Nytt nettsted!

Denne bloggen vil framover bli oppdatert på www.stortingshistorie.no. Velkommen til nytt nettsted!

Der har jeg for min skitne munn...!

Biskop Mathias Bonsach Krogh var irritert
over at han ikke fikk snakke i Odelstinget.

Etter at den høytidelige åpningen av Stortinget var unnagjort, var det tid for prosaiske utfordringer igjen. Den første var å fordele representantene i lagting og odelsting. Eidsvollsforsamlingen hadde etablert et tokammersystem, men da ordningen skulle settes ut i praksis, viste det seg fort at praksis ikke stemte helt med forventningene. Lagtinget var etablert for å sikre veloverveide beslutninger. Lovsaker skulle fremmes i Odelstinget og først vedtas der, før Lagtinget fikk sakene til behandling. Selv om det ikke var nedskrevet noe sted, var det også underforstått at Lagtinget var et forum for de “klokeste” representantene, de med utdanning og yrkesbakgrunn som gjorde dem kvalifiserte for å forstå de mest kompliserte sakene.

Men da det i juli 1815 begynte å gå opp for representantene at det var Odelstinget som ville bli den mest dynamiske arenaen, var det plutselig ikke så stas  med Lagtinget likevel. Og det er liten tvil om at enkelte av de embetsmennene som ble ansett som brysomme, ble plassert der – som for eksempel Hans Nansen:

- Der har jeg for min skitne munn. De vil bli av med meg, hvisket Nansen til sin sidemann Eiler Schiøtz, som etterpå fortalte om det i et brev til sin svigerfar Gabriel Kielland hjemme i Stavanger.

Christie var også ergerlig. Han mente det var ytterst uheldig at det ikke var kommet med en eneste bonde i Lagtinget – for det første fordi det kunne virke provoserende overfor bøndene, men også fordi det dermed ble en desto større bondeandel i Odelstinget. Selv om Christie var opptatt av at bøndene skulle ha sin rettmessige plass, ville han nødig ha dem i flertall – i hvert fall ikke ennå. Ikke minst var han bekymret fordi man i Odelstinget gikk glipp av altfor mange dyktige representanter som ble sittende i Lagtinget. Christie beklaget særlig at Falsen var blant dem som måtte sitte i Lagtinget. «For en mann med hans virketrang og kunnskap må det være tungt å settes på pensjon», skrev Christie i dagboka. Men han noterte seg med en viss galgenhumor at Falsen på sett og vis falt for eget grep – for Lagtingets innretning hadde både Christie, Motzfeldt og Jonas Rein advart ham imot på Eidsvoll året i forveien.

Det skulle ikke gå lang tid før de misfornøyde lagtingsmedlemmene fant en anledning til protest, og det var nordlandsbispen Krogh som ledet an, onsdag 19. juli. Han hadde oppdaget at hans plass i Lagtinget simpelthen forhindret ham i å stille forslag i Odelstinget, og det skulle han ha seg frabedt.

På sitt buldrende vis slo han fast at det var jo han som kjente forholdene i Finnmark og “Nordlandene” best av alle representantene. Da måtte han jo kunne delta i Odelstinget når debatten handlet om hans hjemtrakter! Riktignok satt alle de andre nordnorske representantene i Odelstinget, deriblant fogden Johan Ernst Berg, som straks etter skulle bli utnevnt til amtmann, men det var ikke godt nok for Krogh. Flere viktige nordnorske saker skulle opp, ikke minst spørsmålet om en ny kjøpstad på Hundholmen – det som i dag er Bodø.

De andre medlemmene av Lagtinget benyttet også sjansen til å fremme lignende synspunkter, blant dem Nansen, Niels Aall og den stridbare forretningsmannen Carsten Tank fra Halden. Christie sto hardt på Grunnlovens bokstav – han hadde jo tross alt vært sekretær for Eidsvollsforsamlingen – og fikk støtte fra andre prinsippfaste jurister som Anders Rambech og Valentin Christian Wilhelm Sibbern. Det gikk så langt at Christie måtte ta Tank i skole hva angikk verdige tiltaleformer i en nasjonalforsamling. Christies fløy vant igjen, og den første striden mellom Odelsting og Lagting var avgjort. Men rivningene mellom de to kamrene skulle prege resten av stortingssesjonen. Som Niels Aall skrev hjem til sin kone etter denne første bataljen: «Det ytrer seg allerede litt partiånd i Stortinget, særlig mellom lagtinget og odelstinget, men jeg skal vokte meg vel for å smittes av denne ånd, som er i stand til å hindre det godes fremme...»

Stortingets åpning 5. juli 1815

I huset til høyre lå Katedralskolen der Stortinget
holdt sine møter ved de første sesjonene.
Krigsskolen til venstre.

5. juli ble det første ordentlige storting offisielt åpnet.

Regjeringens forhold til Stortinget var også forholdsvis uavklart, men denne onsdagen kom stattholderen og statsrådene til Stortingets møtesal på Katedralskolen. Halv tolv på formiddagen ankom den offisielle delegasjonen, ledsaget av lystig militærmusikk og en deputasjon som Stortinget selv hadde sendt av gårde for å hente notabilitetene. Prosesjonen var meget nøye planlagt, og foregikk helt etter planen – det bekreftet stortingsrepresentant Hans Jørgensen Wetlesen i dagboken sin.: I spissen gikk byens to rådmenn, deretter byens president, hvorpå fulgte to av byens eligerte menn (altså borgernes representanter), etter disse kom professorene ved universitetet, byens geistlighet, biskop og stiftamtmann samt høyesteretts personale; deretter statsrådene og så hans excellence stattholderen, og til slutt stattholderens adjutanter, generalstaben, kommandanten og alle korpssjefer som oppholdt seg i Christiania. På fortauet var det fullt av både borgere og soldater – «vervede venner» - som slottspresten Claus Pavels muntert beskrev det i sin dagbok. Han var blant dem som gikk i paraden.

Det var Christie – som var aldri så lite pedantisk anlagt – som hadde planlagt det hele. I sin sirlige håndskrift beskriver han hvordan hver enkelt skulle forholde seg når man kom inn i salen: «Etter at enhver har inntatt sin plass således at de som går foran Hans Excellence står på venstre side av tronen, unntatt statsrådet som blir stående på høyre side av tronen, til like med alle de som følger etter Hans Excellence, forkynner Hans Excellence at hans kongelige majestet har befalt ham således (her oppleses det kongelige åpne brev), som leveres presidenten i kopi ved statssekretæren. Derpå tilkjennegir Hans Excellence Stortinget kort at han har anmodet statsråd Collett om å opplese Hans Majestets tale, som leveres i original til presidenten.

Deretter anmodes statsråd Motzfeldt til ifølge Hans Majestets befaling å forelese beretningen om rikets tilstand og bestyrelse, som likeledes leveres i original til presidenten. Derpå fremfører Hans Excellence noen ord i dagens anledning og forklarer Stortinget åpnet i Hans Kongelige Majestets høye navn, i overensstemmelse med Norges rikes grunnlov § 74. Presidenten vil formodentlig gi et svar – hvoretter toget kontramarsjerer og begir seg til Hans Excellenses bopel i samme orden som iakttas ved henmarsjen.»

Og akkurat slik foregikk det.

Da regjeringsdelegasjonen hadde forlatt lokalet, fant stortingsrepresentantene det upassende å fortsette møtet. I mangel av noe bedre å finne på, foreslo Christie at de skulle spasere bort til regjeringens kontorer for å gi den utøvende makt Stortingets kompliment. Det ble atskillig debatt om forslaget, noen mente det var i strid med Stortingets verdighet, men med 73 mot 11 stemmer bestemte representantene seg for å følge Christies forslag.

En stusslig aften i Christiania

St. Hans-bål ved Jølstervannet,
malt av Nikolai Astrup (1880-1928)

I dag er det St.Hans-aften, og i 1815 befant Wilhelm F.K. Christie seg i Christiania. Det ble en stusslig feiring: «Min hu står enda mer enn vanlig til Bergen», skrev han i dagboken.

«Vi promenerte litt ut blant publikum, som egentlig holder seg på Ruseløkkbakken. Her satt av og til en Madame med en brennevinsflaske eller stekt ål; det var det hele. Intet telt, ingen brennende båter eller tjæretønner, intet kakebrett eller lass die Katze laufen*, ingen fiolin og ingen polsdans eller halling, kort sagt intet av hva der i Bergen er den egentlige St.Hans-aftens glede.

Den eneste alminnelige fornøyelse var å tenne kruttkjerringer eller svermere og kaste disse ut blant mengden. Jeg har nå opplevd St.Hans-aftener i Christiansund, Bergen, Christiansand og Christiania. De første moret meg mest – naturligvis, fordi jeg da var barn. Christiansands St. Hans-aften var tålelig, Christanias meget måtelig. At Bergens er som Fugl Fønix mot de andre fugler, det følger av seg selv.»

*lass die Katze laufen - trolig en bergensk lek (kanskje kattepinn?)

Verre enn å "vrøvle med striler..."

I dag var det samling i den faste lovkomiteen – altså 12. juni for 200 år siden – og den pliktoppfyllende, men selvironiske Wilhelm F.K. Christie sukket oppgitt over tingenes tilstand. Komiteen var blitt nedsatt på Eidsvoll og hadde fått i oppdrag å utarbeide et nytt norsk lovverk der det gamle danske ikke strakk til, eller der det eventuelt var i strid med Grunnloven. Komiteen besto av jurister med tung kompetanse – dette var for viktig til at stortingsrepresentantene skulle ha ansvaret alene.

Christopher Anker Bergh var
generaluditør, og møtte også
på Stortinget i 1815-16

Christie var både tung jurist og sentral politiker, men måtte medgi at han syntes oppdraget var komplisert. Denne dagen hadde generalauditør Christopher Anker Bergh fremlagt «en vidløftig, men velskreven betenkning om vernepliktkomiteens utkast til innrulleringsordningen». Christie hadde deretter fått utkastet for å skrive en kommentar, noe han fant ytterst vanskelig:

«Jeg vil ha vondt for å skrive noe i en sak jeg ikke forstår. Da jeg allikevel skal skrive, vil jeg gjøre som mange andre forfattere; jeg vil innbille ikke bare andre, men også meg selv at jeg forstår noe av det, selv om jeg nok våkner av drømmen før jeg blir ferdig med min betenkning», skrev han i dagboka.

Et par dager etter noterer han: «Å skrive dommer, slutte skifter og vrøvle med striler kan jeg nokså godt, men jeg merker nok at det skal mer til å skrive lover, skifte borgerlige rettigheter mellom medborgere og vrøvle med komiteer.»

Til slutt ble han så lei av skrivingen at han tok med nabolagets unger på tur i skogen, «hvor jeg sammen med de andre barna fanget en kråkeunge som vi i triumf brakte hjem.»

Drastisk lovforslag om uekte barn

Lille Anders ble kategorisert som "uægte" ved barnedåpen i Vestby i 1814, til tross for at
Ole Fredriksen Langegren uomtvistelig var faren.

At barn ble født utenfor ekteskapet forekom jo også i 1815, men det var ikke noe man så lett på. Prosten på Nordmøre, Lars Lund Finckenhagen, visste imidlertid råd: Alle som fikk barn utenfor ekteskap burde få et rødt eller blått kors sydd på klærne, slik at ingen skulle være i tvil om hva slags synder de hadde begått.

Wilhelm F.K. Christie noterte seg forslaget om en lov om «barnefødsler i dølgsmål» 8. juni, da hadde han nettopp vært i et møte i den faste lovkomiteen, dit prosten hadde sendt sitt forslag. Nå var det slik at Christie selv hadde to sønner utenfor ekteskap – som han åpent vedkjente seg – og saktens kunne ha en viss forståelse for menneskelige svakheter.

Han noterte sarkastisk at det var synd at forslaget ikke ville bli vedtatt: «Vi klager jo ofte over at vi ikke har en norsk ordensmedalje; det ville vi jo straks fått dersom forslaget ble gjennomført». I lovkomiteens møte hadde Christie for øvrig kommentert Finckenhagens forslag om fødsler i dølgsmål med at «mannen burde ønske at lovforslaget også var født i dølgsmål».

Christianias portrettmaler

Jacob Munch - selvportrett

Det var mangt å se for en tilreisende til den nye hovedstaden, og et opplagt punkt på programmet for en mann som Wilhelm F.K. Christie var å besøke atelieret til portrettmaleren Jacob Munch, som hadde etablert seg i Christiania i 1814. Han ble stort sett omtalt som «kaptein Munch», for han var jo egentlig militær, men han hadde også fått anledning til å utdanne seg ved kunstakademiet i København.

Da han vendte tilbake til den nye norske staten, ble han raskt en meget populær kunstner, og blant Christiania-fiffen var det status å bli portrettert av ham. Christie var også begeistret, og noterte i dagboka 7. juni 1815: «Det er en lyst å se hans portretter; man står som blant en hop bekjente; det er umulig å ta feil av hvem det skal være.» Det tok ikke lang tid før også Christie måtte la seg portrettere av Munch.

Høydepunktet i Munchs kunstneriske karriere var hans maleri fra kroningen av Karl Johan i 1818 – som han utførte i 1822, uten å ha vært til stede ved begivenheten selv. Han var også en av initiativtakerne til Den kongelige Tegne- og Kunstskole – forløperen til Statens håndverks- og kunstindustriskole, eller det vi stort sett kaller Kunst- og håndverksskolen. Munch hadde tusen jern i ilden, og etablerte også den første industrivirksomheten i det området vi nå kaller for Aker brygge i form av en taksteinsfabrikk.
Jacob Munch sto midt i et innflytelsesrikt slektsnettverk av embetsmenn og borgere, og var fetter til Edvard Munchs farfar.  

Ps. Christie avsluttet for øvrig dagen i selskap hos veimester Steen på Ellingsrud, «hvor det ble sviret mer enn jeg noensinne har erfart her øst.»

Diderich Hegermann - forsvarsminister
Malt av Jacob Munch

 

Niels Treschow -
kirke- og undervisningsminister
Malt av Jacob Munch