En stusslig aften i Christiania

St. Hans-bål ved Jølstervannet,
malt av Nikolai Astrup (1880-1928)

I dag er det St.Hans-aften, og i 1815 befant Wilhelm F.K. Christie seg i Christiania. Det ble en stusslig feiring: «Min hu står enda mer enn vanlig til Bergen», skrev han i dagboken.

«Vi promenerte litt ut blant publikum, som egentlig holder seg på Ruseløkkbakken. Her satt av og til en Madame med en brennevinsflaske eller stekt ål; det var det hele. Intet telt, ingen brennende båter eller tjæretønner, intet kakebrett eller lass die Katze laufen*, ingen fiolin og ingen polsdans eller halling, kort sagt intet av hva der i Bergen er den egentlige St.Hans-aftens glede.

Den eneste alminnelige fornøyelse var å tenne kruttkjerringer eller svermere og kaste disse ut blant mengden. Jeg har nå opplevd St.Hans-aftener i Christiansund, Bergen, Christiansand og Christiania. De første moret meg mest – naturligvis, fordi jeg da var barn. Christiansands St. Hans-aften var tålelig, Christanias meget måtelig. At Bergens er som Fugl Fønix mot de andre fugler, det følger av seg selv.»

*lass die Katze laufen - trolig en bergensk lek (kanskje kattepinn?)

Verre enn å "vrøvle med striler..."

I dag var det samling i den faste lovkomiteen – altså 12. juni for 200 år siden – og den pliktoppfyllende, men selvironiske Wilhelm F.K. Christie sukket oppgitt over tingenes tilstand. Komiteen var blitt nedsatt på Eidsvoll og hadde fått i oppdrag å utarbeide et nytt norsk lovverk der det gamle danske ikke strakk til, eller der det eventuelt var i strid med Grunnloven. Komiteen besto av jurister med tung kompetanse – dette var for viktig til at stortingsrepresentantene skulle ha ansvaret alene.

Christopher Anker Bergh var
generaluditør, og møtte også
på Stortinget i 1815-16

Christie var både tung jurist og sentral politiker, men måtte medgi at han syntes oppdraget var komplisert. Denne dagen hadde generalauditør Christopher Anker Bergh fremlagt «en vidløftig, men velskreven betenkning om vernepliktkomiteens utkast til innrulleringsordningen». Christie hadde deretter fått utkastet for å skrive en kommentar, noe han fant ytterst vanskelig:

«Jeg vil ha vondt for å skrive noe i en sak jeg ikke forstår. Da jeg allikevel skal skrive, vil jeg gjøre som mange andre forfattere; jeg vil innbille ikke bare andre, men også meg selv at jeg forstår noe av det, selv om jeg nok våkner av drømmen før jeg blir ferdig med min betenkning», skrev han i dagboka.

Et par dager etter noterer han: «Å skrive dommer, slutte skifter og vrøvle med striler kan jeg nokså godt, men jeg merker nok at det skal mer til å skrive lover, skifte borgerlige rettigheter mellom medborgere og vrøvle med komiteer.»

Til slutt ble han så lei av skrivingen at han tok med nabolagets unger på tur i skogen, «hvor jeg sammen med de andre barna fanget en kråkeunge som vi i triumf brakte hjem.»

Drastisk lovforslag om uekte barn

Lille Anders ble kategorisert som "uægte" ved barnedåpen i Vestby i 1814, til tross for at
Ole Fredriksen Langegren uomtvistelig var faren.

At barn ble født utenfor ekteskapet forekom jo også i 1815, men det var ikke noe man så lett på. Prosten på Nordmøre, Lars Lund Finckenhagen, visste imidlertid råd: Alle som fikk barn utenfor ekteskap burde få et rødt eller blått kors sydd på klærne, slik at ingen skulle være i tvil om hva slags synder de hadde begått.

Wilhelm F.K. Christie noterte seg forslaget om en lov om «barnefødsler i dølgsmål» 8. juni, da hadde han nettopp vært i et møte i den faste lovkomiteen, dit prosten hadde sendt sitt forslag. Nå var det slik at Christie selv hadde to sønner utenfor ekteskap – som han åpent vedkjente seg – og saktens kunne ha en viss forståelse for menneskelige svakheter.

Han noterte sarkastisk at det var synd at forslaget ikke ville bli vedtatt: «Vi klager jo ofte over at vi ikke har en norsk ordensmedalje; det ville vi jo straks fått dersom forslaget ble gjennomført». I lovkomiteens møte hadde Christie for øvrig kommentert Finckenhagens forslag om fødsler i dølgsmål med at «mannen burde ønske at lovforslaget også var født i dølgsmål».

Christianias portrettmaler

Jacob Munch - selvportrett

Det var mangt å se for en tilreisende til den nye hovedstaden, og et opplagt punkt på programmet for en mann som Wilhelm F.K. Christie var å besøke atelieret til portrettmaleren Jacob Munch, som hadde etablert seg i Christiania i 1814. Han ble stort sett omtalt som «kaptein Munch», for han var jo egentlig militær, men han hadde også fått anledning til å utdanne seg ved kunstakademiet i København.

Da han vendte tilbake til den nye norske staten, ble han raskt en meget populær kunstner, og blant Christiania-fiffen var det status å bli portrettert av ham. Christie var også begeistret, og noterte i dagboka 7. juni 1815: «Det er en lyst å se hans portretter; man står som blant en hop bekjente; det er umulig å ta feil av hvem det skal være.» Det tok ikke lang tid før også Christie måtte la seg portrettere av Munch.

Høydepunktet i Munchs kunstneriske karriere var hans maleri fra kroningen av Karl Johan i 1818 – som han utførte i 1822, uten å ha vært til stede ved begivenheten selv. Han var også en av initiativtakerne til Den kongelige Tegne- og Kunstskole – forløperen til Statens håndverks- og kunstindustriskole, eller det vi stort sett kaller Kunst- og håndverksskolen. Munch hadde tusen jern i ilden, og etablerte også den første industrivirksomheten i det området vi nå kaller for Aker brygge i form av en taksteinsfabrikk.
Jacob Munch sto midt i et innflytelsesrikt slektsnettverk av embetsmenn og borgere, og var fetter til Edvard Munchs farfar.  

Ps. Christie avsluttet for øvrig dagen i selskap hos veimester Steen på Ellingsrud, «hvor det ble sviret mer enn jeg noensinne har erfart her øst.»

Diderich Hegermann - forsvarsminister
Malt av Jacob Munch

 

Niels Treschow -
kirke- og undervisningsminister
Malt av Jacob Munch

Christie kommer til Christiania

Christiania sett fra Ekeberg, tidlig 1800-tall.

Christie sukket. Han hadde hverken spist eller drukket noe siden klokken syv i morges, og nå var den over syv om kvelden. Han var sliten, sulten og tørst der han satt på prestegården i Asker. Kunne ikke sognepresten snart sette noe på bordet? Men nei, Jacob Neumann var mest opptatt av å vise fram manuskriptet til sin artikkel fra den reisen som han og Christie hadde gjort til Stockholm vinteren i forveien, der en delegasjon fra det ekstraordinære stortinget 1814 skulle presentere den norske grunnloven for den svenske kongen. Sogneprest Neumann ville gjerne lese høyt fra manuskriptet, men da Christie beklaget at han dessverre ikke hadde tid til å høre på, insisterte presten på at han i hvert fall ville vise fram de 36 sidene av manuskriptet som han hadde ferdig. Christie stønnet innvendig – som om han ikke visste hvordan 36 ark så ut. Først da han grep hatten og utbrøt at det nok var på tide å komme seg avgårde, tok Neumann hintet: Straks etter sto det reddiker og ferskt brød med nykjernet smør på bordet, og Christie fikk også sneket seg til to drammer med utmerket akevitt fra Neumanns spiskammer før han forlot Asker.

Ved midnatt samme kveld, den 2. juni 1815, kom Christie til Christiania der han måtte ringe på et helt kvarter før tjenestepiken hos husverten gadd å stå opp for å åpne. Da hadde han vært på reisefot siden han tidlig om morgenen 25. mai forlot sitt elskede Bergen.

Litt resignert noterer han i dagboken: «Jeg er da således i Christiania, hvor etikette, hoff, kabaler* og skryt daglig vil øke savnet av Bergen, uansett all den forekommenhet og velvilje som jeg er sikker på at innbyggerne vil vise meg.

*Kabaler = intriger