stortinget (vær så snill)

WFK Christie - en forsiktig venn av perialen

"Det var tarvelige folk", kunne man finne på å si i 1815 – uten at man dermed mente noe negativt med det. I et land der "luxus" var en uskikk som bidro til å forverre den nye norske nasjonens handelsbalanse, var det å være tarvelig snarere et positivt stempel: Det var gjerne enkle mennesker som greide seg med lite.

Leser man brev og avisartikler fra tiden rundt 1814, må man ha et ekstra øye på ord som har endret betydning. Merkverdig, for eksempel – eller merkelig, for den del – oppfatter vi i dag som en beskrivelse av noe som er rart eller underlig. Men den opprinnelige betydningen handler jo om noe som var verdt å merke seg – og slik brukte man det.

Så er det alle ordperlene som er blitt borte. Ihvorvel?! Hva kan det bety? Og perial? La oss lytte til stortingspresident Christie som skriver i dagboka om et jaktselskap på Ljan (Jahn) hovedgård utenfor Christiania som han hadde takket nei til:

"lhvorvel det er længe siden jeg sidst hilste paa denne gode Ven — Perialen — og nok kunde have Lyst at underholde mig lidt med ham, er jeg dog glad at jeg ikke var med paa Jahn, thi han er en Person, som man ikke maa gjøre sig alt for familiair med."

Åhå! Selv om (ihvorvel) Christie kunne hatt god lyst på en rangel (Perial), er han glad han ble hjemme, for perialer bør man ikke begi seg ut på for ofte. Ellers kan han fortelle atskillig om perialer under Stortingets middagsselskaper, blant annet om et på Bogstad ("der var meget muntert og mange Perialer"), og et annet selskap der en av representantene – lensmann Johannes Borge - "drak sig en saadan Perial, at han faldt i en alvorlig Søvn ved Bordet."

Det er mange gode spor i ord, og et fint sted å gå på språklig oppdagelsesferd er "Ordbog over det danske Sprog" – et historisk oppslagsverk på nett. Her kan man finne moderne synonymer til gamle og velbrukte begreper som erudition, vindskibelighed og agioteur. Og skulle man slumpe til å treffe på noen fra det tidlige 1800-tall er det jo viktig å kunne unngå å fornærme dem med borgere og personligheter.

Eksempel på "borger" - rettet mot stortingsrepresentant Carsten Tank.

 

Skaal for Fraværende Koner og Børn!

Slottspresten Claus Pavels spilte en sentral rolle i selskapslivet i Christiania. Interessert i politikk var han også, og han pleide omgang med mange av representantene på Stortinget. 19. september hadde han invitert en hel gjeng hjem til seg, men det ble en trist affære. Opposisjonen stilte med Hans Nansen, biskop Bugge og sogneprest Andreas Bonnevie i spissen, og stortingspresident Christie holdt ikke ut lenge etter middagen før han smatt av gårde. Og straks var de andre også borte.

- Jeg har aldri sett et selskap uten utvortes anledning forsvinne så fort, skrev Pavels i dagboken sin. Han noterte for øvrig at han hadde utbrakt hele seks skåler under taffelet:

1) Velkommen!
2) Norges Storthing!
3) Bedre Dage end hidtil for Oplysning og Videnskabelighed i Norge!
4) Handel, Agerdyrkning og Industrie!
5) Fraværende Koner og Børn!
6) Den ærværdige Biskop Brun i Bergen!

Men altså til ingen nytte: «Der var ingen Hjerternes Forening, og hvad der syntes at være Foreningspunct, var virkelig Adskillelsespunct. Jeg skal aldrig mere indbyde saadan en Flok Mennesker, der have en vis Benævnelse, men intet andet tilfælles."

Ikke verdt en tur i regnværet

"Hvad der i Dag forefaldt i Odelsthinget, var virkelig ikke værdt at umage sig ud for i Regn og Søle", noterte Claus Pavels i sin dagbok 2. oktober 1815. Han hadde nærmest fast plass på galleriet og kunne saktens gi en god bedømmelse av hva som var verdt å bruke tiden på.

Og ser vi over skulderen til stortingspresident W.F.K. Christie, kan vi lese i hans dagbok at Pavels nok hadde rett. Den mest substansielle saken denne dagen var en kongelig resolusjon om at vassdragene på begge sider av grensen mellom Norge og Sverige fritt kunne brukes av begge lands innbyggere til å transportere sine produkter. Odelstinget ga sin tilslutning til at dette skulle nedfelles i lovs form.

Ellers ekspederte man et par lovforslag om kirkegårder og løsgjengeri over til den faste lovkomiteen – der ledende jurister i og utenfor Stortinget hadde en samlende hånd om de fleste lovforslag.

Det gikk i det hele tatt ganske tregt. Meningen var at Stortinget skulle sitte sammen i tre måneder slik det var hjemlet i Grunnloven. Men i september ble den første søknaden om forlengelse oversendt til kronprins Carl Johan. Og flere skulle det bli.

Stortingets største organisatoriske problem var at alle tilsynelatende hadde mulighet til å påvirke representantenes tidsbruk. Alle slags saker kom seilende og krevde oppmerksomhet. Denne dagen kan Christie, som i Odelstinget var menig medlem, fortelle om at Ditlev Wilhelm Falkenberg Peckel, som var redaktør av den nye norske statskalenderen, hadde forært Odelstinget et eksemplar. Odelstingspresident Lauritz Weidemann foreslo at man burde takke Peckel for boken, men Christie mente at man bare kunne benytte boken «og lade det være nok». Slik ble det også. Et av veldig mange eksempler på hvilke småsaker man faktisk satt og diskuterte i plenum - og som selvfølgelig tok mye tid og oppmerksomhet.