17. mai 1815: Dårlige kår for ytringsfriheten

Det tok tid før ytringsfriheten som ble innskrevet i eidsvollsgrunnloven ble anerkjent av rettsmyndighetene. I 1815 måtte Niels Trulsen Broe møte til rettsforhør for sine politiske ytringer på selveste 17. mai.

Niels Broe var fiskerbonde fra Rennesøy og nyvalgt representant til det første ordentlige storting som skulle tre sammen i juli – slik han også hadde representert Stavanger amt på det ekstraordinære stortinget høsten i forveien. Han måtte møte for å forklare seg om et opprop han hadde distribuert i lokalmiljøet.

Sorenskriver Eiler Schiøtz ledet forhøret. Det er nokså ordrett gjengitt i protokollen, her lett modernisert:

- I hvilken hensikt har du delt ut dette materialet?

- Da jeg var på det ekstraordinære stortinget var det bare 12-14 bønder. Dette var altfor lite i forhold til folk fra de andre stendene. Min hensikt var å gjøre oppmerksom på dette før det kommende Stortinget, slik at det kunne velges en eller to fra bondestanden i alle amt. Da kunne vi forebygge mye splid.

- Du har skrevet – og jeg siterer: «Det nektes vel ikke at embetsmenn utenfor bonde- og borgerstand er edle, uegennyttige og redelige, men hvem kan garantere at det ikke finnes noen som har en motsatt karakter som tenker mer på seg selv enn på landets beste?» Hvorfor har du brukt uttrykk som kan kaste skygge på embedsmennenes karakter? Man må jo formode at et slikt valg skjer med største varsomhet og at valget faller bare på de verdigste?

- Om jeg ikke var tilfreds med alle ytringer fra embetsmennenes side, vil jeg gjerne presisere at jeg ikke har ment noen av de juridiske embetsmennene.

- Har du noe å tilføye?

- Jeg vil gjerne ha protokollført at grunnloven tillater trykkefrihet og at jeg ikke trodde at det var noen forbrytelse å trykke dette budskapet. Det har ikke vært min hensikt å fornærme noen, og det gjør meg ondt at det har vakt utilfredshet.
Her måtte Schiøtz erkjenne at han ikke kom stort lenger med fiskerbonden. Han måtte overlate til amtmannen å avgjøre om det skulle tas ut tiltale i saken.

Både Schiøtz og Broe var valgt til Stortinget dette året, men Broe fikk sin fullmakt avvist og måtte gjøre vendereis. Han hadde sluppet videre rettsforfølgelse for sine ytringer, men han var også under tiltale for å ha ledet en motstand mot å betale fisketienden til presten i Skudeneshavn, og kunne enkelt utestenges.

 

Frikjent i 1816

Men da saken kom opp til doms i Stavanger, viste det seg at dommeren, sorenskriver Lauritz Stang (faren til senere statsminister Fredrik Stang) ga Broe blankt medhold. Han hadde innsigelser både mot amtmannen som hadde reist tiltalen og mot aktors opptreden:

- De tiltalte er frikjent. Aktors påstand kjennes død og maktesløs, og skal ikke hefte ved de tiltaltes gode navn og rykte. Aktor, Christian Magnus Zetlitz dømmes til å betale en mulkt på 10 riksbankdaler sølvverdi til fattigkassen på Rennesøy og dessuten like mye til justiskassen.

I Christiania gikk ikke dommen upåaktet hen. En jurist hadde redegjort for dommen i Nationalbladet, og i tillegg stilt en del penible spørsmål om hvorvidt man kunne stole på at stortingsrepresentantene virkelig ble valgt på et fritt grunnlag:

- Det er vel ingen ting som er viktigere for nasjonen enn at valgene til Stortinget er så frie og uten fremmed innflytelse som mulig. Det som har skjedd med Niels Trulsen Broe kan kanskje kaste lys over om det virkelig er slik eller ikke. Det er absolutt ikke innsenderens mening at det i dette tilfellet har vært lagt hindringer i veien for representantvalget, han vil bare gjøre oppmerksom på at en slik metode er fullt oppnåelig. Om øvrigheten virkelig skulle ønske det, kunne man anlegge tiltale uten noen eller bare en oppdiktet grunn, og på den måten suspendere amtets representasjonsrett eller tvinge valgmennene til å ikke velge dem som står i opposisjon. Om noe sånt virkelig skjedde, ville det jo ikke være tvil om at Grunnloven slik ble undergravet?

Skribenten i Nationalbladet fikk rett i sine advarsler om at Broe ville bli trukket gjennom nye rettsrunder.  Amtmannen i Stavanger ga seg nemlig ikke. Han anket saken, og denne gang ble dato for det første rettsmøtet i saken pussig nok satt en uke før stortingsvalget i oktober 1817. Dermed var Broe formelt sett under tiltale igjen, slik at han ikke var valgbar. I løpet av vinteren ble han imidlertid frikjent nok en gang. Først i 1821 kunne Broe møte på Stortinget igjen.

En teknisk begavelse fra Stavanger

Kongsgård i Stavanger, som Eiler Schiøtz overtok
etter Gabriel Kielland i 1821

I dag er det 200 år siden Eiler Hagerup Schiøtz ble valgt som stortingsrepresentant for Stavanger. Eller det vil si – det ble han egentlig ikke. Det var svigerfaren Gabriel Schancke Kielland som ble valgt, med Schiøtz som vararepresentant. Men sistnevnte møtte på grunn av Kiellands sykdomsforfall.

Kielland var svoger til Jens Zetlitz og oldefar til Alexander Kielland, og skal ha vært modell for «gamlekonsulen» i romanen Garman & Worse. Han var en mektig figur i datidens Stavanger. Svigersønnen spilte en langt mindre rolle, som sorenskriver for øysamfunnene rundt Stavanger. 17. mai 1815, noen uker før det første ordentlige storting skulle settes, markerte han grunnlovsdagen ved å gjennomføre et bistert avhør med en annen som også skulle møte, fiskerbonden Niels Broe fra Rennesøy – som hadde gjort seg «skyldig» i å offentliggjøre et politisk skrift der han hadde tatt til orde for flere bønder på Stortinget. Broe, som skulle representere Stavanger amt – altså Rogaland – reiste til Christiania, men måtte reise hjem igjen fordi han også var tiltalt for «oppsetsighet mot øvrigheten» i forbindelse med en sak om tiendebetaling til sognepresten.

Schiøtz gjorde seg ellers lite bemerket som politiker, Han skrev hyppig hjem til svigerfaren – både om medisinske råd og løse rykter. I den store biografisamlingen som Tallak Lindstøl ga ut om alle stortingsrepresentantene i 1914, står det lite om hans politiske virke, men desto mer om hans interesse for å konstruere redningsbåter og sykler. Faktisk hadde han også planene klare for et luftskip som dessverre ikke ble realisert.

 

- Slå hunden ihjel etter et kvarter!

Det vakte reaksjoner da det viste  seg at flere av våre samtidige stortingsrepresentanter trodde på Snåsamannen, men alternativ medisin sto sterkt også i 1815. Representanten Eiler Schiøtz, som skrev hyppig hjem til sin svigerfar i Stavanger, Gabriel Schanche Kielland, var bekymret for svigerfarens giktplager. Heldigvis hadde han medrepresentanter som visste råd.

Carsten Tank visste råd mot gikten

Carsten Tank fra Halden var en av tidens ledende menn, blant landets rikeste forretningsmenn og tidligere statsråd i Christian Frederiks kortvarige regjering i 1814. Han kjente Kielland godt fra før, og sendte følgende råd om botemiddel via svigersønn Schiøtz:

Når pasienten får giktsmerter, innesperres en hund i 24 timer uten å få mat slik at den blir skikkelig sulten. Derpå kokes et stykke kjøtt i pasientens urin og gis til hunden. Den vil deretter få krampetrekninger, hvorpå man må være klar til å slå den i hjel etter et kvarters tid, da den ellers risikerer å bli gal. Hunden kastes derpå i havet slik at den kan drive bort med bølgene – ikke synke.

Schiøtz er vel kanskje ikke absolutt overbevist om Tanks vidunderkur, så han presiserer i brevet til Kielland at "dette er Tanks ord og mitt inderlige ønske om mulig å bidra noe til Deres restitusjon gjør at jeg formidler Dem det."

Fru Dannemand i unåde

Eiler Hagerup Schiøtz møtte for Stavanger på det første ordentlige storting (1815-16). Han var ganske aktiv, men ikke blant de mest sentrale representantene. Vi kjenner ham best gjennom brevene han skrev hjem til sin svigerfar, Gabriel Schancke Kielland.

Brevene fra Schiøtz er en artig blanding av politisk substans, familienyheter og rene rykter. Stortinget var en pulserende ryktebørs, ikke minst om storpolitiske affærer - men også mer sladderpregede historier spredte seg fort. I november 1815 kunne Schiøtz med en slags plump diskresjon skrive til svigerfar om den danske kongens elskerinne:

Frue Danmand skal være falden i Unaade, fordi en Lieutnt havde brugt for megen Trykkefrihed i hendes Officin.

Ryktet var nok ikke helt uten substans, for Kong Frederiks elskerinne, Bente Frederikke Mortensdatter alias Bente Rafsted, fødte faktisk et barn etter at kongens utenlandsreise hadde umuliggjort hans kandidatur som barnefar (men han var far til hennes tre første barn). Etter mye om og men ble Fru Dannemand og kongen gjenforent, og hun ble begravet med militær honnør i 1862, 23 år etter kongens død.