Nytt nettsted!

Denne bloggen vil framover bli oppdatert på www.stortingshistorie.no. Velkommen til nytt nettsted!

Der har jeg for min skitne munn...!

Biskop Mathias Bonsach Krogh var irritert
over at han ikke fikk snakke i Odelstinget.

Etter at den høytidelige åpningen av Stortinget var unnagjort, var det tid for prosaiske utfordringer igjen. Den første var å fordele representantene i lagting og odelsting. Eidsvollsforsamlingen hadde etablert et tokammersystem, men da ordningen skulle settes ut i praksis, viste det seg fort at praksis ikke stemte helt med forventningene. Lagtinget var etablert for å sikre veloverveide beslutninger. Lovsaker skulle fremmes i Odelstinget og først vedtas der, før Lagtinget fikk sakene til behandling. Selv om det ikke var nedskrevet noe sted, var det også underforstått at Lagtinget var et forum for de “klokeste” representantene, de med utdanning og yrkesbakgrunn som gjorde dem kvalifiserte for å forstå de mest kompliserte sakene.

Men da det i juli 1815 begynte å gå opp for representantene at det var Odelstinget som ville bli den mest dynamiske arenaen, var det plutselig ikke så stas  med Lagtinget likevel. Og det er liten tvil om at enkelte av de embetsmennene som ble ansett som brysomme, ble plassert der – som for eksempel Hans Nansen:

- Der har jeg for min skitne munn. De vil bli av med meg, hvisket Nansen til sin sidemann Eiler Schiøtz, som etterpå fortalte om det i et brev til sin svigerfar Gabriel Kielland hjemme i Stavanger.

Christie var også ergerlig. Han mente det var ytterst uheldig at det ikke var kommet med en eneste bonde i Lagtinget – for det første fordi det kunne virke provoserende overfor bøndene, men også fordi det dermed ble en desto større bondeandel i Odelstinget. Selv om Christie var opptatt av at bøndene skulle ha sin rettmessige plass, ville han nødig ha dem i flertall – i hvert fall ikke ennå. Ikke minst var han bekymret fordi man i Odelstinget gikk glipp av altfor mange dyktige representanter som ble sittende i Lagtinget. Christie beklaget særlig at Falsen var blant dem som måtte sitte i Lagtinget. «For en mann med hans virketrang og kunnskap må det være tungt å settes på pensjon», skrev Christie i dagboka. Men han noterte seg med en viss galgenhumor at Falsen på sett og vis falt for eget grep – for Lagtingets innretning hadde både Christie, Motzfeldt og Jonas Rein advart ham imot på Eidsvoll året i forveien.

Det skulle ikke gå lang tid før de misfornøyde lagtingsmedlemmene fant en anledning til protest, og det var nordlandsbispen Krogh som ledet an, onsdag 19. juli. Han hadde oppdaget at hans plass i Lagtinget simpelthen forhindret ham i å stille forslag i Odelstinget, og det skulle han ha seg frabedt.

På sitt buldrende vis slo han fast at det var jo han som kjente forholdene i Finnmark og “Nordlandene” best av alle representantene. Da måtte han jo kunne delta i Odelstinget når debatten handlet om hans hjemtrakter! Riktignok satt alle de andre nordnorske representantene i Odelstinget, deriblant fogden Johan Ernst Berg, som straks etter skulle bli utnevnt til amtmann, men det var ikke godt nok for Krogh. Flere viktige nordnorske saker skulle opp, ikke minst spørsmålet om en ny kjøpstad på Hundholmen – det som i dag er Bodø.

De andre medlemmene av Lagtinget benyttet også sjansen til å fremme lignende synspunkter, blant dem Nansen, Niels Aall og den stridbare forretningsmannen Carsten Tank fra Halden. Christie sto hardt på Grunnlovens bokstav – han hadde jo tross alt vært sekretær for Eidsvollsforsamlingen – og fikk støtte fra andre prinsippfaste jurister som Anders Rambech og Valentin Christian Wilhelm Sibbern. Det gikk så langt at Christie måtte ta Tank i skole hva angikk verdige tiltaleformer i en nasjonalforsamling. Christies fløy vant igjen, og den første striden mellom Odelsting og Lagting var avgjort. Men rivningene mellom de to kamrene skulle prege resten av stortingssesjonen. Som Niels Aall skrev hjem til sin kone etter denne første bataljen: «Det ytrer seg allerede litt partiånd i Stortinget, særlig mellom lagtinget og odelstinget, men jeg skal vokte meg vel for å smittes av denne ånd, som er i stand til å hindre det godes fremme...»

Stortingets åpning 5. juli 1815

I huset til høyre lå Katedralskolen der Stortinget
holdt sine møter ved de første sesjonene.
Krigsskolen til venstre.

5. juli ble det første ordentlige storting offisielt åpnet.

Regjeringens forhold til Stortinget var også forholdsvis uavklart, men denne onsdagen kom stattholderen og statsrådene til Stortingets møtesal på Katedralskolen. Halv tolv på formiddagen ankom den offisielle delegasjonen, ledsaget av lystig militærmusikk og en deputasjon som Stortinget selv hadde sendt av gårde for å hente notabilitetene. Prosesjonen var meget nøye planlagt, og foregikk helt etter planen – det bekreftet stortingsrepresentant Hans Jørgensen Wetlesen i dagboken sin.: I spissen gikk byens to rådmenn, deretter byens president, hvorpå fulgte to av byens eligerte menn (altså borgernes representanter), etter disse kom professorene ved universitetet, byens geistlighet, biskop og stiftamtmann samt høyesteretts personale; deretter statsrådene og så hans excellence stattholderen, og til slutt stattholderens adjutanter, generalstaben, kommandanten og alle korpssjefer som oppholdt seg i Christiania. På fortauet var det fullt av både borgere og soldater – «vervede venner» - som slottspresten Claus Pavels muntert beskrev det i sin dagbok. Han var blant dem som gikk i paraden.

Det var Christie – som var aldri så lite pedantisk anlagt – som hadde planlagt det hele. I sin sirlige håndskrift beskriver han hvordan hver enkelt skulle forholde seg når man kom inn i salen: «Etter at enhver har inntatt sin plass således at de som går foran Hans Excellence står på venstre side av tronen, unntatt statsrådet som blir stående på høyre side av tronen, til like med alle de som følger etter Hans Excellence, forkynner Hans Excellence at hans kongelige majestet har befalt ham således (her oppleses det kongelige åpne brev), som leveres presidenten i kopi ved statssekretæren. Derpå tilkjennegir Hans Excellence Stortinget kort at han har anmodet statsråd Collett om å opplese Hans Majestets tale, som leveres i original til presidenten.

Deretter anmodes statsråd Motzfeldt til ifølge Hans Majestets befaling å forelese beretningen om rikets tilstand og bestyrelse, som likeledes leveres i original til presidenten. Derpå fremfører Hans Excellence noen ord i dagens anledning og forklarer Stortinget åpnet i Hans Kongelige Majestets høye navn, i overensstemmelse med Norges rikes grunnlov § 74. Presidenten vil formodentlig gi et svar – hvoretter toget kontramarsjerer og begir seg til Hans Excellenses bopel i samme orden som iakttas ved henmarsjen.»

Og akkurat slik foregikk det.

Da regjeringsdelegasjonen hadde forlatt lokalet, fant stortingsrepresentantene det upassende å fortsette møtet. I mangel av noe bedre å finne på, foreslo Christie at de skulle spasere bort til regjeringens kontorer for å gi den utøvende makt Stortingets kompliment. Det ble atskillig debatt om forslaget, noen mente det var i strid med Stortingets verdighet, men med 73 mot 11 stemmer bestemte representantene seg for å følge Christies forslag.