Christie begynner sin reise

Triangelen brygge. Her kom fiskerne inn med sine varer.
Fotomuseum Bergen, ukjent årstall

I dag er det 200 år siden Wilhelm Frimann Koren Christie forlot sitt hyggelige hus i sentrum av Bergen for å reise til Christiania. Her skulle han møte på Stortinget for Bergen, og han skulle igjen komme til å spille en betydelig politisk rolle, som stortingspresident gjennom hele den lange sesjonen på det første ordentlige storting. Når han ikke reiste sammen med sine medrepresentanter Fredrik Meyer, Wollert Konow og Hans Jørgen Wetlesen, var det fordi Christie også hadde andre plikter i Christiania, blant annet som medlem av den faste lovkomiteen – som skulle forberede lovforslag for stortingsrepresentantene – så han dro flere uker i forveien.

Christie sa et broderlig farvel til noen av sine tilstedeværende venner i herreklubben Quodlibet – Edvard Hagerup, Johan Arnoldus von Westen Kahrs og Lyder Sagen – som hadde møtt fram på Triangelen brygge innerst i Vågen, og steg om bord i en liten båt som skulle føre ham til skipet som skulle ta ham til Østlandet. Det lå ute i Sandviken. Det var rederen selv som fraktet Christie til Sandviken.

Men først måtte de stoppe hos kjøpmannen Peter Greve Bredal, der de tømte en flaske Madeira «på Norges vel og en lykkelig reise».

Skipet var i god stand, og Christie noterte fornøyd at han fikk ha sin kahytt alene. Også her var det raskt servering – "en flaske gammel vin fant straks veien fra skipperens benk til våre mager". Så var det klart for å lette anker – da var klokken allerede blitt 11 om formiddagen.

Christie ble stående på dekk, riktignok ustanselig avbrutt av et irriterende reisefølge – en «prokurator Rasmus» – som snakket ustanselig mens Christie ville ha fred til å betrakte den bergenske skjærgården på vei utover. Til slutt fikk han være alene:

«Jeg tok en dram, drakk Bergens skål og ønsket godt over byen samt mine venner i særdeleshet», noterte Christie. Så forsvant Kvarven i det fjerne.

Alt dette vet vi fordi Christie har fortalt om det i sine dagboknotater. Han skrev en liten skildring av begivenhetene hver dag, og jevnlig sendte han dem i posten til Quodlibet-vennene hjemme. Dette var en tradisjon som Christies venn og Quodlibet-medlem Peter Motzfeldt hadde innstiftet, blant annet under eidsvoldsforsamlingen og det overordentlige storting høsten 1814, og et velkomment tilskudd til nyhetsformidlingen for folk som ville vite hva som skjedde. Det fantes aviser, men nyhetsstoffet var heller sparsomt.

 

De var besynderlig fyrrige i aften...!

I dag er det 200 år siden det var stortingsvalg i Bergen. Av de fire som ble valgt var det bare Wilhelm Frimann Koren Christie som skulle komme til å spille en betydelig rolle. Til gjengjeld ble han også den aller betydeligste representanten på det første ordentlige storting. Han satt som president gjennom hele den lange sesjonen.

Hans Jørgen Wetlesen

De tre andre var kjøpmennene Fredrik Meyer og Wollert Konow, samt ingeniørkapteinen Hans Jørgen Wetlesen. Både Konow og Wetlesen har forsynt oss med viktige rapporter – Konow gjennom sine hyppige brev til broren August, Wetlesen gjennom sine nitide dagboknotater. Konow nekter seg ikke å instruere broren om å kjøpe eller selge på basis av den innsideinformasjon han sitter med fra Stortingets saksbehandling, mens Wetlesen med sin tørrvittige stil setter atskillig farge på de ulike representantenes opptreden.

Etter en opphetet debatt der særlig Carsten Tank og Andreas Bonnevie hadde hisset seg kraftig opp, skrev Wetlesen: «De to var besynderlig fyrrige i aften, og jeg vet ikke om det kan ha bidratt at de hadde vært i middagsselskap hos Collett». Ved avslutningen av stortingssesjonen var alle representantene samlet til gudstjeneste i Domkirken, men det hadde vært trøtte saker, ifølge Wetlesen: «Biskop Bech betrådte prekestolen og holdt en gudsjammerlig ussel tale, ja den var så dårlig at enhver dreng som har gått ut av latinskolen ville kunne gjøre det langt bedre.»

Deler av Wetlesens dagbok er transkribert til maskinskrift og er lagt ut av Arkivverket. Den kan leses her. Han var for øvrig en av få nordmenn som skrev med latinsk håndskrift i 1815, selv når han ikke skrev brev til svensker. Derfor er det mulig for de fleste å lese håndskriften hans.