Larmende Yttringer af Misnøie eller Bifald er utilladelig!

Valentin Sibbern

Det er ikke til å komme forbi at også politikere kan være både pratsomme og til og med høyrøstede, og at de må holdes stramt i tømme for at de ikke skal snakke i munnen på hverandre. Det vet enhver som har sett en partilederdebatt på TV. Dette var et problem allerede i 1814, men Valentin Sibbern fra Østfold visste råd.

Sibbern hadde møtt på Eidsvoll, og allerede der hadde han irritert seg over at representantene ikke kunne holde kjeft når andre snakket. Det hadde sågar forekommet både buing og applaus. Så da han møtte som representant på det ekstraordinære stortinget høsten 1814 fremmet han et forslag til reglementet: "at al Applauderen, saavelsom ethvert tydeligt Tilkjendegivende af Mishag med en eller anden inden Storthinget foredragen Sag, bør, som en saadan Forsamling upassende og uværdig, være aldeles forbuden".

Sibberns forslag høsten 1814

Sibbern fikk bred støtte for forslaget, og i de første sesjonene ble innholdet nedfelt i to paragrafer – 36 og 37 – i "Storthingets indvortes Politie", som det het den gangen:

§36: Enhver Talende bør nøie holde sig til den af Præsidenten under Debattering satte Sag, uden at tillade sig fornærmende Udtrykke, enten mod Storthinget, eller dets Medlemmer.

§37: Larmende Yttringer af Misnøie eller Bifald ved Forhandlingerne, eller enkelte Medlemmers Tale er utilladelig.

Paragrafenes innhold lever den dag i dag, nå i paragrafene 55 og 56.

§55: Upassende eller fornærmelig atferd eller tale er ikke tillatt. Slik atferd eller tale skal påtales av presidenten.

§56: Det er ikke tillatt å gi støyende uttrykk for misnøye eller bifall under forhandlingene.

Valentin Sibbern møtte på Eidsvoll som offiser og militær representant, men gikk deretter raskt over i en sivil karriere som amtmann i Smaalenene (Østfold) og som stiftamtmann i Akershus, og deretter som mangeårig medlem av regjeringen.

- Fedrelandskjærlighetens klare stemme vil lyde fra patriotenes rene lepper!

Vi nærmer oss nå den delen av grunnlovsjubileet som vi aldri snakker om i 17. mai-talene – den forsmedelige andre grunnlovsgivende forsamling, også kalt det første overordentlige  storting. Formålet var å omformulere deler av eidsvollsgrunnloven slik at den kunne tilpasses en union med Sverige. Dessuten måtte man velge en ny konge. En svensk konge.

Forsiden på den andre
grunnlovsversjonen, vedtatt
4. november1814

Visst gjorde det vondt. For noen veldig vondt. En av dem som hadde det verst, var den forholdsvis hissige og veltalende sognepresten i Bragernes i Drammen, Søren Tybring. Han hadde reist til Christiania med det klare formål å sette en stopper for denne elendige unionen.

Tybring skrev dagbok – eller rettere sagt, han skrev daglige brev hjem til sin kone i Drammen. Og her la han ikke fingrene i mellom:

- Heller vil jeg dø med sverdet i hånden enn at min sønnesønn skal si om meg: "Min farfar var en feig usling og en forræder mot sitt fedreland". Denne stemning er sannelig felles for de fleste av Stortingets medlemmer. Jeg nekter ikke, at det er noen få som enten av elendig frykt eller fordi de under svensk skyts håper å kunne tyrannisere oss, er forhippet på at vi skal blindt kaste oss i svenskens svikefulle armer. Men de er få, og deres ravneskrik vil ikke være i stand til å overdøve fedrelandskjærlighetens klare stemme, som vil lyde fra så mange edle patrioters rene lepper.

Men Tybring var ikke helt uten realitetsorientering:

- Også patriotene kommer kanskje til å underskrive foreningen, for ingen menneskelig forstand kan gjøre seg noe begrep om hvordan det er handlet med fedrelandets hellige sak.

Og slik skulle det jo også gå. Tybring endte med å stemme for foreningen, han som de fleste andre, men han gikk ned med flagget til topps. Under den store debatten 20. oktober holdt han en flammende tale. Her er noen utdrag i original språkdrakt:

Skulde Foreningen mellem Norge og Sverige vorde til Held for begge Riger, saa maatte der herske en større Overensstemmelse imellem begge Nationer, end Historiens Aarbøger og den daglige Erfaring viser, at der gjør.

-

Som infødt Nordmand forbyder Beskedenhed mig at tale om Nordmandens uaftvistelige Verd - et Verd, de Svenske selv erkjender; thi hvortil ellers de store Anstrengelser, hvortil ellers den mulige Blodsudgydelse for at komme i Besiddelse af os?

Tybring unnslo seg heller ikke å slenge en kommentar om den nye sterke mann – kronprins Carl Johan:

- Hvad den gjæve ophøiede Fyrste angaar, der ved sin i Europa lysende Heltedaad er kommen den svenske Throne nærmest, saa synes det, efter mit Omdømme af hans hidtil brugte Fremgangsmaade, klart, at hine Karlers og Gustavers Krigeraand er ham egen, og at han foretrækker den blodbestænkte Laurbærkrans for Fredens velsignede Oliegren.

Men til slutt måtte også Tybring innrømme at han hadde kjempet forgjeves. Men ikke betingelsesløst:

Gamle Bragernes kirke, der Søren
Tybring var sogneprest. Kirken
brant i 1866.

- Er det da min Attraa at se Krigens Rædsler atter at udbrede sig over mit dyrebare Fødeland? Ønsker jeg da, at fortvivlende Enkers og forladte Faderløses vilde Skrig fra de brændende Ruiner skal gyseligen lyde for mit Øre? Nei! Tidsomstændighederne byder Foreningen med Sverige; - jeg vil denne Forening, blot at den norske Nations hidtil uplettede Ære ikke krænkes!

Søren Tybring tilhørte det opposisjonelle politiske miljøet i Drammen  og startet blant annet den første versjonen av Drammens Tidende sammen med den mer kjente Peter Pierre Flor, som møtte på Stortinget i 1818 og 1821. Han var forøvrig broren til tipptippoldefaren til en annen frittalende stortingsrepresentant: Christian Tybring-Gjedde.

Du kan lese hele talen til Tybring her: http://virksommeord.uib.no/taler?id=5763 

Den scandaleuse Historie da Skriveren i Bamble blev rejeceret fra Storthinget

Bredo von Munthe af Morgenstierne må være en av de mest fargerike offentlige personer Norge har hatt gleden av å ha i sin tjeneste. Karrieren omfattet rettsvesen, musikk, pedagogikk og til og med en kort karriere på Stortinget, der han dessverre ble nødt til å trekke seg etter en kongelig skandale.

Født og oppvokst i Danmark ble han utdannet som jurist og gjorde raskt karriere ved de danske domstolene. Etter en tjenesteforsømmelse fikk han imidlertid avskjed, og måtte i flere år livnære seg som omreisende musiker. Siden havnet han i Moss der han drev en privatskole med en alternativ pedagogisk metode. I 1809 fikk Morgenstierne anledning til å entre rettsvesenet igjen, og var den første som ble utnevnt til advokat ved den nye norske Høyesterett. Etter hvert utviklet han et nært forhold til den senere kong Karl Johan.

I 1820 flyttet Morgenstierne til Nedre Telemark som sorenskriver, og i 1824 møtte han på Stortinget for Skien og Porsgrunn, etter at Carl Deichmann måtte trekke seg på grunn av sykdom. Her skulle imidlertid hans gode forhold til Karl Johan bidra til å stille ham i et dårlig lys.  Da det ble avslørt at Morgenstierne mottok en personlig understøttelse av kongen, måtte han simpelthen trekke seg som representant. Historien ble illustrert, nærmest som en "reportasjetegning", av den 16 år gamle Henrik Wergeland, som satt på galleriet da Morgenstierne ble vist ut.

Den unge Wergeland skrev en tekst til tegningen også:

Om høivise Lucifer
(Jeg vil ham saa nu skjelde)
Rygtet kan fortælle,
Hva jeg nu skriver her:
Den Pensionær,
Herr Lucifer;
(Dog gjerne,
Jeg nævner ham en Morgenstjerne)
Blev reent forkastet,
Hvorpaa han hastet,
Forbandet fort,
Af Thinget bort.
Han tænkte nok i Byen være,
For at fortære,
Dietpengene med mere,
Hos Zuvan;
Men han,
Til Bamble maatte tye,
Og sue paa Labben! –

Morgenstierne var en brilliant jurist, men levde hardt. Conrad Schwach, en annen jurist som i ettertid har fått utgitt sine dagboknotater, har beskrevet Morgenstierne som en person med helt hårreisende elendig hygiene og en legendarisk dårlig ånde. Han satte gjerne til livs en flaske brennevin til lunsj – men hadde likevel en enorm arbeidskapasitet.

Morgenstierne etterlot seg et omfangsrik etterslekt, var svigerfar til statsminister Fredrik Stang og stamfar for yngre generasjoner som innbefatter blant andre søstrene Oda Krogh og Bokken Lasson. 

Lyst på besøk?

Gunnar Bolstad under 1814-markeringen
på Løvenskiold-Fossum i Skien i mars.
(Foto: Anne-Lise Surtevju, TA)

Er du blant dem som lurer på hva som skjedde etter at de store begivenhetene i 1814 var over? Da er du kanskje interessert i å høre om Det første stortinget 1815-1816
– da de høystemte talene skulle omsettes i praktisk politikk og forvaltning. Norge hadde fått en egen nasjonalforsamling – men hvordan skulle den arbeide?

Årene etter 1814 ligger litt i skyggen av "mirakelåret", men var knapt mindre dramatiske. I årevis utkjempet Stortinget og Karl Johan drabelige kamper om grunnlovens innhold og eksistens. Norges tidlige politiske historie rommer både alvor og humor, og jeg kommer gjerne på besøk til historielag og andre lokale organisasjoner for å snakke om den.

Ta gjerne kontakt på gb@stortingshistorie.net.

Grunnlovsfeiring i Kviteseid 15. juni

En satans støy med prestene

Med prestene har det vært en satans støy,
skrev Wollert Konow til sin bror.

«Med prestene har der på Stortinget vært en satans støy. De ville med all makt ha deres lønninger forhøyet, men dette har, all deres djervhet til tross, ikke lyktes dem», skrev Wollert Konow til sin bror på høstparten 1815. Da hadde de geistlige stortingsrepresentantene forgjeves forsøkt å få gjennomslag for et budskap som var blitt fremmet i trontalen som var blitt holdt av stattholderen under Stortingets åpning.

Det var sogneprest Nils Stockfleth Schultz fra Trondheim som stilte seg i spissen for prestenes krav – som i hovedsak gikk ut på at også prestene måtte få kompensasjon for den synkende pengeverdien, slik andre embetsmenn hadde kommet til gode – og med tilbakevirkende kraft for året 1815. Det sto også diskusjon rundt prestenes lønnssystem, som for en stor del baserte seg på tiendeskatt og pliktarbeid fra menighetslemmenes side.

En kombinert komite gikk grundig gjennom saken og konkluderte med at et slikt system var nesten like gammelt som kristendommen, og at det ikke var uten grunn at forfedrene hadde bestemt det slik. Antagelig ville det være betenkelig å avskaffe dette kjærlighetsbånd mellom menighet og lærer. Statskassen kunne heller ikke forventes å kunne skaffe til veie penger nok til å lønne alle landets prester fullt ut, og det ville neppe være til vinning for allmuen at de betalte det samme til statskassen som de ellers hadde gjort til sin prest – og ikke minst ville det være urettferdig at de bedre bygder slik måtte lønne helt uvedkommende prester andre steder i landet. Fast lønn ville dessuten ikke være noen oppmuntring for talentfulle studenter når karrieremuligheter gjennom stadig bedre kall falt bort.

Loven som ble vedtatt i mai 1816 videreførte det gamle systemet, med en rekke spesifikasjoner for hvordan menighetens bidrag skulle innbetales, enten det var i penger, arbeidsinnsats eller naturalia.

 

Unionen krevde nye (uni)former

Unionen med Sverige krevde nye formaliteter. I 1815 kom det nye uniformsvesenet til Norge. Helt ukjent med uniformer hadde man ikke vært i Norge heller, men nå ble det et helt annet regime.

Niels Treschow - for anledningen
iført frimureruniform

Det begynte på toppen. Kirke- og undervisningsminister Niels Treschow for eksempel, etter tidens målestokk en eldre herre på 64 år og en mann som hadde viet hele livet til boklige sysler, var blitt utstyrt med en stor trekantet hatt med sorte fjær og gullbeheng, og en blå gullbrodert uniform med sporer. Til overmål bar han sabel – et våpen som han neppe følte seg særlig hjemme med. Treschow skal ha gjort en nokså pjuskete figur i dette kostymet, og bak sin rygg var han offer for atskillig hånlatter. Treschow var blant de første, men det skulle ikke ta lang tid før hele det offisielle Norge vandret rundt i mer eller mindre stramme uniformer. Stiftamtmenn, amtmenn, fogder og lensmenn skulle bære grå, dommerne og sorenskriverne skulle ha sorte. Sabel skulle det også være, hvor ubekvemt det enn måtte være: «Lensmann Borge besøkte meg i sin nye uniform. Han så rett godt ut, men syntes liksom jeg å være litt forlegen over å bære sabelen», skriver Christie i sin dagbok i juli.

Men det skulle ikke ta lang tid før også uniformene ble en selvfølge. Flere yrkesgrupper meldte seg på, og i 1817 dukket det opp et krav om at også distriktslegene måtte få uniformer, slik at de kunne oppnå større respekt hos bøndene.