Stortingsvalgene for 200 år siden

Romjula pleier å være en stille tid i politikken, men i 1814 var det hektisk aktivitet mange steder. I disse dager er det 200 år siden man valgte stortingsrepresentanter i Arendal, Skien/Porsgrunn og Søndre Trondhjems Amt. Valgene var indirekte.

Allerede 8. desember ble de første representantene til det første ordentlige storting 1815-16 valgt i Nordlands amt. Da møttes 38 valgmenn i Bodø. De gikk for myndighetenes egne folk, således ble det fogd Johan Ernst Berg, biskop Mathias Bonsach Krogh og amtmann Elster som ble valgt sammen med gårdbrukeren Johan Larsen Smitseng. Amtmannen ble imidlertid syk, og det ble derfor handelsmannen Lars Nicolai Reener som møtte som sistemann. Fra nordlandsbenken var det definitivt biskopen som skulle gjøre seg mest bemerket, som en folkelig og nokså utypisk klerikal representant.

Onsdag 28. desember var det duket for valg i Grenland. Det var nok en relativt stillferdig sammenkomst. En representant for hver av menighetene i Skien og henholdsvis Vestre og Østre Porsgrunn kom sammen på rådstua i Skien for å velge enn felles representant. Den akutt konkurstruede Jørgen Aall, som hadde vært både på Eidsvoll og på den forsmedelige andre grunnlovgivende forsamlingen samme høst, kunne ha frasagt seg vervet, men gjorde det ikke. Dermed var det duket for hans siste opptreden i rikspolitikken før det bar helt utfor med han og hans forretningsvirksomhet. I 1815 møtte han for øvrig sammen med sine brødre Niels fra Bratsberg amt og Jacob fra Nedenes amt. Til overmål møtte også deres fetter Elias Winter Jørgensen fra Jarlsberg grevskap.

I Søndre Trondhjems amt – Sør-Trøndelag, altså – gikk valget av stabelen 30. januar. Der ble sorenskriver Anders Rambech valgt foran sogneprest Svend Aschenberg, oberstløytnant Henrik Rogert og lensmann Joris Christian Nordbye. 33 valgmenn avgjorde det hele under et møte i Orkdal.

På selveste nyttårsaften gikk man til valg i Arendal. Det var sikkert kvikt gjort i den lille byen, slik at de tre valgmennene kunne rekke hjem til nyttårsmiddagen. Det ble David Weidemann som ble utpekt til å representere austegdenes kjøpstad. Hans viktigste oppdrag skulle da også bli å gjøre hva han kunne for å stoppe tildelingen av kjøpstadsstatus til konkurrenten Grimstad – en kamp han tapte, for øvrig i strid med sin bror Lauritz Weidemann, amtmannen som representerte Christians amt (Oppland).

Kriminalreformen i 1815

I 1815 var det fremdeles Christian V’s norske lov fra 1687 som gjaldt på kriminalfeltet, og kongen hadde vært uvanlig spesifikk når det kom til straffeutmålingen. Den som forgrep seg på en kvinne i kongens gård, skulle få kappet av to fingre. Den som spottet Gud skulle man skjære tungen ut på mens stakkaren var i live. Deretter skulle hodet kappes av, og både hodet og tungen skulle settes på en stake til utstilling. Stjal man lysekroner fra kirken, ble man hengt, mens tyveri av mindre lysestaker ble straffet med pisking og livstids fengsel.
I en egen forordning fra 1697 spesifiserte kongen i detalj hvordan spesielt grove mord skulle straffes – da skulle morderen gjennomgå et helt arsenal av tortur på vei til retterstedet, der det toppet seg med avhugging av en hånd før selve henrettelsen.

En av de oppgavene som det første ordentlige storting var forventet å løse, var å få på plass en alminnelig straffelovgivning. Det skulle vise seg å bli en komplisert oppgave, og helt fram til 1842 ble folk i Norge dømt etter Christian Vs lov, først da kom det en ny norsk straffelov. Men lemlestelsesstraffene fikk de gjort noe med.

Selv om ikke hele dette straffemenyen ble praktisert like entusiastisk av rettsvesenet i 1815, var det fremdeles nok igjen til at dette var litt ubekvemt for det nye Norge. Med vår tids briller skulle man kanskje tro at argumentasjonen for å avskaffe slike straffer først og fremst hadde et humanistisk utgangspunkt, men det fantes også andre toneangivende argumenter. Et viktig perspektiv var for eksempel det samfunnsøkonomiske. En person uten høyre hånd eller med brennemerke i ansiktet ville være helt ubrukbar på arbeidsmarkedet. Og uten arbeid ville slike personer nødvendigvis ligge de lokale fattigkassene til byrde. Det ville heller ikke styrke forbedringspotensialet for forbryterne, og dette var også et aspekt som så smått begynte å komme på dagsorden.

Odelstinget hadde klar sin innstilling til lov om moderniserte straffemetoder 11. september. Prinsippene gikk i korthet ut på at lemlestelse skulle erstattes med fengsel eller tukthus – ikke minst fordi denne torturen først og fremst hadde skaffet forbryteren sympati, brennemerking skulle bortfalle og halshugging med øks uten forutgående tortur skulle fra nå av skulle være den eneste metode for dødsstraff – bortsett fra for militære forseelser, der skyting forfra burde være den foretrukne metode. Den gamle skikken med å la de henrettedes kropper bli liggende som kråkemat ble imidlertid opprettholdt – først og fremst som et allmennpreventivt kriminalpolitisk virkemiddel, altså til skrekk og advarsel.

Odelstinget hadde samvittighetsfullt gått gjennom de gamle straffemetodene og utmålt nye: Avkapping av to fingre burde erstattes med livstidsfengsel, mens avkapping av hele hånden burde erstattes med ti års fengsel. Dette pussige misforholdet skyldtes at Odelstinget hadde snudd på alvorsgraden av forbrytelser; flertallet mente at falsk vitnesbyrd var mye mer alvorlig enn falskneri, som hadde hatt en strafferamme på hele hånden. Derfor snudde de på dette, og la livstid på falsk vitnesbyrd og ti år på falskneri. To års fengsel burde komme i stedet for det å stikke en kniv gjennom hånden og deretter rive kniven ut mellom fingrene, mens ett års fengsel burde komme i stedet for bare knivstikket.

Drapstrusselen mot Falsen

Politikere har en utsatt posisjon, og det var ingen spøk å være stortingsrepresentant i 1821 heller. På selveste 17. mai fant Christian Magnus Falsen et ytterst truende brev i postkassen: «Deres sykdom skriver seg fra gift, men porsjonen var for liten», het det – med referanse til en av Falsens sykdomsperioder.

Hele brevet lyder:

«Hr. Amtmand og Ridder af Falsen.
Deres Sygdom skriver sig fra Gift, over to maanter var dette tilberedt, men Portionen var for liden. Det skede der, hvor de mindst ventede det. jeg vil haabe de kommer dem heraf, men tag dem nøie iagt, da samme lumske Giftblandere atter paa et andet Sted ved Opvartere er dem bestemt. Gud være med dem.»

Brevet kunne vanskelig tolkes som noe annet enn en drapstrussel, og selv om Falsen ikke var noen skvetten mann, tok han det såpass på alvor at han ba politiet om å sjekke om en navngitt person, Niels M. Midgaarden, «kjøber mistænkelige Sager eller har Omgang med berygtede Personer». Men ingenting tyder på at politiet fant noe som kunne befeste Falsens mistanke mot denne mannen.

Politikk, punsj og poesi – Oslo 18. november kl 18.00

I 1815 møttes det første ordentlige stortinget for å løse viktige spørsmål om pengevesen, næringsfrihet og verneplikt. Det var en uryddig forsamling, mange var glad i en perial (rangel), og poesi ble brukt både til hyllest og sjikane.

Gunnar Bolstad har skrevet boken om Det første stortinget. Tirsdag 18. november kan du høre mer om politikk, punsj og poesi på Eldorado bokhandel i Torggata 9 i Oslo – kl. 18.00.

Den siste henrettelsen på Galgeberg

Det er en grunn til at Galgeberg i Oslo har fått sitt navn, men det er noen år siden sist offentlige grufullheter ble satt i scene der. Siste gang var 14. oktober 1815.
Den offentlige henrettelsen ble, slik den var ment å være, en blanding av gru og bisarr festivitas. Det var den 24 år gamle Anders Christensen Fladebydalen, oppvokst som husmannssønn på prestegården i Enebakk, som skulle bøte med livet etter et temmelig brutalt mord han etter all sannsynlighet hadde begått i august. I fylla hadde han gått løs på gårdsgutten Gunder Gjestang med en kjele og slått ham i hjel for å tilegne seg en ikke altfor betydelig pengesum som Gunder hadde på seg. Saksforholdet var nokså klart, Anders ble dømt, og på denne kalde oktoberdagen var det ingen vei tilbake. Underveis fra festningen til Galgeberg hadde Anders vakt betydelig forargelse ved å hilse overstrømmende blidt til folk langs løypa, men også dette kom jo til en ende. Bøddelen Anton Lædel, som hadde arvet yrket etter sin far, og som nå var en av tre gjenværende bødler i hele landet, løftet øksa og kappet hodet av Anders. Deretter ble liket lagt til offentlig beskuelse og fuglemat.

En sart sjel

Dette skulle bli den nest siste henrettelsen i Christiania på 1800-tallet og den absolutt siste på Galgeberg. Ikke alle hadde tålt den uhyggelige sirkusopplevelsen. 10. november ble den 29 år gamle artilleristen Paul Simensen fulgt til graven i byens egen likvogn – hvilket var en klar æresbevisning. Den stakkars Paul var ikke spesielt egnet for en militær karriere – han hadde vervet seg til lokal tjeneste for å unngå utskriving som stridende soldat, men kompanisjef Rustad hadde ganske snart fritatt denne sarte sjel og i stedet latt ham arbeide hos garver Holm i Storgaten der han hadde gjort en utmerket jobb. Høsten 1815 var Paul egentlig på vei hjem til sine barndomstrakter i Gudbrandsdalen da han dessverre hadde fulgt folkestrømmen opp til Galgeberg der henrettelsen fant sted. Da øksa falt ble det for mye for Paul Simensen. Han brøt simpelthen fullstendig sammen – så til de grader at også kroppen ga opp. Det var i hvert fall legenes oppfatning den gangen – i dag kan det hende at man hadde funnet andre årsaker til dødsfallet.

 

Strax ved ham, despotens mann!

Personsjikane var like vanlig på det første stortinget som i dagens politikk, og helst skulle det være anonymt. Den store forskjellen fra datidens anonyme personangrep til dagens nett-troll var at også ofrene var anonyme.

I januar fniste man i Christianias salonger og mellom brevskrivere. En smedevise var blitt utgitt anonymt, og sirkulerte blant de politisk interesserte. De fleste av versene tok for seg de ulike politiske aktørene på riksscenen. Forfatteren var ukjent for mange, men trolig var det Fridtjof Nansens farfar, sorenskriveren og stortingsrepresentanten Hans Nansen som sto bak.

I flere kilder vi har tilgang til, gjettes det på hvem de enkelte ofrene er. Det er ganske grovt skyts som presenteres – men det foreligger ingen fasit for hvem som omtales i de enkelte versene. Men noe vet vi – og blant dem det gikk verst utover var statsminister Peder Anker det gikk verst utover. Hans posisjon som statsminister i Stockholm, med mye pomp og prakt, var ikke like velsett overalt.

Hist hans tykke Excellents
Naadigen modtager
Hver en ydmyg Reverents [1]:
Sligt ham ret behager.
Men tag Stjerne, Maske væk,
Da du faar se med Skræk
Stymperen tilbage.

Statsråd og professor Niels Treschow, som folk lo av bak hans rygg på grunn av hans nye embetsuniform, fikk også så den tresnutete hatten passet:

Men hvad, Fanden! Er dog det

For en gammel Kone,
Som ledsages, ser jeg ret,
Hist av Jomfru Lone?
Hun er usel, stakkels Skrog,
Og desværre, ei ret klog:
Thi han går med Sporer.

W.F.K. Christie ble, nesten som vanlig, hengt ut som en landsforræder som var kjøpt og betalt:

Strax ved ham, Despotens mand
rolig tilbereder
Gyldne Lænker for sit Land,
Kjøbt ved Usselheder.
Man ham vist miskjender dog,
Thi han fører Frihedssprog
Stedse [2] udi Munden

Diktet besto av i alt 26 vers, og alle de fremste stortingsrepresentantene, og flere andre samfunnsstøtter ble «tilgodesett» - selv om de nok kunne ha betakket seg.

-
[1] Reverens = ærbødig hilsen, æresbevisning

[2] Alltid

 

Vet du hvorfor svensker ikke kan ale opp kyllinger?

Ikke? Nei, da kan du dessverre ikke få vite det heller. Svaret er nemlig sensurert. I hvert fall ville det ha vært det, om Karl Johan hadde fått viljen sin. Han var så lei av oppkjeftige nordmenn at han forsøkte å forby fornærmende uttalelser mot svensker.

I 1818 fremmet den nye svenske kongen en proposisjon der han ville forby å trykke noe i Norge, som direkte eller indirekte inneholdt fornærmelser imot den svenske nasjon, dens administrasjonsformer, lover, borgerklasser eller alminnelige innberetninger. Ingen svenskevitser, altså.

Den norske regjeringen, med statsminister og to statsråder i Stockholm og en større avdeling med statsråder i Christiania, likte forslaget dårlig, og Stortinget – som ble oppfordret til å vedta den nye loven – enda mindre. Da forslaget kom opp til behandling i 1821, greide norske politikere å feie innholdet under teppet, med en ullen henvisning til en trykkefrihetsforordning fra 1799 som hang igjen fra det danske regimet. Det skulle imidlertid stå atskillig strid om denne forordningens status i forhold til Grunnlovens paragraf 100. En av dem som bidro til å torpedere den, var trondheimsmannen Mathias Conrad Peterson, som ble tiltalt for misbruk av trykkefriheten sommeren 1821, men som vant i alle rettsinstanser helt opp til Høyesterett i 1823.

Ja, så var det dette med svensker og kyllinger. Karl Johan nådde jo tross alt ikke fram med sitt forbud mot svenskevitser. Jo, de planter eggene for dypt i jorda.

Nåvel.