Christie kommer til Christiania

Christiania sett fra Ekeberg, tidlig 1800-tall.

Christie sukket. Han hadde hverken spist eller drukket noe siden klokken syv i morges, og nå var den over syv om kvelden. Han var sliten, sulten og tørst der han satt på prestegården i Asker. Kunne ikke sognepresten snart sette noe på bordet? Men nei, Jacob Neumann var mest opptatt av å vise fram manuskriptet til sin artikkel fra den reisen som han og Christie hadde gjort til Stockholm vinteren i forveien, der en delegasjon fra det ekstraordinære stortinget 1814 skulle presentere den norske grunnloven for den svenske kongen. Sogneprest Neumann ville gjerne lese høyt fra manuskriptet, men da Christie beklaget at han dessverre ikke hadde tid til å høre på, insisterte presten på at han i hvert fall ville vise fram de 36 sidene av manuskriptet som han hadde ferdig. Christie stønnet innvendig – som om han ikke visste hvordan 36 ark så ut. Først da han grep hatten og utbrøt at det nok var på tide å komme seg avgårde, tok Neumann hintet: Straks etter sto det reddiker og ferskt brød med nykjernet smør på bordet, og Christie fikk også sneket seg til to drammer med utmerket akevitt fra Neumanns spiskammer før han forlot Asker.

Ved midnatt samme kveld, den 2. juni 1815, kom Christie til Christiania der han måtte ringe på et helt kvarter før tjenestepiken hos husverten gadd å stå opp for å åpne. Da hadde han vært på reisefot siden han tidlig om morgenen 25. mai forlot sitt elskede Bergen.

Litt resignert noterer han i dagboken: «Jeg er da således i Christiania, hvor etikette, hoff, kabaler* og skryt daglig vil øke savnet av Bergen, uansett all den forekommenhet og velvilje som jeg er sikker på at innbyggerne vil vise meg.

*Kabaler = intriger

Arendals revolusjonære representant

Arendal malt av John Edy, ca. 1800.

Wilhelm Frimann Koren Christie var underveis til Christiania, der han skulle møte på Stortinget sommeren 1815. 29. mai var det tid for landkjenning. Skipet han var om bord på kastet anker ved Arendal, og Christie ble rodd i land for å se etter en gammel venn som bodde der. Men det viste seg at kameraten var bortreist, og det var lite annet Christie hadde der å gjøre. Riktignok kunne han notere seg at «det også i Arendal finnes damer som spaserer sent om kvelden», men han valgte uten videre å vende tilbake til skipet.

Da han passerte døren til doktor Alexander Christian Møller, gikk det et gys gjennom Christie: «Jeg syntes nesten at jeg hørte ham holde taler på Stortinget».

VI får tro at Christie listet seg forsiktig forbi Møllers hus i håp om ikke å treffe sin tidligere politikerkollega, som han hadde truffet både på Eidsvoll og på det ekstraordinære storting høsten 1814. De to sto langt fra hverandre politisk, og distriktskirurgen i Nedenes (Aust-Agder) hadde altså ikke gjort noe fordelaktig inntrykk på Christie.

Alexander Møller, malt av Christian Olsen.

Møller kom fra enkle kår som sønn av en salmakermester, men hadde fått en skikkelig medisinsk utdannelse og hadde også giftet seg inn i en av Arendals fremste borgerslekter, den kjente Herlofson-familien. Hans kone, som døde allerede i 1812, var kusine til Peter Herlofson, som var gift med søsteren til Jacob og Niels Aall, og til Ditlevine Quist, som igjen var gift med Lauritz Weidemann, amtmannen i Christians amt (Oppland). Møller drev en utstrakt veldedighet og hadde også et radikalt syn på sosialpolitiske spørsmål. Jacob Aall, som møtte sammen med ham på Eidsvoll og som var en meget standsbevisst herre, noterte seg at «alt det mørke som finnes i de lavere stender betrakter han som en følge av deres friksjoner med de høyere. Enhver rikmann er herskesyk og pengegjerrig, enhver fattig undertrykt og forurettet.»

På Eidsvoll opptrådte Møller som en ivrig selvstendighetsmann, sterkt inspirert av den franske revolusjonens ideer. Da han møtte på det ekstraordinære stortinget samme høst, fikk han følgende evaluering av den politiske observatøren Claus Pavels: «Doktor Møller, et av Stortingets virksomste medlemmer, rik på prosjekter og innvendinger, noen fornuftige, andre unødvendige og utidige, som bare stanset forretningenes gang.»

Møllers tankegods var radikalt for sin tid, men hadde nok passet atskillig bedre i dag enn Christies litt gammelmodige pragmatisme. Men i 1815 var det Christie som var den toneangivende mann. Han lettet anker med kurs for Christiania – mens Møller ble igjen i Arendal.

David Weidemann – født, oppvokst og inngiftet i byens borgerskap, ble Arendals mann denne gangen. 

17. mai 1815: Dårlige kår for ytringsfriheten

Det tok tid før ytringsfriheten som ble innskrevet i eidsvollsgrunnloven ble anerkjent av rettsmyndighetene. I 1815 måtte Niels Trulsen Broe møte til rettsforhør for sine politiske ytringer på selveste 17. mai.

Niels Broe var fiskerbonde fra Rennesøy og nyvalgt representant til det første ordentlige storting som skulle tre sammen i juli – slik han også hadde representert Stavanger amt på det ekstraordinære stortinget høsten i forveien. Han måtte møte for å forklare seg om et opprop han hadde distribuert i lokalmiljøet.

Sorenskriver Eiler Schiøtz ledet forhøret. Det er nokså ordrett gjengitt i protokollen, her lett modernisert:

- I hvilken hensikt har du delt ut dette materialet?

- Da jeg var på det ekstraordinære stortinget var det bare 12-14 bønder. Dette var altfor lite i forhold til folk fra de andre stendene. Min hensikt var å gjøre oppmerksom på dette før det kommende Stortinget, slik at det kunne velges en eller to fra bondestanden i alle amt. Da kunne vi forebygge mye splid.

- Du har skrevet – og jeg siterer: «Det nektes vel ikke at embetsmenn utenfor bonde- og borgerstand er edle, uegennyttige og redelige, men hvem kan garantere at det ikke finnes noen som har en motsatt karakter som tenker mer på seg selv enn på landets beste?» Hvorfor har du brukt uttrykk som kan kaste skygge på embedsmennenes karakter? Man må jo formode at et slikt valg skjer med største varsomhet og at valget faller bare på de verdigste?

- Om jeg ikke var tilfreds med alle ytringer fra embetsmennenes side, vil jeg gjerne presisere at jeg ikke har ment noen av de juridiske embetsmennene.

- Har du noe å tilføye?

- Jeg vil gjerne ha protokollført at grunnloven tillater trykkefrihet og at jeg ikke trodde at det var noen forbrytelse å trykke dette budskapet. Det har ikke vært min hensikt å fornærme noen, og det gjør meg ondt at det har vakt utilfredshet.
Her måtte Schiøtz erkjenne at han ikke kom stort lenger med fiskerbonden. Han måtte overlate til amtmannen å avgjøre om det skulle tas ut tiltale i saken.

Både Schiøtz og Broe var valgt til Stortinget dette året, men Broe fikk sin fullmakt avvist og måtte gjøre vendereis. Han hadde sluppet videre rettsforfølgelse for sine ytringer, men han var også under tiltale for å ha ledet en motstand mot å betale fisketienden til presten i Skudeneshavn, og kunne enkelt utestenges.

 

Frikjent i 1816

Men da saken kom opp til doms i Stavanger, viste det seg at dommeren, sorenskriver Lauritz Stang (faren til senere statsminister Fredrik Stang) ga Broe blankt medhold. Han hadde innsigelser både mot amtmannen som hadde reist tiltalen og mot aktors opptreden:

- De tiltalte er frikjent. Aktors påstand kjennes død og maktesløs, og skal ikke hefte ved de tiltaltes gode navn og rykte. Aktor, Christian Magnus Zetlitz dømmes til å betale en mulkt på 10 riksbankdaler sølvverdi til fattigkassen på Rennesøy og dessuten like mye til justiskassen.

I Christiania gikk ikke dommen upåaktet hen. En jurist hadde redegjort for dommen i Nationalbladet, og i tillegg stilt en del penible spørsmål om hvorvidt man kunne stole på at stortingsrepresentantene virkelig ble valgt på et fritt grunnlag:

- Det er vel ingen ting som er viktigere for nasjonen enn at valgene til Stortinget er så frie og uten fremmed innflytelse som mulig. Det som har skjedd med Niels Trulsen Broe kan kanskje kaste lys over om det virkelig er slik eller ikke. Det er absolutt ikke innsenderens mening at det i dette tilfellet har vært lagt hindringer i veien for representantvalget, han vil bare gjøre oppmerksom på at en slik metode er fullt oppnåelig. Om øvrigheten virkelig skulle ønske det, kunne man anlegge tiltale uten noen eller bare en oppdiktet grunn, og på den måten suspendere amtets representasjonsrett eller tvinge valgmennene til å ikke velge dem som står i opposisjon. Om noe sånt virkelig skjedde, ville det jo ikke være tvil om at Grunnloven slik ble undergravet?

Skribenten i Nationalbladet fikk rett i sine advarsler om at Broe ville bli trukket gjennom nye rettsrunder.  Amtmannen i Stavanger ga seg nemlig ikke. Han anket saken, og denne gang ble dato for det første rettsmøtet i saken pussig nok satt en uke før stortingsvalget i oktober 1817. Dermed var Broe formelt sett under tiltale igjen, slik at han ikke var valgbar. I løpet av vinteren ble han imidlertid frikjent nok en gang. Først i 1821 kunne Broe møte på Stortinget igjen.

Jørgen Aall: - Betro mig en liden Kommando!

Jørgen Aall ofret gjerne livet for Norge

Når hørte vi sist en stortingsdebatt der en politiker tilbød å ofre sitt eget liv for nasjonen? Ganske lenge siden, antagelig. Kanskje helt tilbake til 20. oktober 1814? Da debatterte det første ekstraordinære storting foreningen med Sverige, og representanten Jørgen Aall fra Porsgrunn grep ordet for å snakke om hva som kunne skje dersom svenskene ikke godtok den norske grunnlovens innhold. Da kunne det bli krig igjen - og da skulle det i hvert fall ikke stå på ham:

«Det forekommer mig, at jeg har hørt, at der hersker Mangel paa Officerer i Armeen. Vilde Statens øverste Raad i Tilfælde af Krig, betro mig en liden Kommando helst af det Tellemarkiske Regiment, blant en stor Del af hvis Individer jeg, formedelst min Handelsforbindelser i de Egne er temmelig bekjendt, staar jeg, paa Felttogets første Aabning, i Spidsen for et saadant, og skal, saasandt jeg lever, ei forlade det, før enten Fienden udrækker Haanden til en antagelig Fred, eller den tunge Sørgedag omhyllet af rædsomme Skygger glider frem, da Norges Forsvarere mismodigen skal erklære, at det, ravende i sin døende Mathed, segnede for Erobrerens Sværd.»

Hjemme i Porsgrunn var Aall stadskaptein, en slags lokal heimevernssjef, men hadde selv aldri vært i kamp. Likevel var han fullt rede til å ta konsekvensene av en væpnet strid, om det så skulle koste ham livet:

«O Norge! Elskede Fædreland! Maatte Du gaa frem til Seir over mit i Striden for dig faldne Lig, da gjorde jeg mig fortjent af dig for at have ofret mit Liv for den bedste Sag. Livet selv har ei Værd nok for mig, til at jeg tør betragte dette som det største Offer.»

Det første ekstraordinære storting var ikke egentlig et storting, men en ny grunnlovsgivende forsamling. De 79 representantene satt sammen noen dramatiske uker i oktober og november 1814,og ryddet i grunnlovens paragrafer for å legge formalitetene til rette for den påtvungne unionen med Sverige.

Jørgen Aall møtte både på Eidsvoll og på det ekstraordinære stortinget, i tillegg til det første ordentlige storting i 1815-16. Den første gangen representerte han Porsgrunn, de to siste både Porsgrunn og Skien. På Stortinget i 1815-16 møtte han sammen med sine brødre Niels (Bratsberg amt) og Jacob (Nedenes amt).

Den vrange fossen

Vrangfoss under byggingen av slusene

Selv om det var de store konstitusjonelle spørsmålene som sto i sentrum for de politiske begivenhetene, var det også plass til representantenes egne lokale saker på de første stortingene. Et godt eksempel er Vrangfoss-saken, som hadde dominert politikken i Telemark i mange år, og som også hadde vært tema på regjeringsmøtene i København. Høsten 1814 skulle anledningen komme for en representant på det ekstraordinære stortinget til å lufte saken med den nye kongen i Stockholm.

Vrangfoss er et fossestryk som ligger i vassdraget mellom Kviteseid og Ulefoss, et stykke fra det stedet der elva Bandak munner ut i innsjøen Norsjø. Som navnet tilsier, er det en vrang foss, og gjennom tidene var dette et sted der tømmeret kjelket seg fast. Tømmervasene kunne bli enorme, og mange fløtere ble skadet, noen ble også drept, i forsøket på å rydde opp i kaoset. Det hendte at tømmer kunne bli liggende i årevis. Bøndene i opplandet var rimeligvis ikke så fornøyde, mens brukseierne på nedsiden av fossen ikke nødvendigvis var like bekymret. Det kunne være fordeler med en foss som det gikk an å bruke til å regulere tømmertilfanget med – og dette var også noe bøndene mistenkte brukseierne for å gjøre.