Murmesteren og sinnapresten

Oslo domkirke slik den så ut i 1815.
(Malt av John William Edy i 1800)

Prestene måtte også leve, og lønnen var ikke mye å skryte av. De var i stor grad henvist til å avtvinge sine menighetslemmer betaling for de enkelte tjenester, enten det var barnedåp eller bryllup, eller ved å samle inn husholdningspengene som kollekt. Men det fantes visse satser.

I oktober 1815 gikk det fullstendig over styr mellom to av Christianias brushoder. Den ene, murmesteren og marketenteren* Hans Johnsen, skulle gifte seg og ble avkrevet 20 riksbankdaler av presten, riktignok inkludert et særskilt kongebrev – som i visse tilfeller kunne være nødvendig for å gjennomføre vielsen. Dette var ikke murmesteren villig til å betale, for den faste taksten var på bare 2 riksbankdaler, og presten skal ha blitt så hissig at han kastet dokumentet på gulvet og kalte Hans Johnsen for en fant og kjeltring.

Hans Johnsen gikk sporenstreks til pressen – Intelligensseddelen – med en beskrivelse av hele episoden, og resten av byens prester ble følgelig stilt i en viss forlegenhet. De visste godt hvem den aktuelle kollegaen var, men det kunne jo ikke leserne vite. Så slottspresten, Claus Pavels, noterte først i sin dagbok og rykket deretter ut i avisen på vegne av seg og sine kolleger med et krav om at navnet på den hissige og grådige presten måtte oppgis. Pavels hadde for øvrig hørt at "Klageren skal være en impertinent og yderst drikfældig Karl".

Nicolai Lumholtz ligger begravet utenfor Oslo domkirke.
Han var stiftsprost til han døde i 1819. (Oslo museum)

Hans Johnsen offentliggjorde deretter navnet på presten, som viste seg å være Nicolai Lumholtz,  stiftsprosten i Christiania, som i en alder av 86 år fremdeles ikke hadde trukket seg tilbake. Han var også såkalt "titulær biskop" – altså en slags hedersbevisning i prestebransjen. Han var kjent som en ualminnelig bråsint og sta fyr som stadig kom i konflikter med sine omgivelser. Conradine Dunker, som skriver om ham flere steder i sine memoarer, forteller blant annet: "Om Vinteraftenerne, eller naar det var blevet mørkt, gik han om i Gaardene, og udsatte sig derved for mange latterlige Ubehageligheder".

Lumholtz ble nødt til å skrive en redegjørelse til biskop Bech om saken, mens det for murmester Hans Johnsen dessverre gikk ganske galt. 1. november noterer Claus Pavels at han har kommet på "dolhuset".

Konflikten mellom Lumholtz og Johnsen var på ingen måte noe særsyn i 1815. Prestene var frustrerte over sine arbeidsvilkår. Også på Stortinget satt det prester, og de forsøkte temmelig forgjeves å ta opp saken der. Stortingsflertallet mente imidlertid at det var viktig å bevare "kontrakten" mellom prest og menighet – altså at presten i realiteten levde mer eller mindre godt på menighetens nåde.

--

*Mange livnærte seg som "marketentere" i Christiania - de drev en spesiell type forsyningshandel rettet mot de militære styrker.

En rasende biskop tar affære

Biskop Frederik Julius Bech -
bråsint pappa, politiker og prelat

Stakkars Thomas Bech! Onsdag 18. oktober 1815 var han plutselig, helt ufrivillig, dagens mest omtalte mann i Christiania. Han var sønn av biskopen i Akershus stift, Frederik Julius Bech, og nå hadde en ondsinnet person rykket inn et inserat i Intelligensseddelen der det ble spurt om hvorfor Universitetets akademiske kollegium ikke hadde offentliggjort en karakterliste i Rigstidende for årets nye akademiske borgere slik man pleide? Det kunne vel aldri skyldes at biskopens sønn, som hadde tatt artium dette året, hadde så dårlige karakterer at biskopen selv – han var prokansler ved Universitetet – hadde grepet inn for å forhindre at sønnens elendige innsats ble stilt til skue?

Hva den 18-årige Thomas tenkte, vet vi ikke. Men faren – biskopen – ble forbanna. Han var en sentral person i det norske lederskapet, og hadde blant annet sittet på det ekstraordinære stortinget høsten i forveien. Han besvarte beskyldningene i full offentlighet, og oppfordret det akademiske kollegiet til å erklære at han for sin del ikke hadde hatt noe med saken å gjøre, og også hvorvidt sønnen var skikket til å studere. Som om ikke det var nok, offentliggjorde han også sønnens karakterer i avisen. Den arme Thomas hadde gjort det "temmelig godt" i de fleste fag, og hadde i latinsk terminologi fått hovedkarakteren "Non contemnendus", altså en mager ståkarakter.

Det akademiske kollegium kunne den 25. oktober bekrefte for avisleserne at Thomas Bech absolutt var skikket til studier. For øvrig roste de Thomas for hans oppmøte til undervisningen og hans gode sedelige oppførsel.

Biskopen ga seg imidlertid ikke før han hadde fått Niels Treschows kirke- og undervisningsdepartement til å erklære at de ikke hadde sett noen grunn til å offentliggjøre karakterlistene fordi ingen av kandidatene hadde utmerket seg nevneverdig dette året.

Thomas Bech gjorde det siden relativt bra i livet. I 1821 ble han "Capellan pro loco" ved Akershus slottskirke – altså hjelpeprest, før han ble sogneprest i Lårdal og siden i Tjølling til 1862. Hans interesse for potetsykdommer finnes dokumentert i en artikkel som sto på trykk i Skillingsmagasinet i 1845.