Den vrange fossen

Vrangfoss under byggingen av slusene

Selv om det var de store konstitusjonelle spørsmålene som sto i sentrum for de politiske begivenhetene, var det også plass til representantenes egne lokale saker på de første stortingene. Et godt eksempel er Vrangfoss-saken, som hadde dominert politikken i Telemark i mange år, og som også hadde vært tema på regjeringsmøtene i København. Høsten 1814 skulle anledningen komme for en representant på det ekstraordinære stortinget til å lufte saken med den nye kongen i Stockholm.

Vrangfoss er et fossestryk som ligger i vassdraget mellom Kviteseid og Ulefoss, et stykke fra det stedet der elva Bandak munner ut i innsjøen Norsjø. Som navnet tilsier, er det en vrang foss, og gjennom tidene var dette et sted der tømmeret kjelket seg fast. Tømmervasene kunne bli enorme, og mange fløtere ble skadet, noen ble også drept, i forsøket på å rydde opp i kaoset. Det hendte at tømmer kunne bli liggende i årevis. Bøndene i opplandet var rimeligvis ikke så fornøyde, mens brukseierne på nedsiden av fossen ikke nødvendigvis var like bekymret. Det kunne være fordeler med en foss som det gikk an å bruke til å regulere tømmertilfanget med – og dette var også noe bøndene mistenkte brukseierne for å gjøre.

Stortingspresidentens stasdrakt

Faksimile fra VG

Den nye stortingspresidenten, Olemic Thommessen, står midt i en solid tradisjon når han velger å iføre seg en stasdrakt fra 1700-tallet under åpningen av Stortinget. Som representant for Oppland, eller Christians Amt som det het før, er hans valg helt naturlig.

I 1815, da det første ordentlige storting ble samlet, var det helt selvsagt at bonderepresentantene stilte i klær som hørte til deres egen stand. Ole Bjørnsen fra Kviteseid i Telemark kledte seg i vadmel så lenge det holdt. Men i april 1816 måtte han skrive hjem til kona:

Da og din mann er bleven fant
Med lange bukser, svarte kjole,
Som etter kroppen slutter grant
Således vil du se din Ole.

I årene etter 1814 var kampen mot "luxus" viktig. Innkjøp fra utlandet rammet den allerede katastrofale valutabalansen. Klær skulle helst være produsert "kortreist", og både embetsmenn og bønder gikk hardt til angrep på kjøpmannsstanden, som etter deres skjønn veltet seg i importerte varer. Det ble lansert atskillige kreative forslag for å komme "luxusen" til livs. Olemic Thommessens rekonstruerte folkedrakt fra Gudbrandsdalen er et artig og relevant nikk til både historiske og aktuelle politiske perspektiver.

Skulle vi tatt parallellen til "luxus"-bekjempelsen på fullt alvor, burde Thommessen gått med stasdrakten sin hver eneste dag - slik at han ikke ender opp som telebonden Aasmund Norgaard, som møtte på det ekstraordinære stortinget høsten 1814. Slottsprest Claus Pavels kommenterte hver eneste av representantene i sin dagbok, og om Norgaard skrev han:
"Den tellemarkske Bondedragt, han bestandig gikk i, var egentlig en Forklædning, thi ellers passerer han for Middelstandsmand, og er kjoleklædt."