Hanekyllinger på Stortinget

Frederik Peter Jacob Dahl
- desillusjonert stortingsobservatør

På de første stortingssamlingene etter 1814 hadde representantene ikke helt funnet ut av takt og tone, så det gikk ganske hardt for seg i debattene av og til. Her er en stemningsrapport fra januar 1816. Det var den danske universitetetsdosenten i filosofi, Frederik Peter Jacob Dahl, som var til stede denne kvelden. Han hadde plassert seg midt på galleriet, der han så rett ned på presidentens bord og ellers noterte seg at hele salen var nesten idyllisk opplyst i kontrast til vintermørket ute:

«Hist og her satt en og annen gammel bonde med hvitt hår og så nokså oppmerksom ut, med hånden under kinnet; andre steder falt en sorenskrivers røde uniform og hist og her et pudret hode i øynene. Det hele – i denne belysningen – så virkelig ærverdig ut.

Men etter et par minutter ønsket jeg at jeg at de alle var blitt sittende slik uten å tale. For ikke før hadde én holdt en kort tale før en annen, som en hanekylling, sprang opp og gikk løs på ham – i en om mulig enda slettere tale. Uavbrutt hørtes utfall mot personer – også på hele stender; man beskyldte snart kjøpmennene, snart juristene, snart bøndene for egennytte og andre onde ting som kunne sies. De som ikke greide å uttrykke seg så slemt muntlig, nedskrev det på papir og ba om få sitt votum tilføyet protokollen.»

Ingen borgere på Stortinget (vær så snill)

WFK Christie - en forsiktig venn av perialen

"Det var tarvelige folk", kunne man finne på å si i 1815 – uten at man dermed mente noe negativt med det. I et land der "luxus" var en uskikk som bidro til å forverre den nye norske nasjonens handelsbalanse, var det å være tarvelig snarere et positivt stempel: Det var gjerne enkle mennesker som greide seg med lite.

Leser man brev og avisartikler fra tiden rundt 1814, må man ha et ekstra øye på ord som har endret betydning. Merkverdig, for eksempel – eller merkelig, for den del – oppfatter vi i dag som en beskrivelse av noe som er rart eller underlig. Men den opprinnelige betydningen handler jo om noe som var verdt å merke seg – og slik brukte man det.

Så er det alle ordperlene som er blitt borte. Ihvorvel?! Hva kan det bety? Og perial? La oss lytte til stortingspresident Christie som skriver i dagboka om et jaktselskap på Ljan (Jahn) hovedgård utenfor Christiania som han hadde takket nei til:

"lhvorvel det er længe siden jeg sidst hilste paa denne gode Ven — Perialen — og nok kunde have Lyst at underholde mig lidt med ham, er jeg dog glad at jeg ikke var med paa Jahn, thi han er en Person, som man ikke maa gjøre sig alt for familiair med."

Åhå! Selv om (ihvorvel) Christie kunne hatt god lyst på en rangel (Perial), er han glad han ble hjemme, for perialer bør man ikke begi seg ut på for ofte. Ellers kan han fortelle atskillig om perialer under Stortingets middagsselskaper, blant annet om et på Bogstad ("der var meget muntert og mange Perialer"), og et annet selskap der en av representantene – lensmann Johannes Borge - "drak sig en saadan Perial, at han faldt i en alvorlig Søvn ved Bordet."

Det er mange gode spor i ord, og et fint sted å gå på språklig oppdagelsesferd er "Ordbog over det danske Sprog" – et historisk oppslagsverk på nett. Her kan man finne moderne synonymer til gamle og velbrukte begreper som erudition, vindskibelighed og agioteur. Og skulle man slumpe til å treffe på noen fra det tidlige 1800-tall er det jo viktig å kunne unngå å fornærme dem med borgere og personligheter.

Eksempel på "borger" - rettet mot stortingsrepresentant Carsten Tank.