Falsens fullmakt

I dag er det 200 år siden Christian Magnus Falsen ble valgt som representant til det første stortinget. Men det var jammen bare så vidt.

Det vil si – selve valget var det ingen tvil om. Han ble valgt med stort flertall som første representant fra Nordre Bergenhus amt, altså det som i dag heter Sogn og Fjordane. Falsen ledet selv, som amtmann, valgmøtet for Nordre Bergenhus 18. januar, og ble valgt med stort flertall av valgmennene, som stort sett var fra bondestanden. Han hadde kommet flyttende over fjellet på sensommeren 1814, men selv om Falsen var ny på Vestlandet, hadde hans rykte som bondevenn gått foran ham. Han fikk 54 av 57 stemmer.

Men da han kom til Christiania i slutten av juli, oppsto det raskt tvil om valget var gyldig. For hvor bodde amtmann Falsen?

Jo, i Bergen. Falsen hadde tolket grunnloven slik at han hadde stemmerett og var valgbar der han utøvet sitt embete, akkurat som jordeiere måtte ha de samme rettigheter der de eide jord. Stortinget godtok denne fortolkningen (men snudde på dette prinsippet i 1818, da ble Falsen sendt hjem). Men stemmetallet indikerer at det var betydelig motstand – henholdsvis 25 og 26 representanter stemte imot å godkjenne Falsen og Johan Andreas Budtz, som sto oppe i nøyaktig den samme problemstillingen som representant for Søndre Bergenhus.  

Falsens politiske virketrang kom virkelig til sin rett vinteren før stortingssesjonen startet i juli. Allerede 10. januar hadde han utgitt en egen publikasjon om odelsretten – en av Falsens hjertesaker. Han var en svoren tilhenger av odelsretten, som han så på som en historisk nedarvet tradisjon som utgjorde selve bærebjelken i den bondestaten som han på dette tidspunktet fremdeles kjempet for. Skriftet ble utgitt i Bergen åtte dager før valgmøtet, og kan vel muligens ha bidratt til hans store oppslutning blant valgmennene. I skriftet slo han også et slag for leilendingene, som det fremdeles var mange av – men han var klar på at noen stemmerett kunne det ikke bli snakk om for menn uten fast eiendom.

I juli skiftet Falsen med Niels Aall om å være lagtingspresident, og han satt i valgkomiteen, reglementskomiteen og konstitusjonskomiteen. Som lagtingsmedlem følte han seg avskåret fra å delta i de viktigste debattene, og han kjempet drabelig for å sikre seg denne muligheten. Ikke var han spesielt fornøyd når president Christie ikke ville gi ham medhold i prosedyrespørsmål heller. En dag hadde han lent seg over til Hans Jørgen Wetlesen og hvisket: «Han kan pinadø få satt allting igjennom».

Falsen fikk store deler av den lange stortingssesjonen ødelagt av sykdom, og han måtte ta permisjon fra september til langt ut i februar. Da han kom tilbake til Christiania, var hans entusiastiske tro på bøndene som landets politiske ryggrad blitt nokså svekket, noe hans opptreden i resten av sesjonen – og for den del resten av hans politiske karriere – skulle bære preg av.