Hele stortingsarkivet på nett!

Nå kan du søke i Stortingets arkiver hele veien tilbake til 1814. Støvete, gamle bøker i kvartformat kan forbli i hylla mens du i en fei taster deg fram til de sakene du er interessert i. Du kan søke i forhandlingene og dokumentene, både med stikkord, tema og publikasjonstitler - men husk at du for en stor del må bruke datidens rettskrivning, og at den kan avvike både når det gjelder ortografi og benevnelse. Kjenner du navnet på representanten som sto bak et forslag, kommer du raskt fram til mål.

Det digitale arkivet ble høytidelig åpnet av stortingspresident Olemic Thommessen under en seanse i Lagtingssalen i dag. Du finner det digitale arkivet her.

Nogle fuldkommen beskjænkede Voxne..?!

Gartner Johan Siebke var helt fortvilet! Her hadde han slitt og strevd et helt år med å få orden på den nyanlagte botaniske hagen på Tøyen i Christiania, og hva var takken? Jo, noen hadde gått berserkgang i hagen og røsket opp planter og brukket av greiner! Det var særlig de nye kanadiske poplene det hadde gått utover. Siebke var så sint at han rykket inn en harmdirrende artikkel i Intelligensseddelen – i november 1815:

"Atter have nogle skadefroe Mennesker, eller, som jeg snarere skulde troe, nogle kaade uvidende Drenge eller fuldkommen beskjænkede Voxne, havt den forunderlige ondskabsfulde Glæde, deels at oprykke deels at afbrække og henkaste i Grøften 24 af de Canadiske Poppeltræer, der ere plantede rundtom den botaniske Hauge paa Tøien, hvilke skjønne Træer allerede i Sommer stode i den frodigste Væxt, og som efter 10 til 12 Aars Forløb ville danne en ligesaa smuk som behagelig Allee, der af Universitetet er anlagt alene til offentlig Brug og Fornøielse.

Enhver Retsindig, der indseer, hvor tungt det er saaledes at finde sine Bestræbelser for det Offentlige lønnede, og som derhos erkjender hvad Christiania og dens Omegn vil vinde, naar det med Held begyndte Anlæg i Fred maa trives og udvikle sig, anmodes derfor om, at paalægge enhver sin Undergivne at avholde sig fra al Vold og Overlast imod Træplantningen og det hele Anlæg paa Tøien; ligesom og herved udloves en anstændig Belønning for den , som enten kan bevisligen angive Voldsmanden, eller, om han gribes i Gjerningen, kan bringe mig Personen til lovmedholdelig Afstraffelse."

Det var den danske kong Frederik 6. som i 1812 ga Tøyen, den gang langt utenfor byen, til det nye Universitetet. Professorene ville ha undervisningen inne i Christiania, så i første omgang ble det med en botanisk hage på Tøyen, i tillegg til at noen, blant dem professor Niels Treschow, fikk sine sommersteder der. Først i 1814 ble Johan Siebke hentet fra den botaniske hagen i København for å anlegge den nye hagen på Tøyen. Tegningen over viser en plan over hagen slik den antagelig framsto i 1823.

Ole Schares gode Navn og Rygte

Ole Schare, byfogden som representerte Kristiansund og Molde på Stortinget 1815-16, kom senere nokså uheldig ut av det. Han råket ut for en sak som "angik Scharres gode Navn og Rygte", og årsaken var en temmelig lemfeldig embetsførsel. Allerede i 1820 ble han suspendert fra stillingen, og i 1827 ble han fradømt stillingen ved en høyesterettsdom.

Rettsvesenet malte altså sent den gangen, men knapt nok så langsomt som Ole Schare malte selv. I tillegg til at han etter alt å dømme hadde forsynt seg av kassa, hadde han også helt utrolige forsinkelser i sin saksbehandling. Således hadde han blant annet tatt fatt på en ganske enkel skiftesak i 1811, som fremdeles ikke var avsluttet i 1820. Han forsøkte seg med en unnskyldning om at han hadde vært på Stortinget i 1815-16, og følgelig ikke hadde rukket oppgavene hjemme, men dommerne mente at boet tross alt burde ha vært ferdig oppgjort allerede i 1812. De påpekte også at det uansett var hans ansvar å sørge for at embetet ble skjøttet der hjemme mens han satt på Stortinget, der han forøvrig spilte en heller usynlig rolle. Det var forøvrig hans svoger, Georg Ulrich Wasmuth, som møtte på Eidsvoll i 1814.

Den uheldige Schare var født ved Skara sølvgruver ved Vestfossen i Buskerud og døde 63 år gammel i 1829. Kona, Stinchen Tostrup Wasmuth, ble anbrakt på Thomas Angells Hus i Trondheim – et slags finere fattighus for ubemidlede kondisjonerte enker. Hun var da bare 35 år og hadde med seg flere av barna sine. Her tilbrakte hun mange år som "priorinne" – altså i en slags husmorfunksjon.

Var Carsten Anker en kuppmaker?

Hva med Carsten Anker? Han som eide Eidsvoll der grunnlovsmennene var samlet mens verten var i London som den ferske norske statens utsending – i realiteten Norges første utenriksminister?

Etter et langt og traumatisk år i London kom Carsten Anker tilbake til Norge i september 1815, trolig litt nervøs for hva som ventet ham hos de nye makthaverne. Han hadde satset alt på ett kort, nemlig sitt gode vennskap med Christian Frederik, den danske tronfølger og forbipasserende norske konge, som på dette tidspunkt satt i et slags indre eksil som guvernør på Fyn i Danmark. Det skulle imidlertid fort vise seg at Carl Johan, den nye sterke mann, var opptatt av å bygge strategiske allianser også med de som sto i opposisjon til ham. Han gjorde derfor sitt ytterste for å etablere et vennskapelig forhold til den gamle Carsten Anker.

Det lyktes han etter hvert med.

Anker ble aldri noen beundrer av Stortinget, hverken i 1815 eller senere, og knapt nok av den grunnloven som 112 edsvorne menn hadde smidd sammen i hans eget hjem på Eidsvoll. I oktober 1815 kunne han i et langt brev til Christian Frederik fortelle at forholdene på Stortinget var slik at  «intet Forslag, hvor absurd det end er, bliver forkastet». Han var særlig opprørt over at respekten for den private eiendomsrett ikke syntes å være i overensstemmelse med hans egne idealer: "Hver Mands Hus, Hest og Uhr kan med samme Ret tages for at tilhøre Publikum."
Og bøndene var verst: "Bonden skal være Hovedklassen. Han maa ingen gene paalegges. Dennes Grundsætning er ham ogsaa vel bekjendt og har i Haab om Understøtning gjort adskillige smukke Forslag, som aabenbar sigter til de øvrige Klassers Undertrykning."

Det tok litt tid før danmarksvennen Anker lot seg varme opp av Carl Johans tilnærmelser, men i april 1821 sendte Carsten Anker et brev til Carl Johan i Stockholm der han ba kongen sende en personlig kurer til Eidsvoll. Det Anker hadde å si til kongen kunne bare overbringes på den måten. Å reise til Christiania for å snakke åpenlyst med stattholder Sandels ville være for risikabelt, mente Anker. Og Ankers budskap, ifølge historikeren Sverre Steen, var klart: Enhver forstandig mann avskydde Stortingets virksomhet, og kongen burde gjøre slutt på det om det ikke bøyde seg for hans vilje. Anker tilbød seg simpelthen å bidra til forberedelsene til et kongelig statskupp.

Kongen gjorde som Anker ba om, og sendte den franskfødte oberst og nyslåtte adelsmann Mauritz Clairfelt. Ankers hjertesukk ble nok behørig formidlet til Carl Johan – på fransk, som han hadde bedt om.

Noe statskupp ble det ikke – men det hadde i hvert fall ikke stått på Carsten Anker. I 1824 døde han under et besøk på Biri, 77 år gammel.

En rasende biskop tar affære

Biskop Frederik Julius Bech -
bråsint pappa, politiker og prelat

Stakkars Thomas Bech! Onsdag 18. oktober 1815 var han plutselig, helt ufrivillig, dagens mest omtalte mann i Christiania. Han var sønn av biskopen i Akershus stift, Frederik Julius Bech, og nå hadde en ondsinnet person rykket inn et inserat i Intelligensseddelen der det ble spurt om hvorfor Universitetets akademiske kollegium ikke hadde offentliggjort en karakterliste i Rigstidende for årets nye akademiske borgere slik man pleide? Det kunne vel aldri skyldes at biskopens sønn, som hadde tatt artium dette året, hadde så dårlige karakterer at biskopen selv – han var prokansler ved Universitetet – hadde grepet inn for å forhindre at sønnens elendige innsats ble stilt til skue?

Hva den 18-årige Thomas tenkte, vet vi ikke. Men faren – biskopen – ble forbanna. Han var en sentral person i det norske lederskapet, og hadde blant annet sittet på det ekstraordinære stortinget høsten i forveien. Han besvarte beskyldningene i full offentlighet, og oppfordret det akademiske kollegiet til å erklære at han for sin del ikke hadde hatt noe med saken å gjøre, og også hvorvidt sønnen var skikket til å studere. Som om ikke det var nok, offentliggjorde han også sønnens karakterer i avisen. Den arme Thomas hadde gjort det "temmelig godt" i de fleste fag, og hadde i latinsk terminologi fått hovedkarakteren "Non contemnendus", altså en mager ståkarakter.

Det akademiske kollegium kunne den 25. oktober bekrefte for avisleserne at Thomas Bech absolutt var skikket til studier. For øvrig roste de Thomas for hans oppmøte til undervisningen og hans gode sedelige oppførsel.

Biskopen ga seg imidlertid ikke før han hadde fått Niels Treschows kirke- og undervisningsdepartement til å erklære at de ikke hadde sett noen grunn til å offentliggjøre karakterlistene fordi ingen av kandidatene hadde utmerket seg nevneverdig dette året.

Thomas Bech gjorde det siden relativt bra i livet. I 1821 ble han "Capellan pro loco" ved Akershus slottskirke – altså hjelpeprest, før han ble sogneprest i Lårdal og siden i Tjølling til 1862. Hans interesse for potetsykdommer finnes dokumentert i en artikkel som sto på trykk i Skillingsmagasinet i 1845.

En Anecdote af chronique scandaleuse

Stiftamtmann Hans Hagerup Falbe

De mest fantastiske sladderhistorier preget selskapslivet i Christiania tidlig på 1800-tallet. Selveste stiftamtmann Hans Falbe kunne fortelle slottsprest Claus Pavels hvordan det egentlig hadde gått for seg i det svenske hoffet noen få år tilbake:

«En Anecdote af chronique scandaleuse, som Falbe fortalte, maa jeg her optegne. Da Dronning Sophie Magdalene i Sverige ingen Børn fik, og man gjerne vilde have en Thronarving, traf det sig saa, at Kongens Søster, den endnu levende Prindsesse Sophie Albertine, befandt sig i velsignede Omstændigheder. Man besluttede at adoptere hendes Barn, og til den Ende anstillede Dronningen sig frugtsommelig, og gjennemgik Svangerskabets Grader, saaledes som virkelig var Tilfældet med Svigeringden. Men hvad skeer?
Timen kommer og Prindsessen føder -- et sort Barn!
En Neger, som opvartede hende, var dets Fader. Her ophører Historien.»

Historien er rimeligvis ikke sann, men sier en del om hva man kunne tillate seg – helt til topps i Norge – når det gjaldt ryktespredning om de påtvungne nye svenske unionspartnerne.

Dronning Sophie Magdalene

Dronning Sophie Magdalene var for øvrig datter til den danske Fredrik 5. og ble i 1766 giftet bort til den senere kong Gustav III. Da hadde de to vært forlovet siden de var fem år gamle. Det ble ikke noe lykkelig ekteskap, og Falbes anekdote har nok også fått næring av en annen historie som hefter ved Gustav III: Angivelig skal han ikke ha skjønt seg noe særlig på kvinnekroppens mysterier, og hans tjener Adolf Fredrik Munck måtte hjelpe ham i gang etter mange års kjærlighetsløst ekteskap. Munck har fortalt om dette i sine memoarer, såpass inngående at det er naturlig å mistenke ham for å være faren til parets første barn, den senere Gustav IV Adolf, som ble født i 1778.

Historien om Munck og Gustav III var forøvrig godt kjent i samtiden, og det ble laget ganske eksplisitte karikaturtegninger som i vår tid er søkbare på internett - men som selvfølgelig ikke hører hjemme på en seriøs historieblogg.