En stusslig aften i Christiania

St. Hans-bål ved Jølstervannet,
malt av Nikolai Astrup (1880-1928)

I dag er det St.Hans-aften, og i 1815 befant Wilhelm F.K. Christie seg i Christiania. Det ble en stusslig feiring: «Min hu står enda mer enn vanlig til Bergen», skrev han i dagboken.

«Vi promenerte litt ut blant publikum, som egentlig holder seg på Ruseløkkbakken. Her satt av og til en Madame med en brennevinsflaske eller stekt ål; det var det hele. Intet telt, ingen brennende båter eller tjæretønner, intet kakebrett eller lass die Katze laufen*, ingen fiolin og ingen polsdans eller halling, kort sagt intet av hva der i Bergen er den egentlige St.Hans-aftens glede.

Den eneste alminnelige fornøyelse var å tenne kruttkjerringer eller svermere og kaste disse ut blant mengden. Jeg har nå opplevd St.Hans-aftener i Christiansund, Bergen, Christiansand og Christiania. De første moret meg mest – naturligvis, fordi jeg da var barn. Christiansands St. Hans-aften var tålelig, Christanias meget måtelig. At Bergens er som Fugl Fønix mot de andre fugler, det følger av seg selv.»

*lass die Katze laufen - trolig en bergensk lek (kanskje kattepinn?)

Christie kommer til Christiania

Christiania sett fra Ekeberg, tidlig 1800-tall.

Christie sukket. Han hadde hverken spist eller drukket noe siden klokken syv i morges, og nå var den over syv om kvelden. Han var sliten, sulten og tørst der han satt på prestegården i Asker. Kunne ikke sognepresten snart sette noe på bordet? Men nei, Jacob Neumann var mest opptatt av å vise fram manuskriptet til sin artikkel fra den reisen som han og Christie hadde gjort til Stockholm vinteren i forveien, der en delegasjon fra det ekstraordinære stortinget 1814 skulle presentere den norske grunnloven for den svenske kongen. Sogneprest Neumann ville gjerne lese høyt fra manuskriptet, men da Christie beklaget at han dessverre ikke hadde tid til å høre på, insisterte presten på at han i hvert fall ville vise fram de 36 sidene av manuskriptet som han hadde ferdig. Christie stønnet innvendig – som om han ikke visste hvordan 36 ark så ut. Først da han grep hatten og utbrøt at det nok var på tide å komme seg avgårde, tok Neumann hintet: Straks etter sto det reddiker og ferskt brød med nykjernet smør på bordet, og Christie fikk også sneket seg til to drammer med utmerket akevitt fra Neumanns spiskammer før han forlot Asker.

Ved midnatt samme kveld, den 2. juni 1815, kom Christie til Christiania der han måtte ringe på et helt kvarter før tjenestepiken hos husverten gadd å stå opp for å åpne. Da hadde han vært på reisefot siden han tidlig om morgenen 25. mai forlot sitt elskede Bergen.

Litt resignert noterer han i dagboken: «Jeg er da således i Christiania, hvor etikette, hoff, kabaler* og skryt daglig vil øke savnet av Bergen, uansett all den forekommenhet og velvilje som jeg er sikker på at innbyggerne vil vise meg.

*Kabaler = intriger

Var "slyngel" et injurierende skjellsord?

Fyll og politikk er to fenomener som har en ulykksalig tendens til å opptre sammen fra tid til annen, og bedre var det ikke i ukene før det tredje ordentlige storting ble samlet i 1821. Da gikk det for seg så frakkeskjøtene revnet, blodet fløt og juristene måtte i ilden for å vurdere om bruken av ordet "slyngel" var straffbart.


Pløen var så glad i hunden Tyrk
 at han fikk laget en minneplate
for den da den døde:
Tyrk aad og drak og sprang og laae, ja!
Dansed, naar hans herre smilte.
Da alder negted ham at gaae,
fant han, at det var bedst han hvilte.
(Foto: Anne-Sophie Ofrim)

Det var den selvbevisste trelasthandleren Marcus Pløen som sto i sentrum for konfliktene (ja, det er han med Pløens gate). Da herreklubben Enigheden møttes i sentrum av Christiania i november 1820 var Pløen nyvalgt stortingsrepresentant. Pløen var i storslag, pralet med sin nyslåtte politiske status, utbrakte en rekke skåler av patriotisk karakter, og toppet det hele med å nekte å synge det tredje verset i en allsang der han var utpekt som forsanger – det kunne han som brav nordmann og "folkets representant" ikke gjøre.

På dette tidspunktet lå alkoholen allerede som et tykt teppe over forsamlingen, og en sterkt beruset offiser ved navn Aubert påpekte at Pløen dog ikke skulle møte på Stortinget før i februar. Pløen forsøkte å utbringe en ny skål, men Aubert betakket seg: "Hvordan tør en slik slyngel som Dem å foreslå å drikke med meg?!"

Deretter brøt helvete løs og i tumultene gikk det ikke bedre enn at styremedlem Christian Heyerdahl, for anledningen kledt i kjole og hvitt, fikk begge sine frakkeskjøter avrevet, mens blodet fløt fra andres neveknoker. Den ene etter den andre ble kastet på dør - og Pløen var blant dem. Det kom mer champagne på bordet, og noen ble hentet tilbake - Pløen var blant dem også - før nye konflikter oppsto, og slik gikk Pløens frynsete rykte i forveien til det tredje storting – som også ellers skulle bli en høydramatisk sesjon.

Peter Motzfeldt
- statsråd og brevvenn

Alt dette vet vi fordi den nøkterne og tørrvittige statsråd Peter Motzfeldt fortalte om det i et brev til sin venn W.F.K. Christie, som satt hjemme i Bergen og var sjeleglad for at han slapp å reise til Christiania.

Murmesteren og sinnapresten

Oslo domkirke slik den så ut i 1815.
(Malt av John William Edy i 1800)

Prestene måtte også leve, og lønnen var ikke mye å skryte av. De var i stor grad henvist til å avtvinge sine menighetslemmer betaling for de enkelte tjenester, enten det var barnedåp eller bryllup, eller ved å samle inn husholdningspengene som kollekt. Men det fantes visse satser.

I oktober 1815 gikk det fullstendig over styr mellom to av Christianias brushoder. Den ene, murmesteren og marketenteren* Hans Johnsen, skulle gifte seg og ble avkrevet 20 riksbankdaler av presten, riktignok inkludert et særskilt kongebrev – som i visse tilfeller kunne være nødvendig for å gjennomføre vielsen. Dette var ikke murmesteren villig til å betale, for den faste taksten var på bare 2 riksbankdaler, og presten skal ha blitt så hissig at han kastet dokumentet på gulvet og kalte Hans Johnsen for en fant og kjeltring.

Hans Johnsen gikk sporenstreks til pressen – Intelligensseddelen – med en beskrivelse av hele episoden, og resten av byens prester ble følgelig stilt i en viss forlegenhet. De visste godt hvem den aktuelle kollegaen var, men det kunne jo ikke leserne vite. Så slottspresten, Claus Pavels, noterte først i sin dagbok og rykket deretter ut i avisen på vegne av seg og sine kolleger med et krav om at navnet på den hissige og grådige presten måtte oppgis. Pavels hadde for øvrig hørt at "Klageren skal være en impertinent og yderst drikfældig Karl".

Nicolai Lumholtz ligger begravet utenfor Oslo domkirke.
Han var stiftsprost til han døde i 1819. (Oslo museum)

Hans Johnsen offentliggjorde deretter navnet på presten, som viste seg å være Nicolai Lumholtz,  stiftsprosten i Christiania, som i en alder av 86 år fremdeles ikke hadde trukket seg tilbake. Han var også såkalt "titulær biskop" – altså en slags hedersbevisning i prestebransjen. Han var kjent som en ualminnelig bråsint og sta fyr som stadig kom i konflikter med sine omgivelser. Conradine Dunker, som skriver om ham flere steder i sine memoarer, forteller blant annet: "Om Vinteraftenerne, eller naar det var blevet mørkt, gik han om i Gaardene, og udsatte sig derved for mange latterlige Ubehageligheder".

Lumholtz ble nødt til å skrive en redegjørelse til biskop Bech om saken, mens det for murmester Hans Johnsen dessverre gikk ganske galt. 1. november noterer Claus Pavels at han har kommet på "dolhuset".

Konflikten mellom Lumholtz og Johnsen var på ingen måte noe særsyn i 1815. Prestene var frustrerte over sine arbeidsvilkår. Også på Stortinget satt det prester, og de forsøkte temmelig forgjeves å ta opp saken der. Stortingsflertallet mente imidlertid at det var viktig å bevare "kontrakten" mellom prest og menighet – altså at presten i realiteten levde mer eller mindre godt på menighetens nåde.

--

*Mange livnærte seg som "marketentere" i Christiania - de drev en spesiell type forsyningshandel rettet mot de militære styrker.

"Et skammeligt og ærerørende Rygte"

 

"Christiania Intelligentssedler" – hovedstadsavisen som var åpent for betalte redaksjonelle artikler og annonser – var i 1815 også arena for nidvers og utsøkte fornærmelser. Gjennom Intelligensseddelen kunne man også henvende seg for å få oppreisning for ærekrenkelsene, eventuelt be om unnskyldning – det siste trolig under trusler om rettslig forfølgelse.

Marketenteren Frederik Bader tilhørte den første kategorien. Han hadde to døtre som han gikk i krigen for: "Et skammeligt og ærerørende Rygte er utspredt om begge mine Døtre, hvorfor jeg udlover til Belønning 100 Riksbankdaler til den, der bevisligen opgiver hvem der er Opfinder af dette saa onde og usandfærdige Rygte."

Johannes Baatelsen, stakkars, sorterte i den andre kategorien. Han hadde lagt seg ut med høkeren Ole Jensen, som neppe hadde sett på fornærmelsene med blide øyne. Johannes krøp til korset:

"De grove Skjældsord og andre fornærmelige og ærerørige Udladelser, jeg har brugt om Høker Hr. Ole Jensen, da han ikke selv var tilstede, i Madam Aarøes Huus sidste Onsdag, tilstaaes herved at være skeet i Ubesindighed og uden Hensigt, da jeg altid har kjendt ham som en ærlig og brav Mand; og saaledes tilbagekalder jeg mine Ord."

Arbeidskonflikter

Intelligensseddelen var også forum for arbeidskonflikter. Fikk man sparken fra tjenesten, risikerte man å få sitt pass påskrevet i mer eller mindre rene ordelag. Helt typisk kunne man lese om "Pigen Sørine Hansdatter" som "for Utroskab […] ikke længere [er] i min Tjeneste; thi ombedes Enhver ei herefter at betroe hende Noget i mit eller min Kones Navn."

Vanligvis passerte slike drepende attester ubesvart, men bakermester Ulrich Bredesen forregnet seg da han rykket ut mot sin tjenestepike Marthe Olsdatter fra Solør:

"Formedelst Grovhed er Pigen Marthe Olsdatter af Soleur bortvist fra sin Tjeneste, hvorfor Enhver udbedes ei at betroe hende Noget i mit eller Kones Navn."

Dette ville Marthe aldeles ikke ha sittende på seg, og et par dager senere svarte hun:

"Naar Bagermester Bredesen selv havde været tilstede og hørt den Grovhed han i Intelligentssedlen No. 17 har behaget at tillægge mig, havde han udentvil anseet sit Avertissement for overflødigt, uden det egentlig passerede i hans Fraværelse, og foraarsaget ved hans Kones end mere hidsige Grovhed og tildeels umenneskelige Behandling imod mig."

Og Marthe slo trumfkortet i bordet da hun mer enn antydet at det var henne helt ukjent at bakermesteren i det hele tatt var kredittverdig – så han kunne være helt trygg på at hun i hvert fall ikke skulle skrive noe på hans regning:

 – For øvrigt kan Bredesen være fuldkommen betrygget for, at jeg nu; ligesaalidt som forhen; agter at optage Noget paa hans Regning, saameget mindre, som jeg ikke engang er bekjendt paa hvad Sted dette forhen saa villigt har staaet ham aaben."

Nogle fuldkommen beskjænkede Voxne..?!

Gartner Johan Siebke var helt fortvilet! Her hadde han slitt og strevd et helt år med å få orden på den nyanlagte botaniske hagen på Tøyen i Christiania, og hva var takken? Jo, noen hadde gått berserkgang i hagen og røsket opp planter og brukket av greiner! Det var særlig de nye kanadiske poplene det hadde gått utover. Siebke var så sint at han rykket inn en harmdirrende artikkel i Intelligensseddelen – i november 1815:

"Atter have nogle skadefroe Mennesker, eller, som jeg snarere skulde troe, nogle kaade uvidende Drenge eller fuldkommen beskjænkede Voxne, havt den forunderlige ondskabsfulde Glæde, deels at oprykke deels at afbrække og henkaste i Grøften 24 af de Canadiske Poppeltræer, der ere plantede rundtom den botaniske Hauge paa Tøien, hvilke skjønne Træer allerede i Sommer stode i den frodigste Væxt, og som efter 10 til 12 Aars Forløb ville danne en ligesaa smuk som behagelig Allee, der af Universitetet er anlagt alene til offentlig Brug og Fornøielse.

Enhver Retsindig, der indseer, hvor tungt det er saaledes at finde sine Bestræbelser for det Offentlige lønnede, og som derhos erkjender hvad Christiania og dens Omegn vil vinde, naar det med Held begyndte Anlæg i Fred maa trives og udvikle sig, anmodes derfor om, at paalægge enhver sin Undergivne at avholde sig fra al Vold og Overlast imod Træplantningen og det hele Anlæg paa Tøien; ligesom og herved udloves en anstændig Belønning for den , som enten kan bevisligen angive Voldsmanden, eller, om han gribes i Gjerningen, kan bringe mig Personen til lovmedholdelig Afstraffelse."

Det var den danske kong Frederik 6. som i 1812 ga Tøyen, den gang langt utenfor byen, til det nye Universitetet. Professorene ville ha undervisningen inne i Christiania, så i første omgang ble det med en botanisk hage på Tøyen, i tillegg til at noen, blant dem professor Niels Treschow, fikk sine sommersteder der. Først i 1814 ble Johan Siebke hentet fra den botaniske hagen i København for å anlegge den nye hagen på Tøyen. Tegningen over viser en plan over hagen slik den antagelig framsto i 1823.

En rasende biskop tar affære

Biskop Frederik Julius Bech -
bråsint pappa, politiker og prelat

Stakkars Thomas Bech! Onsdag 18. oktober 1815 var han plutselig, helt ufrivillig, dagens mest omtalte mann i Christiania. Han var sønn av biskopen i Akershus stift, Frederik Julius Bech, og nå hadde en ondsinnet person rykket inn et inserat i Intelligensseddelen der det ble spurt om hvorfor Universitetets akademiske kollegium ikke hadde offentliggjort en karakterliste i Rigstidende for årets nye akademiske borgere slik man pleide? Det kunne vel aldri skyldes at biskopens sønn, som hadde tatt artium dette året, hadde så dårlige karakterer at biskopen selv – han var prokansler ved Universitetet – hadde grepet inn for å forhindre at sønnens elendige innsats ble stilt til skue?

Hva den 18-årige Thomas tenkte, vet vi ikke. Men faren – biskopen – ble forbanna. Han var en sentral person i det norske lederskapet, og hadde blant annet sittet på det ekstraordinære stortinget høsten i forveien. Han besvarte beskyldningene i full offentlighet, og oppfordret det akademiske kollegiet til å erklære at han for sin del ikke hadde hatt noe med saken å gjøre, og også hvorvidt sønnen var skikket til å studere. Som om ikke det var nok, offentliggjorde han også sønnens karakterer i avisen. Den arme Thomas hadde gjort det "temmelig godt" i de fleste fag, og hadde i latinsk terminologi fått hovedkarakteren "Non contemnendus", altså en mager ståkarakter.

Det akademiske kollegium kunne den 25. oktober bekrefte for avisleserne at Thomas Bech absolutt var skikket til studier. For øvrig roste de Thomas for hans oppmøte til undervisningen og hans gode sedelige oppførsel.

Biskopen ga seg imidlertid ikke før han hadde fått Niels Treschows kirke- og undervisningsdepartement til å erklære at de ikke hadde sett noen grunn til å offentliggjøre karakterlistene fordi ingen av kandidatene hadde utmerket seg nevneverdig dette året.

Thomas Bech gjorde det siden relativt bra i livet. I 1821 ble han "Capellan pro loco" ved Akershus slottskirke – altså hjelpeprest, før han ble sogneprest i Lårdal og siden i Tjølling til 1862. Hans interesse for potetsykdommer finnes dokumentert i en artikkel som sto på trykk i Skillingsmagasinet i 1845.