Var "slyngel" et injurierende skjellsord?

Fyll og politikk er to fenomener som har en ulykksalig tendens til å opptre sammen fra tid til annen, og bedre var det ikke i ukene før det tredje ordentlige storting ble samlet i 1821. Da gikk det for seg så frakkeskjøtene revnet, blodet fløt og juristene måtte i ilden for å vurdere om bruken av ordet "slyngel" var straffbart.


Pløen var så glad i hunden Tyrk
 at han fikk laget en minneplate
for den da den døde:
Tyrk aad og drak og sprang og laae, ja!
Dansed, naar hans herre smilte.
Da alder negted ham at gaae,
fant han, at det var bedst han hvilte.
(Foto: Anne-Sophie Ofrim)

Det var den selvbevisste trelasthandleren Marcus Pløen som sto i sentrum for konfliktene (ja, det er han med Pløens gate). Da herreklubben Enigheden møttes i sentrum av Christiania i november 1820 var Pløen nyvalgt stortingsrepresentant. Pløen var i storslag, pralet med sin nyslåtte politiske status, utbrakte en rekke skåler av patriotisk karakter, og toppet det hele med å nekte å synge det tredje verset i en allsang der han var utpekt som forsanger – det kunne han som brav nordmann og "folkets representant" ikke gjøre.

På dette tidspunktet lå alkoholen allerede som et tykt teppe over forsamlingen, og en sterkt beruset offiser ved navn Aubert påpekte at Pløen dog ikke skulle møte på Stortinget før i februar. Pløen forsøkte å utbringe en ny skål, men Aubert betakket seg: "Hvordan tør en slik slyngel som Dem å foreslå å drikke med meg?!"

Deretter brøt helvete løs og i tumultene gikk det ikke bedre enn at styremedlem Christian Heyerdahl, for anledningen kledt i kjole og hvitt, fikk begge sine frakkeskjøter avrevet, mens blodet fløt fra andres neveknoker. Den ene etter den andre ble kastet på dør - og Pløen var blant dem. Det kom mer champagne på bordet, og noen ble hentet tilbake - Pløen var blant dem også - før nye konflikter oppsto, og slik gikk Pløens frynsete rykte i forveien til det tredje storting – som også ellers skulle bli en høydramatisk sesjon.

Peter Motzfeldt
- statsråd og brevvenn

Alt dette vet vi fordi den nøkterne og tørrvittige statsråd Peter Motzfeldt fortalte om det i et brev til sin venn W.F.K. Christie, som satt hjemme i Bergen og var sjeleglad for at han slapp å reise til Christiania.

Var Carsten Anker en kuppmaker?

Hva med Carsten Anker? Han som eide Eidsvoll der grunnlovsmennene var samlet mens verten var i London som den ferske norske statens utsending – i realiteten Norges første utenriksminister?

Etter et langt og traumatisk år i London kom Carsten Anker tilbake til Norge i september 1815, trolig litt nervøs for hva som ventet ham hos de nye makthaverne. Han hadde satset alt på ett kort, nemlig sitt gode vennskap med Christian Frederik, den danske tronfølger og forbipasserende norske konge, som på dette tidspunkt satt i et slags indre eksil som guvernør på Fyn i Danmark. Det skulle imidlertid fort vise seg at Carl Johan, den nye sterke mann, var opptatt av å bygge strategiske allianser også med de som sto i opposisjon til ham. Han gjorde derfor sitt ytterste for å etablere et vennskapelig forhold til den gamle Carsten Anker.

Det lyktes han etter hvert med.

Anker ble aldri noen beundrer av Stortinget, hverken i 1815 eller senere, og knapt nok av den grunnloven som 112 edsvorne menn hadde smidd sammen i hans eget hjem på Eidsvoll. I oktober 1815 kunne han i et langt brev til Christian Frederik fortelle at forholdene på Stortinget var slik at  «intet Forslag, hvor absurd det end er, bliver forkastet». Han var særlig opprørt over at respekten for den private eiendomsrett ikke syntes å være i overensstemmelse med hans egne idealer: "Hver Mands Hus, Hest og Uhr kan med samme Ret tages for at tilhøre Publikum."
Og bøndene var verst: "Bonden skal være Hovedklassen. Han maa ingen gene paalegges. Dennes Grundsætning er ham ogsaa vel bekjendt og har i Haab om Understøtning gjort adskillige smukke Forslag, som aabenbar sigter til de øvrige Klassers Undertrykning."

Det tok litt tid før danmarksvennen Anker lot seg varme opp av Carl Johans tilnærmelser, men i april 1821 sendte Carsten Anker et brev til Carl Johan i Stockholm der han ba kongen sende en personlig kurer til Eidsvoll. Det Anker hadde å si til kongen kunne bare overbringes på den måten. Å reise til Christiania for å snakke åpenlyst med stattholder Sandels ville være for risikabelt, mente Anker. Og Ankers budskap, ifølge historikeren Sverre Steen, var klart: Enhver forstandig mann avskydde Stortingets virksomhet, og kongen burde gjøre slutt på det om det ikke bøyde seg for hans vilje. Anker tilbød seg simpelthen å bidra til forberedelsene til et kongelig statskupp.

Kongen gjorde som Anker ba om, og sendte den franskfødte oberst og nyslåtte adelsmann Mauritz Clairfelt. Ankers hjertesukk ble nok behørig formidlet til Carl Johan – på fransk, som han hadde bedt om.

Noe statskupp ble det ikke – men det hadde i hvert fall ikke stått på Carsten Anker. I 1824 døde han under et besøk på Biri, 77 år gammel.