Arendals revolusjonære representant

Arendal malt av John Edy, ca. 1800.

Wilhelm Frimann Koren Christie var underveis til Christiania, der han skulle møte på Stortinget sommeren 1815. 29. mai var det tid for landkjenning. Skipet han var om bord på kastet anker ved Arendal, og Christie ble rodd i land for å se etter en gammel venn som bodde der. Men det viste seg at kameraten var bortreist, og det var lite annet Christie hadde der å gjøre. Riktignok kunne han notere seg at «det også i Arendal finnes damer som spaserer sent om kvelden», men han valgte uten videre å vende tilbake til skipet.

Da han passerte døren til doktor Alexander Christian Møller, gikk det et gys gjennom Christie: «Jeg syntes nesten at jeg hørte ham holde taler på Stortinget».

VI får tro at Christie listet seg forsiktig forbi Møllers hus i håp om ikke å treffe sin tidligere politikerkollega, som han hadde truffet både på Eidsvoll og på det ekstraordinære storting høsten 1814. De to sto langt fra hverandre politisk, og distriktskirurgen i Nedenes (Aust-Agder) hadde altså ikke gjort noe fordelaktig inntrykk på Christie.

Alexander Møller, malt av Christian Olsen.

Møller kom fra enkle kår som sønn av en salmakermester, men hadde fått en skikkelig medisinsk utdannelse og hadde også giftet seg inn i en av Arendals fremste borgerslekter, den kjente Herlofson-familien. Hans kone, som døde allerede i 1812, var kusine til Peter Herlofson, som var gift med søsteren til Jacob og Niels Aall, og til Ditlevine Quist, som igjen var gift med Lauritz Weidemann, amtmannen i Christians amt (Oppland). Møller drev en utstrakt veldedighet og hadde også et radikalt syn på sosialpolitiske spørsmål. Jacob Aall, som møtte sammen med ham på Eidsvoll og som var en meget standsbevisst herre, noterte seg at «alt det mørke som finnes i de lavere stender betrakter han som en følge av deres friksjoner med de høyere. Enhver rikmann er herskesyk og pengegjerrig, enhver fattig undertrykt og forurettet.»

På Eidsvoll opptrådte Møller som en ivrig selvstendighetsmann, sterkt inspirert av den franske revolusjonens ideer. Da han møtte på det ekstraordinære stortinget samme høst, fikk han følgende evaluering av den politiske observatøren Claus Pavels: «Doktor Møller, et av Stortingets virksomste medlemmer, rik på prosjekter og innvendinger, noen fornuftige, andre unødvendige og utidige, som bare stanset forretningenes gang.»

Møllers tankegods var radikalt for sin tid, men hadde nok passet atskillig bedre i dag enn Christies litt gammelmodige pragmatisme. Men i 1815 var det Christie som var den toneangivende mann. Han lettet anker med kurs for Christiania – mens Møller ble igjen i Arendal.

David Weidemann – født, oppvokst og inngiftet i byens borgerskap, ble Arendals mann denne gangen. 

Grevskapets representanter

I dag er det 200 år siden Nils Christian Nilsen og Elias Winther-Jørgensen ble valgt som representanter til det første stortinget for Jarlsberg grevskap.

Winther-Jørgensen var fetter til de tre brødrene Aall, som også var representanter – for Skien/Porsgrunn, Bratsberg amt og Nedenes amt. Søsteren deres, og kusinen til Elias, var gift med Ulrich Cappelen. Han var broren til Peder Cappelen, som møtte for Drammen. Peder hadde også to søstre. De var gift med henholdsvis Johan Borthig som representerte Kragerø og Risør, og med Carsten Tank, som representerte Fredrikstad og Halden. Og dette er bare begynnelsen når man skal se på slektsbåndene mellom en del av stortingsrepresentantene de første årene etter 1814.

Sånn så det ut i de kondisjonerte kretser. Handels- og embetsfamilier sendte døtrene sine rundt i Norge for å giftes bort med menn i nettverkene. Slik opprettholdt man et tynt lite sjikt på toppen av samfunnspyramiden – og når det skulle velges politiske representanter, var det ikke rart at mange av de som møtte hadde truffet hverandre før i et familieselskap. Det bidro selvfølgelig til at de kondisjonerte sto sammen i mange saker, men vi finner også mange eksempler på at de inntok ulike standpunkter, litt avhengig av hvilke interesser de skulle forsvare.

Elias Winther-Jørgensen hadde kjøpt gården Melsom i Stokke, men nedstammet fra Skiens mektigste handelsslekter – Wesseltoft- og Ording-familiene. Han ble valgt sammen med sin medrepresentant Nils Christian Nilsen, som var dommer i Jarlsberg, og som var sønn av en dansk hattemaker. Nilsen tilhørte altså ikke slektsnettverkene i sin egen generasjon, selv om han hadde giftet seg med datteren til en av sine forgjengere. Men barna gled inn i neste generasjons nettverk.

En av sønnene, Hans Plathe Nilsen, giftet seg med søsteren til Johan Sverdrup. Georg Sverdrup var hennes onkel. En av døtrene giftet seg med lillebroren til Lauritz og David Weidemann, som begge møtte på Stortinget samtidig med Nilsen - for henholdsvis Christians amt og Arendal. David var for øvrig gift med kusina til Niels Omsted som møtte for Drammen – han var igjen firmenning til sin medrepresentant, nevnte Peder Cappelen, og gift med hans kusine.
 

 

Da det sprakk for Jacob Aall

I dag er det 200 år siden Jacob Aall ble valgt som stortingsrepresentant for Nedenes amt. Han hadde vært på Eidsvoll, men hadde ikke blitt valgt til det ekstraordinære stortinget høsten 1814.

Jacob Aall er kjent som en fredsæl mann som nødig ga seg inn i personlige konflikter, men vi kjenner til en episode der han lot følelsene få utløp. Under en debatt om pengevesenet gikk han sin vane tro for det moderate alternativet, hvilket Rørospresten Svend Aschenberg mente var altfor pysete:

- Nasjonens finansielle ære står så høyt for meg at jeg knapt kan kalle den mann fedrelandets venn som tilråder en ubetydelig sums inndragelse. En slik feig og kvinneaktig tenkemåte er nasjonen og dens representanter uverdig.

Plutselig var det noe som brast i den ellers saktmodige Jacob Aall, som alltid la vekt på å framstå med kontrollert verdighet. Men hva var det denne prestefyren våget?! Skulle dette høystemte patriotsludderet aldri ta slutt? Å antyde at han – Jacob Aall – var en fiende av nasjonens interesser? Han grep ordet:

- Aldri hadde jeg ventet at jeg for en forsamling som denne skulle behøve å rettferdiggjøre meg mot en beskyldning om at jeg ikke har handlet som fedrelandets venn. Jeg skal heller ikke spille mange ord. Om jeg har handlet som fedrelandets venn eller fiende, det er nasjonens sak å bedømme, og kunne mine handlinger ikke rettferdiggjøre meg, så greier vel ikke mine ord det heller. Ikke heller tror jeg at jeg ved mitt forslag, etter Hr. Aschenbergs beskyldning, har handlet mot Grunnloven, fordi dens bestemmelse i paragraf 110 – at Norge skal ha sin egen bank og sitt eget pengevesen – åpenbart sikter til å forebygge en sammensmeltning med det svenske pengevesenet. En bank kan for så vidt den er privat ikke befales, da dens opprettelse åpenbart beror på privatmenns evne og tillit, og de overslag som jeg har gitt meg den ære å gjøre inneholder nettopp begynnelsen til en nasjonalbank. For øvrig tilhører det en erfaring i fremtiden å bestemme om det er min feige og kvinneaktige frykt eller Hr. Prost Aschenberg høye forhåpninger som skal gå i oppfyllelse.

Aschenberg skjønte raskt at han hadde kommet uheldig ut og ba straks om pent vær:

- Jeg hadde aldri trodd at et medlem av forsamlingen, for hvem jeg har den mest uinnskrenkede høyaktelse, Hr. Jacob Aall, skulle ha således misforstått meg, og jeg erklærer herved høytidelig at min hensikt ikke var å fornærme ham.

Og Aall var så lettet over at striden gled over at han gjerne tilga:

- Jeg ærer den varme hvormed man her i forsamlingen antar seg nasjonens sak, og føler den i min egen barm, men jeg skulle ønske at den utbredte seg over saken selv, og ikke kastet skygger på personer. For øvrig erklærer jeg at jeg ved Hr. Prost Aschenbergs ytring finner meg aldeles forsonet.

Jacob Aall var så fornøyd med seg selv, og ikke minst med Aschenbergs unnskyldning, at han triumferende skrev til sin kone og beskrev hele episoden: - For min egen del var det tilfredsstillende å vise offentligheten at jeg ikke alltid vil tåle slike hånlige angrep. Slik var det altfor ofte på Eidsvoll. Det var på tide at tungen løsnet, og jeg akter ikke oftere å la meg forhutle i en hel forsamling.