"Et skammeligt og ærerørende Rygte"

 

"Christiania Intelligentssedler" – hovedstadsavisen som var åpent for betalte redaksjonelle artikler og annonser – var i 1815 også arena for nidvers og utsøkte fornærmelser. Gjennom Intelligensseddelen kunne man også henvende seg for å få oppreisning for ærekrenkelsene, eventuelt be om unnskyldning – det siste trolig under trusler om rettslig forfølgelse.

Marketenteren Frederik Bader tilhørte den første kategorien. Han hadde to døtre som han gikk i krigen for: "Et skammeligt og ærerørende Rygte er utspredt om begge mine Døtre, hvorfor jeg udlover til Belønning 100 Riksbankdaler til den, der bevisligen opgiver hvem der er Opfinder af dette saa onde og usandfærdige Rygte."

Johannes Baatelsen, stakkars, sorterte i den andre kategorien. Han hadde lagt seg ut med høkeren Ole Jensen, som neppe hadde sett på fornærmelsene med blide øyne. Johannes krøp til korset:

"De grove Skjældsord og andre fornærmelige og ærerørige Udladelser, jeg har brugt om Høker Hr. Ole Jensen, da han ikke selv var tilstede, i Madam Aarøes Huus sidste Onsdag, tilstaaes herved at være skeet i Ubesindighed og uden Hensigt, da jeg altid har kjendt ham som en ærlig og brav Mand; og saaledes tilbagekalder jeg mine Ord."

Arbeidskonflikter

Intelligensseddelen var også forum for arbeidskonflikter. Fikk man sparken fra tjenesten, risikerte man å få sitt pass påskrevet i mer eller mindre rene ordelag. Helt typisk kunne man lese om "Pigen Sørine Hansdatter" som "for Utroskab […] ikke længere [er] i min Tjeneste; thi ombedes Enhver ei herefter at betroe hende Noget i mit eller min Kones Navn."

Vanligvis passerte slike drepende attester ubesvart, men bakermester Ulrich Bredesen forregnet seg da han rykket ut mot sin tjenestepike Marthe Olsdatter fra Solør:

"Formedelst Grovhed er Pigen Marthe Olsdatter af Soleur bortvist fra sin Tjeneste, hvorfor Enhver udbedes ei at betroe hende Noget i mit eller Kones Navn."

Dette ville Marthe aldeles ikke ha sittende på seg, og et par dager senere svarte hun:

"Naar Bagermester Bredesen selv havde været tilstede og hørt den Grovhed han i Intelligentssedlen No. 17 har behaget at tillægge mig, havde han udentvil anseet sit Avertissement for overflødigt, uden det egentlig passerede i hans Fraværelse, og foraarsaget ved hans Kones end mere hidsige Grovhed og tildeels umenneskelige Behandling imod mig."

Og Marthe slo trumfkortet i bordet da hun mer enn antydet at det var henne helt ukjent at bakermesteren i det hele tatt var kredittverdig – så han kunne være helt trygg på at hun i hvert fall ikke skulle skrive noe på hans regning:

 – For øvrigt kan Bredesen være fuldkommen betrygget for, at jeg nu; ligesaalidt som forhen; agter at optage Noget paa hans Regning, saameget mindre, som jeg ikke engang er bekjendt paa hvad Sted dette forhen saa villigt har staaet ham aaben."

En Anecdote af chronique scandaleuse

Stiftamtmann Hans Hagerup Falbe

De mest fantastiske sladderhistorier preget selskapslivet i Christiania tidlig på 1800-tallet. Selveste stiftamtmann Hans Falbe kunne fortelle slottsprest Claus Pavels hvordan det egentlig hadde gått for seg i det svenske hoffet noen få år tilbake:

«En Anecdote af chronique scandaleuse, som Falbe fortalte, maa jeg her optegne. Da Dronning Sophie Magdalene i Sverige ingen Børn fik, og man gjerne vilde have en Thronarving, traf det sig saa, at Kongens Søster, den endnu levende Prindsesse Sophie Albertine, befandt sig i velsignede Omstændigheder. Man besluttede at adoptere hendes Barn, og til den Ende anstillede Dronningen sig frugtsommelig, og gjennemgik Svangerskabets Grader, saaledes som virkelig var Tilfældet med Svigeringden. Men hvad skeer?
Timen kommer og Prindsessen føder -- et sort Barn!
En Neger, som opvartede hende, var dets Fader. Her ophører Historien.»

Historien er rimeligvis ikke sann, men sier en del om hva man kunne tillate seg – helt til topps i Norge – når det gjaldt ryktespredning om de påtvungne nye svenske unionspartnerne.

Dronning Sophie Magdalene

Dronning Sophie Magdalene var for øvrig datter til den danske Fredrik 5. og ble i 1766 giftet bort til den senere kong Gustav III. Da hadde de to vært forlovet siden de var fem år gamle. Det ble ikke noe lykkelig ekteskap, og Falbes anekdote har nok også fått næring av en annen historie som hefter ved Gustav III: Angivelig skal han ikke ha skjønt seg noe særlig på kvinnekroppens mysterier, og hans tjener Adolf Fredrik Munck måtte hjelpe ham i gang etter mange års kjærlighetsløst ekteskap. Munck har fortalt om dette i sine memoarer, såpass inngående at det er naturlig å mistenke ham for å være faren til parets første barn, den senere Gustav IV Adolf, som ble født i 1778.

Historien om Munck og Gustav III var forøvrig godt kjent i samtiden, og det ble laget ganske eksplisitte karikaturtegninger som i vår tid er søkbare på internett - men som selvfølgelig ikke hører hjemme på en seriøs historieblogg.

Fru Dannemand i unåde

Eiler Hagerup Schiøtz møtte for Stavanger på det første ordentlige storting (1815-16). Han var ganske aktiv, men ikke blant de mest sentrale representantene. Vi kjenner ham best gjennom brevene han skrev hjem til sin svigerfar, Gabriel Schancke Kielland.

Brevene fra Schiøtz er en artig blanding av politisk substans, familienyheter og rene rykter. Stortinget var en pulserende ryktebørs, ikke minst om storpolitiske affærer - men også mer sladderpregede historier spredte seg fort. I november 1815 kunne Schiøtz med en slags plump diskresjon skrive til svigerfar om den danske kongens elskerinne:

Frue Danmand skal være falden i Unaade, fordi en Lieutnt havde brugt for megen Trykkefrihed i hendes Officin.

Ryktet var nok ikke helt uten substans, for Kong Frederiks elskerinne, Bente Frederikke Mortensdatter alias Bente Rafsted, fødte faktisk et barn etter at kongens utenlandsreise hadde umuliggjort hans kandidatur som barnefar (men han var far til hennes tre første barn). Etter mye om og men ble Fru Dannemand og kongen gjenforent, og hun ble begravet med militær honnør i 1862, 23 år etter kongens død.