Den gamle stortingssalen

Den opprinnelige salen, siden gjenreist på Bygdøy.

Bygningen som vi kjenner som Stortinget ble reist først på 1860-tallet. De første 40 årene møttes stortingsrepresentantene i Katedralskolens lokaler i Dronningens gate 15. Denne gamle salen er gjenreist på Folkemuseet i Oslo, rett innenfor publikumsinngangen – og du kan faktisk se den uten å måtte betale billett. Lørdag har du en unik mulighet til å komme inn i selve salen – ikke bare på galleriet.

Det var elevene ved den tradisjonsrike katedralskolen som måtte vike når stortingsrepresentantene kom til byen. De holdt hus i Dronningens gate 15, på hjørnet av Tollbugata. Det opprinnelige bygget ble oppført cirka 1640 for Niels Hansen Kongsberg, som på den tiden var lagmann i Christiania. Etter hvert kom huset i den mektige forretningskvinnen Karen Tollers eie som i sin tur solgte det til kong Frederik IV. I 1719 overtok Katedralskolen bygningen og drev sin virksomhet der til 1823.

Denne tegningen av Anna Diriks viser Katedralskolen
 til høyre,  Krigsskolen til venstre.

Skolens store auditorium ble ferdigstilt i 1800 og var det absolutt mest representative møtelokalet i Christiania, og forholdsvis velegnet da det nye Norge plutselig trengte et skikkelig møtelokale for Stortingets formål. Den store salen ble brukt av både Odelstinget og det samlede Stortinget, mens skolens bibliotek ble brukt av både Lagtinget og Høyesterett. Et hundretalls tilhørere kunne få plass på storsalens galleri. Under de viktigste debattene kunne det være stuvende fullt. Det var kort avstand ned til møtebenkene, og en anekdote vil ha det til at en spesielt engasjert tilhører ved en anledning dunket paraplyen sin i hodet til en av representantene.

I 1866 sto den nåværende stortingsbygningen ferdig. Da hadde Stortinget allerede avholdt sine møter i Universitetets gamle festsal fra 1854, mens administrasjonen fremdeles hadde sine lokaler i Dronningens gate.

(Kilde: Torgeir Kjos, Museumsbulletinen nr 71, Norsk folkemuseum)

Hvem får sitte på plassen til Jacob Aall?

Boka om det første stortinget 1815-16 lanseres i den gamle stortingssalen på Folkemuseet i Oslo, lørdag 15. mars kl 14.00. En unik mulighet til å komme inn i selve salen!
Påmelding til janne.tellefsen@akademika.no
Programmet vil vare cirka en time.

1814-valgene i Skien og Porsgrunn

Skien rundt 1800. Maleri av John Edy

I dag er det 200 år siden Skien og Porsgrunn valgte sine eidsvollsmenn. Valgene i Skien og Porsgrunn foregikk 4. mars – på den andre av de to bededagene som var utpekt til formålet. Fullmaktene er de eneste referatene som foreligger fra de to møtene, og som referater betraktet er de lite fyllestgjørende. I fullmakten fra Porsgrunn heter det at «denne bys samtlige innvånere» hadde møtt fram – og at åstedet var Østre Porsgrunn kirke. I Skien står det ingenting om hvor mange som hadde møtt fram, bare at «Skiens menighet var samlet».

"Stemmeflerhed"

I begge byer er representantene, henholdsvis Jørgen Aall og Diderich von Cappelen, utpekt ved «stemmeflerhed» - uten at det finnes spor av hvem som eventuelt har vært motkandidater. Det framgår heller ikke hva slags prosedyrer som er blitt fulgt og om det var noen kontroll av hvem som var stemmeberettigede. Det må være borgermester Bruenech som har ført begge fullmaktene i pennen – flere passasjer er språklig identiske, og som øverste embedsmann i begge byer var han den eneste som underskrev begge fullmakter.

Fullmakten fra Porsgrunn

Byenes embedsmenn var selvskrevne underskrivere – her finner vi borgermesteren, sogneprestene, tollbetjentene med flere. I Christian Frederiks anvisning for møtene het det at «de tilstedeværende Øvrighedspersoner og Embedsmænd samt 12 af Menighedens agtværdigste Mænd skulle tilligemed Præsten underskrive et Vidnesbyrd om, at N. N. Menigheds Indvaanere have med Fædrelandssind aflagt denne Eed.»

--

Resten av denne artikkelen kommer på trykk i boka «Med påhalden penn? 1814 sett frå Nordvestlandet og Telemark» som kommer på Novus forlag i april.

 

 

Boka kommer 15. mars

Boka om det første stortinget er snart klar fra trykkeriet og lanseres 15. mars. Her er forsiden!

Trykkeriet venter

Nå er andrekorrekturen unnagjort. Trykken er nær! Lansering ser ut til å bli midt i mars.

Nyde Underviisning i de døde Sprog?

Skolevesenet i 1815 var ikke mye å skryte av, men et magert offentlig tilbud var tilgjengelig for de fleste barn – i det minste noen dager i uka. Den lille katekismen var fokus for lærernes undervisning, elevene skulle lære å lese litt, og hver dag skulle starte med salme og morgenbønn.

Læreren og kirkesangeren Ole Bjørnsen fra
Kviteseid satt på Stortinget i 1815-16

Læreryrket var en mulig karrierevei for begavede sønner av bønder, småkjøpmenn og håndverkere. Selv om det ikke var all verdens betalt, fulgte det andre fordeler med – for eksempel fritak fra militærtjeneste. I tillegg til lærergjerningen kunne det også vanke bijobber som klokker eller kirkesanger. Mange steder oppnådde også lærerne atskillig anseelse i lokalsamfunnet, og det er ikke tilfeldig at vi finner lærerne som både forlikskommissærer og stortingsrepresentanter etter hvert som det norske samfunnet utviklet seg etter 1814.

Det kunne derfor være rift om lærerjobbene når de var ledige. I 1815 utlyste biskop Bech en stilling i "Opsloe", altså i det nåværende Gamlebyen i Oslo:
"De, der have anholdt om det vacante med Klokkertjenesten forbundne Skolelærer-Embede i Opsloe, ville behageligen møde i dette Steds Skole Mandag den 5. denne Måned, for at concurrere ved aflæggende Underviisnings-Prøver til bemeldte Embede."

Privatundervisning

Det var særlig de fattige barna som gikk på de offentlige skolene, mens barn fra mer velstående familier fikk privatundervisning eller gikk i egne betalingsbaserte skoler. Det kunne være vanskelig å finne fram til folk med god kompetanse, men det var flust av gode tilbud – som det ikke alltid var så lett å vurdere på grunnlag av annonsene. Her er et tilbud til Drammens bedrestilte familier:

"En videnskabelig dannet Mand, boende omtrent en Miil fra Drammen, der ikke egentlig har nogen Embedssyssel, og som, beviislig, med Held har deeltaget i en offentlig Undervisnings-Anstalt, kunde nu i sit eget Huus modtage til Kost og Logie 3 eller 4 velopdragne Drengebørn, ikke under 8 Aar, og undervise dem grammaticalsk i Fædrenelandets, samt det engelske og tydske Sprog, Historie, Geographie, Christendeom, Regning og Skrivning, Alt for en billig og til Underviisningen svarende Betaling, ligesom Vedkommende, mot et passende TIllæg i samme, kan nyde Underviisning i Begyndelsesgrundene i de døde Sprog. De Forældre, der have Lyst til at see deres Børn saaledes anbragte, ville behage derom, jo før dess hellere, at henvende dem enten til Herr Grosserer Iver Holter, Ridder, eller til Kjøbmand Dietrichs i Drammen, der meddeler enhver attraaende Oplysning."

En annen tjenestevillig lærer, også han i Drammen, tilbød også musikkundervisning:
"Skulde Nogen ønske sig grammaticalsk Undervisning i det italienske, franske og tydske Sprog, samt Information i Fleutetravers og Clarinet, vilde Liebhaberne behage at melde sig i forseglede Billetter."

Danseferdighetene måtte selvfølgelig også skoleres, og da fantes det tilbud også for dette:
J.F. Siechen, "Informator i Dands", ville gjerne etablere en danseskole i Christiania, og kunngjorde i Intelligensseddelen: "Herved har jeg den Ære foreløbigen at bekjendtgjøre for de høistærede og respective Forældre og Familier i Christiania, at jeg fra anstundende Michaeli af agter derstæds at give Information i Dands, deels i de nu brugelige Dandseøvelser og deels i andre og nye Trin, samt Dandse; hvilket Alt om kort Tid nærmere skal blive bekjendtgjort, da jeg om 3 à 4 Uger selv kommer til Christiania for at erfare om jeg der kan faae oprettet en Dandseskole."

Ingen borgere på Stortinget (vær så snill)

WFK Christie - en forsiktig venn av perialen

"Det var tarvelige folk", kunne man finne på å si i 1815 – uten at man dermed mente noe negativt med det. I et land der "luxus" var en uskikk som bidro til å forverre den nye norske nasjonens handelsbalanse, var det å være tarvelig snarere et positivt stempel: Det var gjerne enkle mennesker som greide seg med lite.

Leser man brev og avisartikler fra tiden rundt 1814, må man ha et ekstra øye på ord som har endret betydning. Merkverdig, for eksempel – eller merkelig, for den del – oppfatter vi i dag som en beskrivelse av noe som er rart eller underlig. Men den opprinnelige betydningen handler jo om noe som var verdt å merke seg – og slik brukte man det.

Så er det alle ordperlene som er blitt borte. Ihvorvel?! Hva kan det bety? Og perial? La oss lytte til stortingspresident Christie som skriver i dagboka om et jaktselskap på Ljan (Jahn) hovedgård utenfor Christiania som han hadde takket nei til:

"lhvorvel det er længe siden jeg sidst hilste paa denne gode Ven — Perialen — og nok kunde have Lyst at underholde mig lidt med ham, er jeg dog glad at jeg ikke var med paa Jahn, thi han er en Person, som man ikke maa gjøre sig alt for familiair med."

Åhå! Selv om (ihvorvel) Christie kunne hatt god lyst på en rangel (Perial), er han glad han ble hjemme, for perialer bør man ikke begi seg ut på for ofte. Ellers kan han fortelle atskillig om perialer under Stortingets middagsselskaper, blant annet om et på Bogstad ("der var meget muntert og mange Perialer"), og et annet selskap der en av representantene – lensmann Johannes Borge - "drak sig en saadan Perial, at han faldt i en alvorlig Søvn ved Bordet."

Det er mange gode spor i ord, og et fint sted å gå på språklig oppdagelsesferd er "Ordbog over det danske Sprog" – et historisk oppslagsverk på nett. Her kan man finne moderne synonymer til gamle og velbrukte begreper som erudition, vindskibelighed og agioteur. Og skulle man slumpe til å treffe på noen fra det tidlige 1800-tall er det jo viktig å kunne unngå å fornærme dem med borgere og personligheter.

Eksempel på "borger" - rettet mot stortingsrepresentant Carsten Tank.