Stortingets åpning 5. juli 1815

I huset til høyre lå Katedralskolen der Stortinget
holdt sine møter ved de første sesjonene.
Krigsskolen til venstre.

5. juli ble det første ordentlige storting offisielt åpnet.

Regjeringens forhold til Stortinget var også forholdsvis uavklart, men denne onsdagen kom stattholderen og statsrådene til Stortingets møtesal på Katedralskolen. Halv tolv på formiddagen ankom den offisielle delegasjonen, ledsaget av lystig militærmusikk og en deputasjon som Stortinget selv hadde sendt av gårde for å hente notabilitetene. Prosesjonen var meget nøye planlagt, og foregikk helt etter planen – det bekreftet stortingsrepresentant Hans Jørgensen Wetlesen i dagboken sin.: I spissen gikk byens to rådmenn, deretter byens president, hvorpå fulgte to av byens eligerte menn (altså borgernes representanter), etter disse kom professorene ved universitetet, byens geistlighet, biskop og stiftamtmann samt høyesteretts personale; deretter statsrådene og så hans excellence stattholderen, og til slutt stattholderens adjutanter, generalstaben, kommandanten og alle korpssjefer som oppholdt seg i Christiania. På fortauet var det fullt av både borgere og soldater – «vervede venner» - som slottspresten Claus Pavels muntert beskrev det i sin dagbok. Han var blant dem som gikk i paraden.

Det var Christie – som var aldri så lite pedantisk anlagt – som hadde planlagt det hele. I sin sirlige håndskrift beskriver han hvordan hver enkelt skulle forholde seg når man kom inn i salen: «Etter at enhver har inntatt sin plass således at de som går foran Hans Excellence står på venstre side av tronen, unntatt statsrådet som blir stående på høyre side av tronen, til like med alle de som følger etter Hans Excellence, forkynner Hans Excellence at hans kongelige majestet har befalt ham således (her oppleses det kongelige åpne brev), som leveres presidenten i kopi ved statssekretæren. Derpå tilkjennegir Hans Excellence Stortinget kort at han har anmodet statsråd Collett om å opplese Hans Majestets tale, som leveres i original til presidenten.

Deretter anmodes statsråd Motzfeldt til ifølge Hans Majestets befaling å forelese beretningen om rikets tilstand og bestyrelse, som likeledes leveres i original til presidenten. Derpå fremfører Hans Excellence noen ord i dagens anledning og forklarer Stortinget åpnet i Hans Kongelige Majestets høye navn, i overensstemmelse med Norges rikes grunnlov § 74. Presidenten vil formodentlig gi et svar – hvoretter toget kontramarsjerer og begir seg til Hans Excellenses bopel i samme orden som iakttas ved henmarsjen.»

Og akkurat slik foregikk det.

Da regjeringsdelegasjonen hadde forlatt lokalet, fant stortingsrepresentantene det upassende å fortsette møtet. I mangel av noe bedre å finne på, foreslo Christie at de skulle spasere bort til regjeringens kontorer for å gi den utøvende makt Stortingets kompliment. Det ble atskillig debatt om forslaget, noen mente det var i strid med Stortingets verdighet, men med 73 mot 11 stemmer bestemte representantene seg for å følge Christies forslag.

Arendals revolusjonære representant

Arendal malt av John Edy, ca. 1800.

Wilhelm Frimann Koren Christie var underveis til Christiania, der han skulle møte på Stortinget sommeren 1815. 29. mai var det tid for landkjenning. Skipet han var om bord på kastet anker ved Arendal, og Christie ble rodd i land for å se etter en gammel venn som bodde der. Men det viste seg at kameraten var bortreist, og det var lite annet Christie hadde der å gjøre. Riktignok kunne han notere seg at «det også i Arendal finnes damer som spaserer sent om kvelden», men han valgte uten videre å vende tilbake til skipet.

Da han passerte døren til doktor Alexander Christian Møller, gikk det et gys gjennom Christie: «Jeg syntes nesten at jeg hørte ham holde taler på Stortinget».

VI får tro at Christie listet seg forsiktig forbi Møllers hus i håp om ikke å treffe sin tidligere politikerkollega, som han hadde truffet både på Eidsvoll og på det ekstraordinære storting høsten 1814. De to sto langt fra hverandre politisk, og distriktskirurgen i Nedenes (Aust-Agder) hadde altså ikke gjort noe fordelaktig inntrykk på Christie.

Alexander Møller, malt av Christian Olsen.

Møller kom fra enkle kår som sønn av en salmakermester, men hadde fått en skikkelig medisinsk utdannelse og hadde også giftet seg inn i en av Arendals fremste borgerslekter, den kjente Herlofson-familien. Hans kone, som døde allerede i 1812, var kusine til Peter Herlofson, som var gift med søsteren til Jacob og Niels Aall, og til Ditlevine Quist, som igjen var gift med Lauritz Weidemann, amtmannen i Christians amt (Oppland). Møller drev en utstrakt veldedighet og hadde også et radikalt syn på sosialpolitiske spørsmål. Jacob Aall, som møtte sammen med ham på Eidsvoll og som var en meget standsbevisst herre, noterte seg at «alt det mørke som finnes i de lavere stender betrakter han som en følge av deres friksjoner med de høyere. Enhver rikmann er herskesyk og pengegjerrig, enhver fattig undertrykt og forurettet.»

På Eidsvoll opptrådte Møller som en ivrig selvstendighetsmann, sterkt inspirert av den franske revolusjonens ideer. Da han møtte på det ekstraordinære stortinget samme høst, fikk han følgende evaluering av den politiske observatøren Claus Pavels: «Doktor Møller, et av Stortingets virksomste medlemmer, rik på prosjekter og innvendinger, noen fornuftige, andre unødvendige og utidige, som bare stanset forretningenes gang.»

Møllers tankegods var radikalt for sin tid, men hadde nok passet atskillig bedre i dag enn Christies litt gammelmodige pragmatisme. Men i 1815 var det Christie som var den toneangivende mann. Han lettet anker med kurs for Christiania – mens Møller ble igjen i Arendal.

David Weidemann – født, oppvokst og inngiftet i byens borgerskap, ble Arendals mann denne gangen. 

Murmesteren og sinnapresten

Oslo domkirke slik den så ut i 1815.
(Malt av John William Edy i 1800)

Prestene måtte også leve, og lønnen var ikke mye å skryte av. De var i stor grad henvist til å avtvinge sine menighetslemmer betaling for de enkelte tjenester, enten det var barnedåp eller bryllup, eller ved å samle inn husholdningspengene som kollekt. Men det fantes visse satser.

I oktober 1815 gikk det fullstendig over styr mellom to av Christianias brushoder. Den ene, murmesteren og marketenteren* Hans Johnsen, skulle gifte seg og ble avkrevet 20 riksbankdaler av presten, riktignok inkludert et særskilt kongebrev – som i visse tilfeller kunne være nødvendig for å gjennomføre vielsen. Dette var ikke murmesteren villig til å betale, for den faste taksten var på bare 2 riksbankdaler, og presten skal ha blitt så hissig at han kastet dokumentet på gulvet og kalte Hans Johnsen for en fant og kjeltring.

Hans Johnsen gikk sporenstreks til pressen – Intelligensseddelen – med en beskrivelse av hele episoden, og resten av byens prester ble følgelig stilt i en viss forlegenhet. De visste godt hvem den aktuelle kollegaen var, men det kunne jo ikke leserne vite. Så slottspresten, Claus Pavels, noterte først i sin dagbok og rykket deretter ut i avisen på vegne av seg og sine kolleger med et krav om at navnet på den hissige og grådige presten måtte oppgis. Pavels hadde for øvrig hørt at "Klageren skal være en impertinent og yderst drikfældig Karl".

Nicolai Lumholtz ligger begravet utenfor Oslo domkirke.
Han var stiftsprost til han døde i 1819. (Oslo museum)

Hans Johnsen offentliggjorde deretter navnet på presten, som viste seg å være Nicolai Lumholtz,  stiftsprosten i Christiania, som i en alder av 86 år fremdeles ikke hadde trukket seg tilbake. Han var også såkalt "titulær biskop" – altså en slags hedersbevisning i prestebransjen. Han var kjent som en ualminnelig bråsint og sta fyr som stadig kom i konflikter med sine omgivelser. Conradine Dunker, som skriver om ham flere steder i sine memoarer, forteller blant annet: "Om Vinteraftenerne, eller naar det var blevet mørkt, gik han om i Gaardene, og udsatte sig derved for mange latterlige Ubehageligheder".

Lumholtz ble nødt til å skrive en redegjørelse til biskop Bech om saken, mens det for murmester Hans Johnsen dessverre gikk ganske galt. 1. november noterer Claus Pavels at han har kommet på "dolhuset".

Konflikten mellom Lumholtz og Johnsen var på ingen måte noe særsyn i 1815. Prestene var frustrerte over sine arbeidsvilkår. Også på Stortinget satt det prester, og de forsøkte temmelig forgjeves å ta opp saken der. Stortingsflertallet mente imidlertid at det var viktig å bevare "kontrakten" mellom prest og menighet – altså at presten i realiteten levde mer eller mindre godt på menighetens nåde.

--

*Mange livnærte seg som "marketentere" i Christiania - de drev en spesiell type forsyningshandel rettet mot de militære styrker.

Jul 1815: Fire retter, men ingen suppe



Niels Treschow - julevert i 1815

Det ble jul i 1815 også. 21. desember proklamerte president Christie ferie for stortingsrepresentantene. Det ble en etterlengtet pause, for det hadde ikke vært sikkert at det skulle bli noen juleferie i det hele tatt. Det ble avgjort på et møte i Stortinget 12. desember.

 

Niels Aall forteller om det i et brev til kona – og selv om han har aldri så lyst på ferie, tør han ikke gå i bresjen for det, for han hadde nettopp hatt fri sammen med brødrene Jacob og Jørgen for å begrave moren. Men ferie ble det – med streng beskjed om å være tilbake i fedrelandets tjeneste 4. januar. Viktige ting ville da stå på dagsorden. Hans Nansen, representanten fra Stavanger amt, lot ikke anledningen gå fra seg til å advare mot - slik Pavels refererer ham - å sette egen "Fornøielse høiere end Fædrelandets Tarv". Om noen "blev paa Landet og svirede en Dags Tid eller to over den bestemte Tid", kunne det kanskje være lurt å utsette de viktige sakene enda noen dager. Det skulle vise seg at det var et spesielt maskeradeball i Moss han hadde i tankene.

For mange av representantene var det ikke snakk om å reise hjem til familien, men flere ble invitert med hjem til dem som bodde innenfor rekkevidde. Således ble Wollert Konow fra Bergen og Jacob Frederik Oxholm fra Trondheim invitert av Niels Aall hjem til Skien. Konow hadde egentlig tenkt å utnytte ferien til å reise på forretningsreise til København, men det ble altså en kortere tur til Skien.

Slottsprest Claus Pavels feiret julaften sammen med sin familie utenfor huset – hjemme hos professor i medisin Michael Skjelderup. Der var også filosofiprofessor Georg Sverdrup, og Pavels noterer seg at de to herrer for anledningen var godmodige og mindre sarkastiske enn de pleide å være. Rundt juletreet gikk de imidlertid ikke – for det første juletreet kom ikke inn i norske stuer før i 1822.

Pavels var stadig på farten i juleselskaper, og tredje juledag var det klart for enda et, denne gang hjemme hos kirke- og undervisningsminister Niels Treschow. Bevertningen skal ha vært av det enkle slaget – fire retter, men ingen suppe. Ikke var det særlig hyggelig heller; Pavels satt mellom kjøpmannen Ludvig Mariboe og statsråd Jonas Collett. Sistnevnte var uendelig stiv og avmålt. Konversasjonen rundt bordet hadde vært kjedelig og det ble knapt nok skålt for vertskapet.

Eiler Schiøtz, stortingsrepresentanten fra Stavanger, reiste til Moss for å feire jul hos slektninger. Der ble han også invitert til David Chrysties maskeradeball – et selskap som skulle få mye omtale i ukene som fulgte.

Men det er en annen historie.

En Anecdote af chronique scandaleuse

Stiftamtmann Hans Hagerup Falbe

De mest fantastiske sladderhistorier preget selskapslivet i Christiania tidlig på 1800-tallet. Selveste stiftamtmann Hans Falbe kunne fortelle slottsprest Claus Pavels hvordan det egentlig hadde gått for seg i det svenske hoffet noen få år tilbake:

«En Anecdote af chronique scandaleuse, som Falbe fortalte, maa jeg her optegne. Da Dronning Sophie Magdalene i Sverige ingen Børn fik, og man gjerne vilde have en Thronarving, traf det sig saa, at Kongens Søster, den endnu levende Prindsesse Sophie Albertine, befandt sig i velsignede Omstændigheder. Man besluttede at adoptere hendes Barn, og til den Ende anstillede Dronningen sig frugtsommelig, og gjennemgik Svangerskabets Grader, saaledes som virkelig var Tilfældet med Svigeringden. Men hvad skeer?
Timen kommer og Prindsessen føder -- et sort Barn!
En Neger, som opvartede hende, var dets Fader. Her ophører Historien.»

Historien er rimeligvis ikke sann, men sier en del om hva man kunne tillate seg – helt til topps i Norge – når det gjaldt ryktespredning om de påtvungne nye svenske unionspartnerne.

Dronning Sophie Magdalene

Dronning Sophie Magdalene var for øvrig datter til den danske Fredrik 5. og ble i 1766 giftet bort til den senere kong Gustav III. Da hadde de to vært forlovet siden de var fem år gamle. Det ble ikke noe lykkelig ekteskap, og Falbes anekdote har nok også fått næring av en annen historie som hefter ved Gustav III: Angivelig skal han ikke ha skjønt seg noe særlig på kvinnekroppens mysterier, og hans tjener Adolf Fredrik Munck måtte hjelpe ham i gang etter mange års kjærlighetsløst ekteskap. Munck har fortalt om dette i sine memoarer, såpass inngående at det er naturlig å mistenke ham for å være faren til parets første barn, den senere Gustav IV Adolf, som ble født i 1778.

Historien om Munck og Gustav III var forøvrig godt kjent i samtiden, og det ble laget ganske eksplisitte karikaturtegninger som i vår tid er søkbare på internett - men som selvfølgelig ikke hører hjemme på en seriøs historieblogg.

Stortingspresidentens stasdrakt

Faksimile fra VG

Den nye stortingspresidenten, Olemic Thommessen, står midt i en solid tradisjon når han velger å iføre seg en stasdrakt fra 1700-tallet under åpningen av Stortinget. Som representant for Oppland, eller Christians Amt som det het før, er hans valg helt naturlig.

I 1815, da det første ordentlige storting ble samlet, var det helt selvsagt at bonderepresentantene stilte i klær som hørte til deres egen stand. Ole Bjørnsen fra Kviteseid i Telemark kledte seg i vadmel så lenge det holdt. Men i april 1816 måtte han skrive hjem til kona:

Da og din mann er bleven fant
Med lange bukser, svarte kjole,
Som etter kroppen slutter grant
Således vil du se din Ole.

I årene etter 1814 var kampen mot "luxus" viktig. Innkjøp fra utlandet rammet den allerede katastrofale valutabalansen. Klær skulle helst være produsert "kortreist", og både embetsmenn og bønder gikk hardt til angrep på kjøpmannsstanden, som etter deres skjønn veltet seg i importerte varer. Det ble lansert atskillige kreative forslag for å komme "luxusen" til livs. Olemic Thommessens rekonstruerte folkedrakt fra Gudbrandsdalen er et artig og relevant nikk til både historiske og aktuelle politiske perspektiver.

Skulle vi tatt parallellen til "luxus"-bekjempelsen på fullt alvor, burde Thommessen gått med stasdrakten sin hver eneste dag - slik at han ikke ender opp som telebonden Aasmund Norgaard, som møtte på det ekstraordinære stortinget høsten 1814. Slottsprest Claus Pavels kommenterte hver eneste av representantene i sin dagbok, og om Norgaard skrev han:
"Den tellemarkske Bondedragt, han bestandig gikk i, var egentlig en Forklædning, thi ellers passerer han for Middelstandsmand, og er kjoleklædt."

Skaal for Fraværende Koner og Børn!

Slottspresten Claus Pavels spilte en sentral rolle i selskapslivet i Christiania. Interessert i politikk var han også, og han pleide omgang med mange av representantene på Stortinget. 19. september hadde han invitert en hel gjeng hjem til seg, men det ble en trist affære. Opposisjonen stilte med Hans Nansen, biskop Bugge og sogneprest Andreas Bonnevie i spissen, og stortingspresident Christie holdt ikke ut lenge etter middagen før han smatt av gårde. Og straks var de andre også borte.

- Jeg har aldri sett et selskap uten utvortes anledning forsvinne så fort, skrev Pavels i dagboken sin. Han noterte for øvrig at han hadde utbrakt hele seks skåler under taffelet:

1) Velkommen!
2) Norges Storthing!
3) Bedre Dage end hidtil for Oplysning og Videnskabelighed i Norge!
4) Handel, Agerdyrkning og Industrie!
5) Fraværende Koner og Børn!
6) Den ærværdige Biskop Brun i Bergen!

Men altså til ingen nytte: «Der var ingen Hjerternes Forening, og hvad der syntes at være Foreningspunct, var virkelig Adskillelsespunct. Jeg skal aldrig mere indbyde saadan en Flok Mennesker, der have en vis Benævnelse, men intet andet tilfælles."

Ikke verdt en tur i regnværet

"Hvad der i Dag forefaldt i Odelsthinget, var virkelig ikke værdt at umage sig ud for i Regn og Søle", noterte Claus Pavels i sin dagbok 2. oktober 1815. Han hadde nærmest fast plass på galleriet og kunne saktens gi en god bedømmelse av hva som var verdt å bruke tiden på.

Og ser vi over skulderen til stortingspresident W.F.K. Christie, kan vi lese i hans dagbok at Pavels nok hadde rett. Den mest substansielle saken denne dagen var en kongelig resolusjon om at vassdragene på begge sider av grensen mellom Norge og Sverige fritt kunne brukes av begge lands innbyggere til å transportere sine produkter. Odelstinget ga sin tilslutning til at dette skulle nedfelles i lovs form.

Ellers ekspederte man et par lovforslag om kirkegårder og løsgjengeri over til den faste lovkomiteen – der ledende jurister i og utenfor Stortinget hadde en samlende hånd om de fleste lovforslag.

Det gikk i det hele tatt ganske tregt. Meningen var at Stortinget skulle sitte sammen i tre måneder slik det var hjemlet i Grunnloven. Men i september ble den første søknaden om forlengelse oversendt til kronprins Carl Johan. Og flere skulle det bli.

Stortingets største organisatoriske problem var at alle tilsynelatende hadde mulighet til å påvirke representantenes tidsbruk. Alle slags saker kom seilende og krevde oppmerksomhet. Denne dagen kan Christie, som i Odelstinget var menig medlem, fortelle om at Ditlev Wilhelm Falkenberg Peckel, som var redaktør av den nye norske statskalenderen, hadde forært Odelstinget et eksemplar. Odelstingspresident Lauritz Weidemann foreslo at man burde takke Peckel for boken, men Christie mente at man bare kunne benytte boken «og lade det være nok». Slik ble det også. Et av veldig mange eksempler på hvilke småsaker man faktisk satt og diskuterte i plenum - og som selvfølgelig tok mye tid og oppmerksomhet.