Christianias portrettmaler

Jacob Munch - selvportrett

Det var mangt å se for en tilreisende til den nye hovedstaden, og et opplagt punkt på programmet for en mann som Wilhelm F.K. Christie var å besøke atelieret til portrettmaleren Jacob Munch, som hadde etablert seg i Christiania i 1814. Han ble stort sett omtalt som «kaptein Munch», for han var jo egentlig militær, men han hadde også fått anledning til å utdanne seg ved kunstakademiet i København.

Da han vendte tilbake til den nye norske staten, ble han raskt en meget populær kunstner, og blant Christiania-fiffen var det status å bli portrettert av ham. Christie var også begeistret, og noterte i dagboka 7. juni 1815: «Det er en lyst å se hans portretter; man står som blant en hop bekjente; det er umulig å ta feil av hvem det skal være.» Det tok ikke lang tid før også Christie måtte la seg portrettere av Munch.

Høydepunktet i Munchs kunstneriske karriere var hans maleri fra kroningen av Karl Johan i 1818 – som han utførte i 1822, uten å ha vært til stede ved begivenheten selv. Han var også en av initiativtakerne til Den kongelige Tegne- og Kunstskole – forløperen til Statens håndverks- og kunstindustriskole, eller det vi stort sett kaller Kunst- og håndverksskolen. Munch hadde tusen jern i ilden, og etablerte også den første industrivirksomheten i det området vi nå kaller for Aker brygge i form av en taksteinsfabrikk.
Jacob Munch sto midt i et innflytelsesrikt slektsnettverk av embetsmenn og borgere, og var fetter til Edvard Munchs farfar.  

Ps. Christie avsluttet for øvrig dagen i selskap hos veimester Steen på Ellingsrud, «hvor det ble sviret mer enn jeg noensinne har erfart her øst.»

Diderich Hegermann - forsvarsminister
Malt av Jacob Munch

 

Niels Treschow -
kirke- og undervisningsminister
Malt av Jacob Munch

Christie kommer til Christiania

Christiania sett fra Ekeberg, tidlig 1800-tall.

Christie sukket. Han hadde hverken spist eller drukket noe siden klokken syv i morges, og nå var den over syv om kvelden. Han var sliten, sulten og tørst der han satt på prestegården i Asker. Kunne ikke sognepresten snart sette noe på bordet? Men nei, Jacob Neumann var mest opptatt av å vise fram manuskriptet til sin artikkel fra den reisen som han og Christie hadde gjort til Stockholm vinteren i forveien, der en delegasjon fra det ekstraordinære stortinget 1814 skulle presentere den norske grunnloven for den svenske kongen. Sogneprest Neumann ville gjerne lese høyt fra manuskriptet, men da Christie beklaget at han dessverre ikke hadde tid til å høre på, insisterte presten på at han i hvert fall ville vise fram de 36 sidene av manuskriptet som han hadde ferdig. Christie stønnet innvendig – som om han ikke visste hvordan 36 ark så ut. Først da han grep hatten og utbrøt at det nok var på tide å komme seg avgårde, tok Neumann hintet: Straks etter sto det reddiker og ferskt brød med nykjernet smør på bordet, og Christie fikk også sneket seg til to drammer med utmerket akevitt fra Neumanns spiskammer før han forlot Asker.

Ved midnatt samme kveld, den 2. juni 1815, kom Christie til Christiania der han måtte ringe på et helt kvarter før tjenestepiken hos husverten gadd å stå opp for å åpne. Da hadde han vært på reisefot siden han tidlig om morgenen 25. mai forlot sitt elskede Bergen.

Litt resignert noterer han i dagboken: «Jeg er da således i Christiania, hvor etikette, hoff, kabaler* og skryt daglig vil øke savnet av Bergen, uansett all den forekommenhet og velvilje som jeg er sikker på at innbyggerne vil vise meg.

*Kabaler = intriger

Arendals revolusjonære representant

Arendal malt av John Edy, ca. 1800.

Wilhelm Frimann Koren Christie var underveis til Christiania, der han skulle møte på Stortinget sommeren 1815. 29. mai var det tid for landkjenning. Skipet han var om bord på kastet anker ved Arendal, og Christie ble rodd i land for å se etter en gammel venn som bodde der. Men det viste seg at kameraten var bortreist, og det var lite annet Christie hadde der å gjøre. Riktignok kunne han notere seg at «det også i Arendal finnes damer som spaserer sent om kvelden», men han valgte uten videre å vende tilbake til skipet.

Da han passerte døren til doktor Alexander Christian Møller, gikk det et gys gjennom Christie: «Jeg syntes nesten at jeg hørte ham holde taler på Stortinget».

VI får tro at Christie listet seg forsiktig forbi Møllers hus i håp om ikke å treffe sin tidligere politikerkollega, som han hadde truffet både på Eidsvoll og på det ekstraordinære storting høsten 1814. De to sto langt fra hverandre politisk, og distriktskirurgen i Nedenes (Aust-Agder) hadde altså ikke gjort noe fordelaktig inntrykk på Christie.

Alexander Møller, malt av Christian Olsen.

Møller kom fra enkle kår som sønn av en salmakermester, men hadde fått en skikkelig medisinsk utdannelse og hadde også giftet seg inn i en av Arendals fremste borgerslekter, den kjente Herlofson-familien. Hans kone, som døde allerede i 1812, var kusine til Peter Herlofson, som var gift med søsteren til Jacob og Niels Aall, og til Ditlevine Quist, som igjen var gift med Lauritz Weidemann, amtmannen i Christians amt (Oppland). Møller drev en utstrakt veldedighet og hadde også et radikalt syn på sosialpolitiske spørsmål. Jacob Aall, som møtte sammen med ham på Eidsvoll og som var en meget standsbevisst herre, noterte seg at «alt det mørke som finnes i de lavere stender betrakter han som en følge av deres friksjoner med de høyere. Enhver rikmann er herskesyk og pengegjerrig, enhver fattig undertrykt og forurettet.»

På Eidsvoll opptrådte Møller som en ivrig selvstendighetsmann, sterkt inspirert av den franske revolusjonens ideer. Da han møtte på det ekstraordinære stortinget samme høst, fikk han følgende evaluering av den politiske observatøren Claus Pavels: «Doktor Møller, et av Stortingets virksomste medlemmer, rik på prosjekter og innvendinger, noen fornuftige, andre unødvendige og utidige, som bare stanset forretningenes gang.»

Møllers tankegods var radikalt for sin tid, men hadde nok passet atskillig bedre i dag enn Christies litt gammelmodige pragmatisme. Men i 1815 var det Christie som var den toneangivende mann. Han lettet anker med kurs for Christiania – mens Møller ble igjen i Arendal.

David Weidemann – født, oppvokst og inngiftet i byens borgerskap, ble Arendals mann denne gangen. 

Christie begynner sin reise

Triangelen brygge. Her kom fiskerne inn med sine varer.
Fotomuseum Bergen, ukjent årstall

I dag er det 200 år siden Wilhelm Frimann Koren Christie forlot sitt hyggelige hus i sentrum av Bergen for å reise til Christiania. Her skulle han møte på Stortinget for Bergen, og han skulle igjen komme til å spille en betydelig politisk rolle, som stortingspresident gjennom hele den lange sesjonen på det første ordentlige storting. Når han ikke reiste sammen med sine medrepresentanter Fredrik Meyer, Wollert Konow og Hans Jørgen Wetlesen, var det fordi Christie også hadde andre plikter i Christiania, blant annet som medlem av den faste lovkomiteen – som skulle forberede lovforslag for stortingsrepresentantene – så han dro flere uker i forveien.

Christie sa et broderlig farvel til noen av sine tilstedeværende venner i herreklubben Quodlibet – Edvard Hagerup, Johan Arnoldus von Westen Kahrs og Lyder Sagen – som hadde møtt fram på Triangelen brygge innerst i Vågen, og steg om bord i en liten båt som skulle føre ham til skipet som skulle ta ham til Østlandet. Det lå ute i Sandviken. Det var rederen selv som fraktet Christie til Sandviken.

Men først måtte de stoppe hos kjøpmannen Peter Greve Bredal, der de tømte en flaske Madeira «på Norges vel og en lykkelig reise».

Skipet var i god stand, og Christie noterte fornøyd at han fikk ha sin kahytt alene. Også her var det raskt servering – "en flaske gammel vin fant straks veien fra skipperens benk til våre mager". Så var det klart for å lette anker – da var klokken allerede blitt 11 om formiddagen.

Christie ble stående på dekk, riktignok ustanselig avbrutt av et irriterende reisefølge – en «prokurator Rasmus» – som snakket ustanselig mens Christie ville ha fred til å betrakte den bergenske skjærgården på vei utover. Til slutt fikk han være alene:

«Jeg tok en dram, drakk Bergens skål og ønsket godt over byen samt mine venner i særdeleshet», noterte Christie. Så forsvant Kvarven i det fjerne.

Alt dette vet vi fordi Christie har fortalt om det i sine dagboknotater. Han skrev en liten skildring av begivenhetene hver dag, og jevnlig sendte han dem i posten til Quodlibet-vennene hjemme. Dette var en tradisjon som Christies venn og Quodlibet-medlem Peter Motzfeldt hadde innstiftet, blant annet under eidsvoldsforsamlingen og det overordentlige storting høsten 1814, og et velkomment tilskudd til nyhetsformidlingen for folk som ville vite hva som skjedde. Det fantes aviser, men nyhetsstoffet var heller sparsomt.

 

17. mai 1815: Dårlige kår for ytringsfriheten

Det tok tid før ytringsfriheten som ble innskrevet i eidsvollsgrunnloven ble anerkjent av rettsmyndighetene. I 1815 måtte Niels Trulsen Broe møte til rettsforhør for sine politiske ytringer på selveste 17. mai.

Niels Broe var fiskerbonde fra Rennesøy og nyvalgt representant til det første ordentlige storting som skulle tre sammen i juli – slik han også hadde representert Stavanger amt på det ekstraordinære stortinget høsten i forveien. Han måtte møte for å forklare seg om et opprop han hadde distribuert i lokalmiljøet.

Sorenskriver Eiler Schiøtz ledet forhøret. Det er nokså ordrett gjengitt i protokollen, her lett modernisert:

- I hvilken hensikt har du delt ut dette materialet?

- Da jeg var på det ekstraordinære stortinget var det bare 12-14 bønder. Dette var altfor lite i forhold til folk fra de andre stendene. Min hensikt var å gjøre oppmerksom på dette før det kommende Stortinget, slik at det kunne velges en eller to fra bondestanden i alle amt. Da kunne vi forebygge mye splid.

- Du har skrevet – og jeg siterer: «Det nektes vel ikke at embetsmenn utenfor bonde- og borgerstand er edle, uegennyttige og redelige, men hvem kan garantere at det ikke finnes noen som har en motsatt karakter som tenker mer på seg selv enn på landets beste?» Hvorfor har du brukt uttrykk som kan kaste skygge på embedsmennenes karakter? Man må jo formode at et slikt valg skjer med største varsomhet og at valget faller bare på de verdigste?

- Om jeg ikke var tilfreds med alle ytringer fra embetsmennenes side, vil jeg gjerne presisere at jeg ikke har ment noen av de juridiske embetsmennene.

- Har du noe å tilføye?

- Jeg vil gjerne ha protokollført at grunnloven tillater trykkefrihet og at jeg ikke trodde at det var noen forbrytelse å trykke dette budskapet. Det har ikke vært min hensikt å fornærme noen, og det gjør meg ondt at det har vakt utilfredshet.
Her måtte Schiøtz erkjenne at han ikke kom stort lenger med fiskerbonden. Han måtte overlate til amtmannen å avgjøre om det skulle tas ut tiltale i saken.

Både Schiøtz og Broe var valgt til Stortinget dette året, men Broe fikk sin fullmakt avvist og måtte gjøre vendereis. Han hadde sluppet videre rettsforfølgelse for sine ytringer, men han var også under tiltale for å ha ledet en motstand mot å betale fisketienden til presten i Skudeneshavn, og kunne enkelt utestenges.

 

Frikjent i 1816

Men da saken kom opp til doms i Stavanger, viste det seg at dommeren, sorenskriver Lauritz Stang (faren til senere statsminister Fredrik Stang) ga Broe blankt medhold. Han hadde innsigelser både mot amtmannen som hadde reist tiltalen og mot aktors opptreden:

- De tiltalte er frikjent. Aktors påstand kjennes død og maktesløs, og skal ikke hefte ved de tiltaltes gode navn og rykte. Aktor, Christian Magnus Zetlitz dømmes til å betale en mulkt på 10 riksbankdaler sølvverdi til fattigkassen på Rennesøy og dessuten like mye til justiskassen.

I Christiania gikk ikke dommen upåaktet hen. En jurist hadde redegjort for dommen i Nationalbladet, og i tillegg stilt en del penible spørsmål om hvorvidt man kunne stole på at stortingsrepresentantene virkelig ble valgt på et fritt grunnlag:

- Det er vel ingen ting som er viktigere for nasjonen enn at valgene til Stortinget er så frie og uten fremmed innflytelse som mulig. Det som har skjedd med Niels Trulsen Broe kan kanskje kaste lys over om det virkelig er slik eller ikke. Det er absolutt ikke innsenderens mening at det i dette tilfellet har vært lagt hindringer i veien for representantvalget, han vil bare gjøre oppmerksom på at en slik metode er fullt oppnåelig. Om øvrigheten virkelig skulle ønske det, kunne man anlegge tiltale uten noen eller bare en oppdiktet grunn, og på den måten suspendere amtets representasjonsrett eller tvinge valgmennene til å ikke velge dem som står i opposisjon. Om noe sånt virkelig skjedde, ville det jo ikke være tvil om at Grunnloven slik ble undergravet?

Skribenten i Nationalbladet fikk rett i sine advarsler om at Broe ville bli trukket gjennom nye rettsrunder.  Amtmannen i Stavanger ga seg nemlig ikke. Han anket saken, og denne gang ble dato for det første rettsmøtet i saken pussig nok satt en uke før stortingsvalget i oktober 1817. Dermed var Broe formelt sett under tiltale igjen, slik at han ikke var valgbar. I løpet av vinteren ble han imidlertid frikjent nok en gang. Først i 1821 kunne Broe møte på Stortinget igjen.

Han spiste kun lidet, men drak som en Svamp...

Kongsberg gamle kirke,
der Andreas Bonnevie var sogneprest
da han ble valgt til Stortinget i 1815.
Foto: Kjetil Bjørnsrud

Andreas Bonnevie (1782-1833) er en av de mer fargerike personene som har representert Kongsberg på Stortinget. Den mildt sagt kontroversielle sognepresten var rasjonalist og livsnyter. I selskapslivet skal han ha vært en festlig fyr, og ikke tok han seg selv spesielt høytidelig heller. Så festlig skal han ha vært at sognebarna på Kongsberg fikk nok og ba ham reise. Før han døde som en nokså forsoffen sogneprest i Øyestad, diktet han en liten selvbiografi som viser atskillig selvironi.

Han fødtes i Mandal et Sted udi Nord
Fem Lustra er henrundne siden,
Hans Øine var brune, hans Næse var stor
Og Munden var modsat af liden,
Hans Syn var kun kort
Hans Haar det var sort
Men bliver vel graaligt før Tiden!

Patroner og Penge han aldrig beholdt
Kun sjelden med Fynd han studerte,
Han frøs som en Skrædder, saasnart det var koldt
Men Heden ham og generte,
Han elsked sin Pligt
Var plaget af Gigt.
Hvorfor han og slet exercerte.



Andreas Bonnevie ligger begravet i Øyestad,
der han endte sine dager som sogneprest.

I Landbrug han skjeldner knap Vikke fra Hamp
Og Harve fra Tromler og Plove,
Han spiste kun lidet, men drak som en Svamp
Og havde Passion for at sove,
Han lo ad en Nar
I hvem han end var,
Hans Vittighed faldt i det Grove.

Af Regninger uden ærbødigst qvitteret
Han havde en rasende Mængde,
Sin Ragekniv holdt han bestandig forkert
Og tidt han i Skindet sig flængte,
Han græd og han lo
Gik aldrig med Sko
Og tog paa Credit, naar han trængte.

Han elsktes af Nogle, var miskjendt af Faa,
Han nødig var Nogen forbunden,
Han omgikkes ens mellem Store og Smaa
Og Ærlighed flød ham af Munden,
Ved Lidt var han glad
Om Intet han bad,
Og fikk derfor Intet - i Grunden.

Hanekyllinger på Stortinget

Frederik Peter Jacob Dahl
- desillusjonert stortingsobservatør

På de første stortingssamlingene etter 1814 hadde representantene ikke helt funnet ut av takt og tone, så det gikk ganske hardt for seg i debattene av og til. Her er en stemningsrapport fra januar 1816. Det var den danske universitetetsdosenten i filosofi, Frederik Peter Jacob Dahl, som var til stede denne kvelden. Han hadde plassert seg midt på galleriet, der han så rett ned på presidentens bord og ellers noterte seg at hele salen var nesten idyllisk opplyst i kontrast til vintermørket ute:

«Hist og her satt en og annen gammel bonde med hvitt hår og så nokså oppmerksom ut, med hånden under kinnet; andre steder falt en sorenskrivers røde uniform og hist og her et pudret hode i øynene. Det hele – i denne belysningen – så virkelig ærverdig ut.

Men etter et par minutter ønsket jeg at jeg at de alle var blitt sittende slik uten å tale. For ikke før hadde én holdt en kort tale før en annen, som en hanekylling, sprang opp og gikk løs på ham – i en om mulig enda slettere tale. Uavbrutt hørtes utfall mot personer – også på hele stender; man beskyldte snart kjøpmennene, snart juristene, snart bøndene for egennytte og andre onde ting som kunne sies. De som ikke greide å uttrykke seg så slemt muntlig, nedskrev det på papir og ba om få sitt votum tilføyet protokollen.»