En stusslig aften i Christiania

St. Hans-bål ved Jølstervannet,
malt av Nikolai Astrup (1880-1928)

I dag er det St.Hans-aften, og i 1815 befant Wilhelm F.K. Christie seg i Christiania. Det ble en stusslig feiring: «Min hu står enda mer enn vanlig til Bergen», skrev han i dagboken.

«Vi promenerte litt ut blant publikum, som egentlig holder seg på Ruseløkkbakken. Her satt av og til en Madame med en brennevinsflaske eller stekt ål; det var det hele. Intet telt, ingen brennende båter eller tjæretønner, intet kakebrett eller lass die Katze laufen*, ingen fiolin og ingen polsdans eller halling, kort sagt intet av hva der i Bergen er den egentlige St.Hans-aftens glede.

Den eneste alminnelige fornøyelse var å tenne kruttkjerringer eller svermere og kaste disse ut blant mengden. Jeg har nå opplevd St.Hans-aftener i Christiansund, Bergen, Christiansand og Christiania. De første moret meg mest – naturligvis, fordi jeg da var barn. Christiansands St. Hans-aften var tålelig, Christanias meget måtelig. At Bergens er som Fugl Fønix mot de andre fugler, det følger av seg selv.»

*lass die Katze laufen - trolig en bergensk lek (kanskje kattepinn?)

Christie begynner sin reise

Triangelen brygge. Her kom fiskerne inn med sine varer.
Fotomuseum Bergen, ukjent årstall

I dag er det 200 år siden Wilhelm Frimann Koren Christie forlot sitt hyggelige hus i sentrum av Bergen for å reise til Christiania. Her skulle han møte på Stortinget for Bergen, og han skulle igjen komme til å spille en betydelig politisk rolle, som stortingspresident gjennom hele den lange sesjonen på det første ordentlige storting. Når han ikke reiste sammen med sine medrepresentanter Fredrik Meyer, Wollert Konow og Hans Jørgen Wetlesen, var det fordi Christie også hadde andre plikter i Christiania, blant annet som medlem av den faste lovkomiteen – som skulle forberede lovforslag for stortingsrepresentantene – så han dro flere uker i forveien.

Christie sa et broderlig farvel til noen av sine tilstedeværende venner i herreklubben Quodlibet – Edvard Hagerup, Johan Arnoldus von Westen Kahrs og Lyder Sagen – som hadde møtt fram på Triangelen brygge innerst i Vågen, og steg om bord i en liten båt som skulle føre ham til skipet som skulle ta ham til Østlandet. Det lå ute i Sandviken. Det var rederen selv som fraktet Christie til Sandviken.

Men først måtte de stoppe hos kjøpmannen Peter Greve Bredal, der de tømte en flaske Madeira «på Norges vel og en lykkelig reise».

Skipet var i god stand, og Christie noterte fornøyd at han fikk ha sin kahytt alene. Også her var det raskt servering – "en flaske gammel vin fant straks veien fra skipperens benk til våre mager". Så var det klart for å lette anker – da var klokken allerede blitt 11 om formiddagen.

Christie ble stående på dekk, riktignok ustanselig avbrutt av et irriterende reisefølge – en «prokurator Rasmus» – som snakket ustanselig mens Christie ville ha fred til å betrakte den bergenske skjærgården på vei utover. Til slutt fikk han være alene:

«Jeg tok en dram, drakk Bergens skål og ønsket godt over byen samt mine venner i særdeleshet», noterte Christie. Så forsvant Kvarven i det fjerne.

Alt dette vet vi fordi Christie har fortalt om det i sine dagboknotater. Han skrev en liten skildring av begivenhetene hver dag, og jevnlig sendte han dem i posten til Quodlibet-vennene hjemme. Dette var en tradisjon som Christies venn og Quodlibet-medlem Peter Motzfeldt hadde innstiftet, blant annet under eidsvoldsforsamlingen og det overordentlige storting høsten 1814, og et velkomment tilskudd til nyhetsformidlingen for folk som ville vite hva som skjedde. Det fantes aviser, men nyhetsstoffet var heller sparsomt.

 

Han spiste kun lidet, men drak som en Svamp...

Kongsberg gamle kirke,
der Andreas Bonnevie var sogneprest
da han ble valgt til Stortinget i 1815.
Foto: Kjetil Bjørnsrud

Andreas Bonnevie (1782-1833) er en av de mer fargerike personene som har representert Kongsberg på Stortinget. Den mildt sagt kontroversielle sognepresten var rasjonalist og livsnyter. I selskapslivet skal han ha vært en festlig fyr, og ikke tok han seg selv spesielt høytidelig heller. Så festlig skal han ha vært at sognebarna på Kongsberg fikk nok og ba ham reise. Før han døde som en nokså forsoffen sogneprest i Øyestad, diktet han en liten selvbiografi som viser atskillig selvironi.

Han fødtes i Mandal et Sted udi Nord
Fem Lustra er henrundne siden,
Hans Øine var brune, hans Næse var stor
Og Munden var modsat af liden,
Hans Syn var kun kort
Hans Haar det var sort
Men bliver vel graaligt før Tiden!

Patroner og Penge han aldrig beholdt
Kun sjelden med Fynd han studerte,
Han frøs som en Skrædder, saasnart det var koldt
Men Heden ham og generte,
Han elsked sin Pligt
Var plaget af Gigt.
Hvorfor han og slet exercerte.



Andreas Bonnevie ligger begravet i Øyestad,
der han endte sine dager som sogneprest.

I Landbrug han skjeldner knap Vikke fra Hamp
Og Harve fra Tromler og Plove,
Han spiste kun lidet, men drak som en Svamp
Og havde Passion for at sove,
Han lo ad en Nar
I hvem han end var,
Hans Vittighed faldt i det Grove.

Af Regninger uden ærbødigst qvitteret
Han havde en rasende Mængde,
Sin Ragekniv holdt han bestandig forkert
Og tidt han i Skindet sig flængte,
Han græd og han lo
Gik aldrig med Sko
Og tog paa Credit, naar han trængte.

Han elsktes af Nogle, var miskjendt af Faa,
Han nødig var Nogen forbunden,
Han omgikkes ens mellem Store og Smaa
Og Ærlighed flød ham af Munden,
Ved Lidt var han glad
Om Intet han bad,
Og fikk derfor Intet - i Grunden.

Var "slyngel" et injurierende skjellsord?

Fyll og politikk er to fenomener som har en ulykksalig tendens til å opptre sammen fra tid til annen, og bedre var det ikke i ukene før det tredje ordentlige storting ble samlet i 1821. Da gikk det for seg så frakkeskjøtene revnet, blodet fløt og juristene måtte i ilden for å vurdere om bruken av ordet "slyngel" var straffbart.


Pløen var så glad i hunden Tyrk
 at han fikk laget en minneplate
for den da den døde:
Tyrk aad og drak og sprang og laae, ja!
Dansed, naar hans herre smilte.
Da alder negted ham at gaae,
fant han, at det var bedst han hvilte.
(Foto: Anne-Sophie Ofrim)

Det var den selvbevisste trelasthandleren Marcus Pløen som sto i sentrum for konfliktene (ja, det er han med Pløens gate). Da herreklubben Enigheden møttes i sentrum av Christiania i november 1820 var Pløen nyvalgt stortingsrepresentant. Pløen var i storslag, pralet med sin nyslåtte politiske status, utbrakte en rekke skåler av patriotisk karakter, og toppet det hele med å nekte å synge det tredje verset i en allsang der han var utpekt som forsanger – det kunne han som brav nordmann og "folkets representant" ikke gjøre.

På dette tidspunktet lå alkoholen allerede som et tykt teppe over forsamlingen, og en sterkt beruset offiser ved navn Aubert påpekte at Pløen dog ikke skulle møte på Stortinget før i februar. Pløen forsøkte å utbringe en ny skål, men Aubert betakket seg: "Hvordan tør en slik slyngel som Dem å foreslå å drikke med meg?!"

Deretter brøt helvete løs og i tumultene gikk det ikke bedre enn at styremedlem Christian Heyerdahl, for anledningen kledt i kjole og hvitt, fikk begge sine frakkeskjøter avrevet, mens blodet fløt fra andres neveknoker. Den ene etter den andre ble kastet på dør - og Pløen var blant dem. Det kom mer champagne på bordet, og noen ble hentet tilbake - Pløen var blant dem også - før nye konflikter oppsto, og slik gikk Pløens frynsete rykte i forveien til det tredje storting – som også ellers skulle bli en høydramatisk sesjon.

Peter Motzfeldt
- statsråd og brevvenn

Alt dette vet vi fordi den nøkterne og tørrvittige statsråd Peter Motzfeldt fortalte om det i et brev til sin venn W.F.K. Christie, som satt hjemme i Bergen og var sjeleglad for at han slapp å reise til Christiania.

Ingen borgere på Stortinget (vær så snill)

WFK Christie - en forsiktig venn av perialen

"Det var tarvelige folk", kunne man finne på å si i 1815 – uten at man dermed mente noe negativt med det. I et land der "luxus" var en uskikk som bidro til å forverre den nye norske nasjonens handelsbalanse, var det å være tarvelig snarere et positivt stempel: Det var gjerne enkle mennesker som greide seg med lite.

Leser man brev og avisartikler fra tiden rundt 1814, må man ha et ekstra øye på ord som har endret betydning. Merkverdig, for eksempel – eller merkelig, for den del – oppfatter vi i dag som en beskrivelse av noe som er rart eller underlig. Men den opprinnelige betydningen handler jo om noe som var verdt å merke seg – og slik brukte man det.

Så er det alle ordperlene som er blitt borte. Ihvorvel?! Hva kan det bety? Og perial? La oss lytte til stortingspresident Christie som skriver i dagboka om et jaktselskap på Ljan (Jahn) hovedgård utenfor Christiania som han hadde takket nei til:

"lhvorvel det er længe siden jeg sidst hilste paa denne gode Ven — Perialen — og nok kunde have Lyst at underholde mig lidt med ham, er jeg dog glad at jeg ikke var med paa Jahn, thi han er en Person, som man ikke maa gjøre sig alt for familiair med."

Åhå! Selv om (ihvorvel) Christie kunne hatt god lyst på en rangel (Perial), er han glad han ble hjemme, for perialer bør man ikke begi seg ut på for ofte. Ellers kan han fortelle atskillig om perialer under Stortingets middagsselskaper, blant annet om et på Bogstad ("der var meget muntert og mange Perialer"), og et annet selskap der en av representantene – lensmann Johannes Borge - "drak sig en saadan Perial, at han faldt i en alvorlig Søvn ved Bordet."

Det er mange gode spor i ord, og et fint sted å gå på språklig oppdagelsesferd er "Ordbog over det danske Sprog" – et historisk oppslagsverk på nett. Her kan man finne moderne synonymer til gamle og velbrukte begreper som erudition, vindskibelighed og agioteur. Og skulle man slumpe til å treffe på noen fra det tidlige 1800-tall er det jo viktig å kunne unngå å fornærme dem med borgere og personligheter.

Eksempel på "borger" - rettet mot stortingsrepresentant Carsten Tank.

 

Jul 1815: Fire retter, men ingen suppe



Niels Treschow - julevert i 1815

Det ble jul i 1815 også. 21. desember proklamerte president Christie ferie for stortingsrepresentantene. Det ble en etterlengtet pause, for det hadde ikke vært sikkert at det skulle bli noen juleferie i det hele tatt. Det ble avgjort på et møte i Stortinget 12. desember.

 

Niels Aall forteller om det i et brev til kona – og selv om han har aldri så lyst på ferie, tør han ikke gå i bresjen for det, for han hadde nettopp hatt fri sammen med brødrene Jacob og Jørgen for å begrave moren. Men ferie ble det – med streng beskjed om å være tilbake i fedrelandets tjeneste 4. januar. Viktige ting ville da stå på dagsorden. Hans Nansen, representanten fra Stavanger amt, lot ikke anledningen gå fra seg til å advare mot - slik Pavels refererer ham - å sette egen "Fornøielse høiere end Fædrelandets Tarv". Om noen "blev paa Landet og svirede en Dags Tid eller to over den bestemte Tid", kunne det kanskje være lurt å utsette de viktige sakene enda noen dager. Det skulle vise seg at det var et spesielt maskeradeball i Moss han hadde i tankene.

For mange av representantene var det ikke snakk om å reise hjem til familien, men flere ble invitert med hjem til dem som bodde innenfor rekkevidde. Således ble Wollert Konow fra Bergen og Jacob Frederik Oxholm fra Trondheim invitert av Niels Aall hjem til Skien. Konow hadde egentlig tenkt å utnytte ferien til å reise på forretningsreise til København, men det ble altså en kortere tur til Skien.

Slottsprest Claus Pavels feiret julaften sammen med sin familie utenfor huset – hjemme hos professor i medisin Michael Skjelderup. Der var også filosofiprofessor Georg Sverdrup, og Pavels noterer seg at de to herrer for anledningen var godmodige og mindre sarkastiske enn de pleide å være. Rundt juletreet gikk de imidlertid ikke – for det første juletreet kom ikke inn i norske stuer før i 1822.

Pavels var stadig på farten i juleselskaper, og tredje juledag var det klart for enda et, denne gang hjemme hos kirke- og undervisningsminister Niels Treschow. Bevertningen skal ha vært av det enkle slaget – fire retter, men ingen suppe. Ikke var det særlig hyggelig heller; Pavels satt mellom kjøpmannen Ludvig Mariboe og statsråd Jonas Collett. Sistnevnte var uendelig stiv og avmålt. Konversasjonen rundt bordet hadde vært kjedelig og det ble knapt nok skålt for vertskapet.

Eiler Schiøtz, stortingsrepresentanten fra Stavanger, reiste til Moss for å feire jul hos slektninger. Der ble han også invitert til David Chrysties maskeradeball – et selskap som skulle få mye omtale i ukene som fulgte.

Men det er en annen historie.

Skaal for Fraværende Koner og Børn!

Slottspresten Claus Pavels spilte en sentral rolle i selskapslivet i Christiania. Interessert i politikk var han også, og han pleide omgang med mange av representantene på Stortinget. 19. september hadde han invitert en hel gjeng hjem til seg, men det ble en trist affære. Opposisjonen stilte med Hans Nansen, biskop Bugge og sogneprest Andreas Bonnevie i spissen, og stortingspresident Christie holdt ikke ut lenge etter middagen før han smatt av gårde. Og straks var de andre også borte.

- Jeg har aldri sett et selskap uten utvortes anledning forsvinne så fort, skrev Pavels i dagboken sin. Han noterte for øvrig at han hadde utbrakt hele seks skåler under taffelet:

1) Velkommen!
2) Norges Storthing!
3) Bedre Dage end hidtil for Oplysning og Videnskabelighed i Norge!
4) Handel, Agerdyrkning og Industrie!
5) Fraværende Koner og Børn!
6) Den ærværdige Biskop Brun i Bergen!

Men altså til ingen nytte: «Der var ingen Hjerternes Forening, og hvad der syntes at være Foreningspunct, var virkelig Adskillelsespunct. Jeg skal aldrig mere indbyde saadan en Flok Mennesker, der have en vis Benævnelse, men intet andet tilfælles."