Stortingsvalgene for 200 år siden

Romjula pleier å være en stille tid i politikken, men i 1814 var det hektisk aktivitet mange steder. I disse dager er det 200 år siden man valgte stortingsrepresentanter i Arendal, Skien/Porsgrunn og Søndre Trondhjems Amt. Valgene var indirekte.

Allerede 8. desember ble de første representantene til det første ordentlige storting 1815-16 valgt i Nordlands amt. Da møttes 38 valgmenn i Bodø. De gikk for myndighetenes egne folk, således ble det fogd Johan Ernst Berg, biskop Mathias Bonsach Krogh og amtmann Elster som ble valgt sammen med gårdbrukeren Johan Larsen Smitseng. Amtmannen ble imidlertid syk, og det ble derfor handelsmannen Lars Nicolai Reener som møtte som sistemann. Fra nordlandsbenken var det definitivt biskopen som skulle gjøre seg mest bemerket, som en folkelig og nokså utypisk klerikal representant.

Onsdag 28. desember var det duket for valg i Grenland. Det var nok en relativt stillferdig sammenkomst. En representant for hver av menighetene i Skien og henholdsvis Vestre og Østre Porsgrunn kom sammen på rådstua i Skien for å velge enn felles representant. Den akutt konkurstruede Jørgen Aall, som hadde vært både på Eidsvoll og på den forsmedelige andre grunnlovgivende forsamlingen samme høst, kunne ha frasagt seg vervet, men gjorde det ikke. Dermed var det duket for hans siste opptreden i rikspolitikken før det bar helt utfor med han og hans forretningsvirksomhet. I 1815 møtte han for øvrig sammen med sine brødre Niels fra Bratsberg amt og Jacob fra Nedenes amt. Til overmål møtte også deres fetter Elias Winter Jørgensen fra Jarlsberg grevskap.

I Søndre Trondhjems amt – Sør-Trøndelag, altså – gikk valget av stabelen 30. januar. Der ble sorenskriver Anders Rambech valgt foran sogneprest Svend Aschenberg, oberstløytnant Henrik Rogert og lensmann Joris Christian Nordbye. 33 valgmenn avgjorde det hele under et møte i Orkdal.

På selveste nyttårsaften gikk man til valg i Arendal. Det var sikkert kvikt gjort i den lille byen, slik at de tre valgmennene kunne rekke hjem til nyttårsmiddagen. Det ble David Weidemann som ble utpekt til å representere austegdenes kjøpstad. Hans viktigste oppdrag skulle da også bli å gjøre hva han kunne for å stoppe tildelingen av kjøpstadsstatus til konkurrenten Grimstad – en kamp han tapte, for øvrig i strid med sin bror Lauritz Weidemann, amtmannen som representerte Christians amt (Oppland).

Kriminalreformen i 1815

I 1815 var det fremdeles Christian V’s norske lov fra 1687 som gjaldt på kriminalfeltet, og kongen hadde vært uvanlig spesifikk når det kom til straffeutmålingen. Den som forgrep seg på en kvinne i kongens gård, skulle få kappet av to fingre. Den som spottet Gud skulle man skjære tungen ut på mens stakkaren var i live. Deretter skulle hodet kappes av, og både hodet og tungen skulle settes på en stake til utstilling. Stjal man lysekroner fra kirken, ble man hengt, mens tyveri av mindre lysestaker ble straffet med pisking og livstids fengsel.
I en egen forordning fra 1697 spesifiserte kongen i detalj hvordan spesielt grove mord skulle straffes – da skulle morderen gjennomgå et helt arsenal av tortur på vei til retterstedet, der det toppet seg med avhugging av en hånd før selve henrettelsen.

En av de oppgavene som det første ordentlige storting var forventet å løse, var å få på plass en alminnelig straffelovgivning. Det skulle vise seg å bli en komplisert oppgave, og helt fram til 1842 ble folk i Norge dømt etter Christian Vs lov, først da kom det en ny norsk straffelov. Men lemlestelsesstraffene fikk de gjort noe med.

Selv om ikke hele dette straffemenyen ble praktisert like entusiastisk av rettsvesenet i 1815, var det fremdeles nok igjen til at dette var litt ubekvemt for det nye Norge. Med vår tids briller skulle man kanskje tro at argumentasjonen for å avskaffe slike straffer først og fremst hadde et humanistisk utgangspunkt, men det fantes også andre toneangivende argumenter. Et viktig perspektiv var for eksempel det samfunnsøkonomiske. En person uten høyre hånd eller med brennemerke i ansiktet ville være helt ubrukbar på arbeidsmarkedet. Og uten arbeid ville slike personer nødvendigvis ligge de lokale fattigkassene til byrde. Det ville heller ikke styrke forbedringspotensialet for forbryterne, og dette var også et aspekt som så smått begynte å komme på dagsorden.

Odelstinget hadde klar sin innstilling til lov om moderniserte straffemetoder 11. september. Prinsippene gikk i korthet ut på at lemlestelse skulle erstattes med fengsel eller tukthus – ikke minst fordi denne torturen først og fremst hadde skaffet forbryteren sympati, brennemerking skulle bortfalle og halshugging med øks uten forutgående tortur skulle fra nå av skulle være den eneste metode for dødsstraff – bortsett fra for militære forseelser, der skyting forfra burde være den foretrukne metode. Den gamle skikken med å la de henrettedes kropper bli liggende som kråkemat ble imidlertid opprettholdt – først og fremst som et allmennpreventivt kriminalpolitisk virkemiddel, altså til skrekk og advarsel.

Odelstinget hadde samvittighetsfullt gått gjennom de gamle straffemetodene og utmålt nye: Avkapping av to fingre burde erstattes med livstidsfengsel, mens avkapping av hele hånden burde erstattes med ti års fengsel. Dette pussige misforholdet skyldtes at Odelstinget hadde snudd på alvorsgraden av forbrytelser; flertallet mente at falsk vitnesbyrd var mye mer alvorlig enn falskneri, som hadde hatt en strafferamme på hele hånden. Derfor snudde de på dette, og la livstid på falsk vitnesbyrd og ti år på falskneri. To års fengsel burde komme i stedet for det å stikke en kniv gjennom hånden og deretter rive kniven ut mellom fingrene, mens ett års fengsel burde komme i stedet for bare knivstikket.

Drapstrusselen mot Falsen

Politikere har en utsatt posisjon, og det var ingen spøk å være stortingsrepresentant i 1821 heller. På selveste 17. mai fant Christian Magnus Falsen et ytterst truende brev i postkassen: «Deres sykdom skriver seg fra gift, men porsjonen var for liten», het det – med referanse til en av Falsens sykdomsperioder.

Hele brevet lyder:

«Hr. Amtmand og Ridder af Falsen.
Deres Sygdom skriver sig fra Gift, over to maanter var dette tilberedt, men Portionen var for liden. Det skede der, hvor de mindst ventede det. jeg vil haabe de kommer dem heraf, men tag dem nøie iagt, da samme lumske Giftblandere atter paa et andet Sted ved Opvartere er dem bestemt. Gud være med dem.»

Brevet kunne vanskelig tolkes som noe annet enn en drapstrussel, og selv om Falsen ikke var noen skvetten mann, tok han det såpass på alvor at han ba politiet om å sjekke om en navngitt person, Niels M. Midgaarden, «kjøber mistænkelige Sager eller har Omgang med berygtede Personer». Men ingenting tyder på at politiet fant noe som kunne befeste Falsens mistanke mot denne mannen.

Politikk, punsj og poesi – Oslo 18. november kl 18.00

I 1815 møttes det første ordentlige stortinget for å løse viktige spørsmål om pengevesen, næringsfrihet og verneplikt. Det var en uryddig forsamling, mange var glad i en perial (rangel), og poesi ble brukt både til hyllest og sjikane.

Gunnar Bolstad har skrevet boken om Det første stortinget. Tirsdag 18. november kan du høre mer om politikk, punsj og poesi på Eldorado bokhandel i Torggata 9 i Oslo – kl. 18.00.

Den siste henrettelsen på Galgeberg

Det er en grunn til at Galgeberg i Oslo har fått sitt navn, men det er noen år siden sist offentlige grufullheter ble satt i scene der. Siste gang var 14. oktober 1815.
Den offentlige henrettelsen ble, slik den var ment å være, en blanding av gru og bisarr festivitas. Det var den 24 år gamle Anders Christensen Fladebydalen, oppvokst som husmannssønn på prestegården i Enebakk, som skulle bøte med livet etter et temmelig brutalt mord han etter all sannsynlighet hadde begått i august. I fylla hadde han gått løs på gårdsgutten Gunder Gjestang med en kjele og slått ham i hjel for å tilegne seg en ikke altfor betydelig pengesum som Gunder hadde på seg. Saksforholdet var nokså klart, Anders ble dømt, og på denne kalde oktoberdagen var det ingen vei tilbake. Underveis fra festningen til Galgeberg hadde Anders vakt betydelig forargelse ved å hilse overstrømmende blidt til folk langs løypa, men også dette kom jo til en ende. Bøddelen Anton Lædel, som hadde arvet yrket etter sin far, og som nå var en av tre gjenværende bødler i hele landet, løftet øksa og kappet hodet av Anders. Deretter ble liket lagt til offentlig beskuelse og fuglemat.

En sart sjel

Dette skulle bli den nest siste henrettelsen i Christiania på 1800-tallet og den absolutt siste på Galgeberg. Ikke alle hadde tålt den uhyggelige sirkusopplevelsen. 10. november ble den 29 år gamle artilleristen Paul Simensen fulgt til graven i byens egen likvogn – hvilket var en klar æresbevisning. Den stakkars Paul var ikke spesielt egnet for en militær karriere – han hadde vervet seg til lokal tjeneste for å unngå utskriving som stridende soldat, men kompanisjef Rustad hadde ganske snart fritatt denne sarte sjel og i stedet latt ham arbeide hos garver Holm i Storgaten der han hadde gjort en utmerket jobb. Høsten 1815 var Paul egentlig på vei hjem til sine barndomstrakter i Gudbrandsdalen da han dessverre hadde fulgt folkestrømmen opp til Galgeberg der henrettelsen fant sted. Da øksa falt ble det for mye for Paul Simensen. Han brøt simpelthen fullstendig sammen – så til de grader at også kroppen ga opp. Det var i hvert fall legenes oppfatning den gangen – i dag kan det hende at man hadde funnet andre årsaker til dødsfallet.

 

Strax ved ham, despotens mann!

Personsjikane var like vanlig på det første stortinget som i dagens politikk, og helst skulle det være anonymt. Den store forskjellen fra datidens anonyme personangrep til dagens nett-troll var at også ofrene var anonyme.

I januar fniste man i Christianias salonger og mellom brevskrivere. En smedevise var blitt utgitt anonymt, og sirkulerte blant de politisk interesserte. De fleste av versene tok for seg de ulike politiske aktørene på riksscenen. Forfatteren var ukjent for mange, men trolig var det Fridtjof Nansens farfar, sorenskriveren og stortingsrepresentanten Hans Nansen som sto bak.

I flere kilder vi har tilgang til, gjettes det på hvem de enkelte ofrene er. Det er ganske grovt skyts som presenteres – men det foreligger ingen fasit for hvem som omtales i de enkelte versene. Men noe vet vi – og blant dem det gikk verst utover var statsminister Peder Anker det gikk verst utover. Hans posisjon som statsminister i Stockholm, med mye pomp og prakt, var ikke like velsett overalt.

Hist hans tykke Excellents
Naadigen modtager
Hver en ydmyg Reverents [1]:
Sligt ham ret behager.
Men tag Stjerne, Maske væk,
Da du faar se med Skræk
Stymperen tilbage.

Statsråd og professor Niels Treschow, som folk lo av bak hans rygg på grunn av hans nye embetsuniform, fikk også så den tresnutete hatten passet:

Men hvad, Fanden! Er dog det

For en gammel Kone,
Som ledsages, ser jeg ret,
Hist av Jomfru Lone?
Hun er usel, stakkels Skrog,
Og desværre, ei ret klog:
Thi han går med Sporer.

W.F.K. Christie ble, nesten som vanlig, hengt ut som en landsforræder som var kjøpt og betalt:

Strax ved ham, Despotens mand
rolig tilbereder
Gyldne Lænker for sit Land,
Kjøbt ved Usselheder.
Man ham vist miskjender dog,
Thi han fører Frihedssprog
Stedse [2] udi Munden

Diktet besto av i alt 26 vers, og alle de fremste stortingsrepresentantene, og flere andre samfunnsstøtter ble «tilgodesett» - selv om de nok kunne ha betakket seg.

-
[1] Reverens = ærbødig hilsen, æresbevisning

[2] Alltid

 

Vet du hvorfor svensker ikke kan ale opp kyllinger?

Ikke? Nei, da kan du dessverre ikke få vite det heller. Svaret er nemlig sensurert. I hvert fall ville det ha vært det, om Karl Johan hadde fått viljen sin. Han var så lei av oppkjeftige nordmenn at han forsøkte å forby fornærmende uttalelser mot svensker.

I 1818 fremmet den nye svenske kongen en proposisjon der han ville forby å trykke noe i Norge, som direkte eller indirekte inneholdt fornærmelser imot den svenske nasjon, dens administrasjonsformer, lover, borgerklasser eller alminnelige innberetninger. Ingen svenskevitser, altså.

Den norske regjeringen, med statsminister og to statsråder i Stockholm og en større avdeling med statsråder i Christiania, likte forslaget dårlig, og Stortinget – som ble oppfordret til å vedta den nye loven – enda mindre. Da forslaget kom opp til behandling i 1821, greide norske politikere å feie innholdet under teppet, med en ullen henvisning til en trykkefrihetsforordning fra 1799 som hang igjen fra det danske regimet. Det skulle imidlertid stå atskillig strid om denne forordningens status i forhold til Grunnlovens paragraf 100. En av dem som bidro til å torpedere den, var trondheimsmannen Mathias Conrad Peterson, som ble tiltalt for misbruk av trykkefriheten sommeren 1821, men som vant i alle rettsinstanser helt opp til Høyesterett i 1823.

Ja, så var det dette med svensker og kyllinger. Karl Johan nådde jo tross alt ikke fram med sitt forbud mot svenskevitser. Jo, de planter eggene for dypt i jorda.

Nåvel.

Larmende Yttringer af Misnøie eller Bifald er utilladelig!

Valentin Sibbern

Det er ikke til å komme forbi at også politikere kan være både pratsomme og til og med høyrøstede, og at de må holdes stramt i tømme for at de ikke skal snakke i munnen på hverandre. Det vet enhver som har sett en partilederdebatt på TV. Dette var et problem allerede i 1814, men Valentin Sibbern fra Østfold visste råd.

Sibbern hadde møtt på Eidsvoll, og allerede der hadde han irritert seg over at representantene ikke kunne holde kjeft når andre snakket. Det hadde sågar forekommet både buing og applaus. Så da han møtte som representant på det ekstraordinære stortinget høsten 1814 fremmet han et forslag til reglementet: "at al Applauderen, saavelsom ethvert tydeligt Tilkjendegivende af Mishag med en eller anden inden Storthinget foredragen Sag, bør, som en saadan Forsamling upassende og uværdig, være aldeles forbuden".

Sibberns forslag høsten 1814

Sibbern fikk bred støtte for forslaget, og i de første sesjonene ble innholdet nedfelt i to paragrafer – 36 og 37 – i "Storthingets indvortes Politie", som det het den gangen:

§36: Enhver Talende bør nøie holde sig til den af Præsidenten under Debattering satte Sag, uden at tillade sig fornærmende Udtrykke, enten mod Storthinget, eller dets Medlemmer.

§37: Larmende Yttringer af Misnøie eller Bifald ved Forhandlingerne, eller enkelte Medlemmers Tale er utilladelig.

Paragrafenes innhold lever den dag i dag, nå i paragrafene 55 og 56.

§55: Upassende eller fornærmelig atferd eller tale er ikke tillatt. Slik atferd eller tale skal påtales av presidenten.

§56: Det er ikke tillatt å gi støyende uttrykk for misnøye eller bifall under forhandlingene.

Valentin Sibbern møtte på Eidsvoll som offiser og militær representant, men gikk deretter raskt over i en sivil karriere som amtmann i Smaalenene (Østfold) og som stiftamtmann i Akershus, og deretter som mangeårig medlem av regjeringen.

- Fedrelandskjærlighetens klare stemme vil lyde fra patriotenes rene lepper!

Vi nærmer oss nå den delen av grunnlovsjubileet som vi aldri snakker om i 17. mai-talene – den forsmedelige andre grunnlovsgivende forsamling, også kalt det første overordentlige  storting. Formålet var å omformulere deler av eidsvollsgrunnloven slik at den kunne tilpasses en union med Sverige. Dessuten måtte man velge en ny konge. En svensk konge.

Forsiden på den andre
grunnlovsversjonen, vedtatt
4. november1814

Visst gjorde det vondt. For noen veldig vondt. En av dem som hadde det verst, var den forholdsvis hissige og veltalende sognepresten i Bragernes i Drammen, Søren Tybring. Han hadde reist til Christiania med det klare formål å sette en stopper for denne elendige unionen.

Tybring skrev dagbok – eller rettere sagt, han skrev daglige brev hjem til sin kone i Drammen. Og her la han ikke fingrene i mellom:

- Heller vil jeg dø med sverdet i hånden enn at min sønnesønn skal si om meg: "Min farfar var en feig usling og en forræder mot sitt fedreland". Denne stemning er sannelig felles for de fleste av Stortingets medlemmer. Jeg nekter ikke, at det er noen få som enten av elendig frykt eller fordi de under svensk skyts håper å kunne tyrannisere oss, er forhippet på at vi skal blindt kaste oss i svenskens svikefulle armer. Men de er få, og deres ravneskrik vil ikke være i stand til å overdøve fedrelandskjærlighetens klare stemme, som vil lyde fra så mange edle patrioters rene lepper.

Men Tybring var ikke helt uten realitetsorientering:

- Også patriotene kommer kanskje til å underskrive foreningen, for ingen menneskelig forstand kan gjøre seg noe begrep om hvordan det er handlet med fedrelandets hellige sak.

Og slik skulle det jo også gå. Tybring endte med å stemme for foreningen, han som de fleste andre, men han gikk ned med flagget til topps. Under den store debatten 20. oktober holdt han en flammende tale. Her er noen utdrag i original språkdrakt:

Skulde Foreningen mellem Norge og Sverige vorde til Held for begge Riger, saa maatte der herske en større Overensstemmelse imellem begge Nationer, end Historiens Aarbøger og den daglige Erfaring viser, at der gjør.

-

Som infødt Nordmand forbyder Beskedenhed mig at tale om Nordmandens uaftvistelige Verd - et Verd, de Svenske selv erkjender; thi hvortil ellers de store Anstrengelser, hvortil ellers den mulige Blodsudgydelse for at komme i Besiddelse af os?

Tybring unnslo seg heller ikke å slenge en kommentar om den nye sterke mann – kronprins Carl Johan:

- Hvad den gjæve ophøiede Fyrste angaar, der ved sin i Europa lysende Heltedaad er kommen den svenske Throne nærmest, saa synes det, efter mit Omdømme af hans hidtil brugte Fremgangsmaade, klart, at hine Karlers og Gustavers Krigeraand er ham egen, og at han foretrækker den blodbestænkte Laurbærkrans for Fredens velsignede Oliegren.

Men til slutt måtte også Tybring innrømme at han hadde kjempet forgjeves. Men ikke betingelsesløst:

Gamle Bragernes kirke, der Søren
Tybring var sogneprest. Kirken
brant i 1866.

- Er det da min Attraa at se Krigens Rædsler atter at udbrede sig over mit dyrebare Fødeland? Ønsker jeg da, at fortvivlende Enkers og forladte Faderløses vilde Skrig fra de brændende Ruiner skal gyseligen lyde for mit Øre? Nei! Tidsomstændighederne byder Foreningen med Sverige; - jeg vil denne Forening, blot at den norske Nations hidtil uplettede Ære ikke krænkes!

Søren Tybring tilhørte det opposisjonelle politiske miljøet i Drammen  og startet blant annet den første versjonen av Drammens Tidende sammen med den mer kjente Peter Pierre Flor, som møtte på Stortinget i 1818 og 1821. Han var forøvrig broren til tipptippoldefaren til en annen frittalende stortingsrepresentant: Christian Tybring-Gjedde.

Du kan lese hele talen til Tybring her: http://virksommeord.uib.no/taler?id=5763 

Den scandaleuse Historie da Skriveren i Bamble blev rejeceret fra Storthinget

Bredo von Munthe af Morgenstierne må være en av de mest fargerike offentlige personer Norge har hatt gleden av å ha i sin tjeneste. Karrieren omfattet rettsvesen, musikk, pedagogikk og til og med en kort karriere på Stortinget, der han dessverre ble nødt til å trekke seg etter en kongelig skandale.

Født og oppvokst i Danmark ble han utdannet som jurist og gjorde raskt karriere ved de danske domstolene. Etter en tjenesteforsømmelse fikk han imidlertid avskjed, og måtte i flere år livnære seg som omreisende musiker. Siden havnet han i Moss der han drev en privatskole med en alternativ pedagogisk metode. I 1809 fikk Morgenstierne anledning til å entre rettsvesenet igjen, og var den første som ble utnevnt til advokat ved den nye norske Høyesterett. Etter hvert utviklet han et nært forhold til den senere kong Karl Johan.

I 1820 flyttet Morgenstierne til Nedre Telemark som sorenskriver, og i 1824 møtte han på Stortinget for Skien og Porsgrunn, etter at Carl Deichmann måtte trekke seg på grunn av sykdom. Her skulle imidlertid hans gode forhold til Karl Johan bidra til å stille ham i et dårlig lys.  Da det ble avslørt at Morgenstierne mottok en personlig understøttelse av kongen, måtte han simpelthen trekke seg som representant. Historien ble illustrert, nærmest som en "reportasjetegning", av den 16 år gamle Henrik Wergeland, som satt på galleriet da Morgenstierne ble vist ut.

Den unge Wergeland skrev en tekst til tegningen også:

Om høivise Lucifer
(Jeg vil ham saa nu skjelde)
Rygtet kan fortælle,
Hva jeg nu skriver her:
Den Pensionær,
Herr Lucifer;
(Dog gjerne,
Jeg nævner ham en Morgenstjerne)
Blev reent forkastet,
Hvorpaa han hastet,
Forbandet fort,
Af Thinget bort.
Han tænkte nok i Byen være,
For at fortære,
Dietpengene med mere,
Hos Zuvan;
Men han,
Til Bamble maatte tye,
Og sue paa Labben! –

Morgenstierne var en brilliant jurist, men levde hardt. Conrad Schwach, en annen jurist som i ettertid har fått utgitt sine dagboknotater, har beskrevet Morgenstierne som en person med helt hårreisende elendig hygiene og en legendarisk dårlig ånde. Han satte gjerne til livs en flaske brennevin til lunsj – men hadde likevel en enorm arbeidskapasitet.

Morgenstierne etterlot seg et omfangsrik etterslekt, var svigerfar til statsminister Fredrik Stang og stamfar for yngre generasjoner som innbefatter blant andre søstrene Oda Krogh og Bokken Lasson. 

Lyst på besøk?

Gunnar Bolstad under 1814-markeringen
på Løvenskiold-Fossum i Skien i mars.
(Foto: Anne-Lise Surtevju, TA)

Er du blant dem som lurer på hva som skjedde etter at de store begivenhetene i 1814 var over? Da er du kanskje interessert i å høre om Det første stortinget 1815-1816
– da de høystemte talene skulle omsettes i praktisk politikk og forvaltning. Norge hadde fått en egen nasjonalforsamling – men hvordan skulle den arbeide?

Årene etter 1814 ligger litt i skyggen av "mirakelåret", men var knapt mindre dramatiske. I årevis utkjempet Stortinget og Karl Johan drabelige kamper om grunnlovens innhold og eksistens. Norges tidlige politiske historie rommer både alvor og humor, og jeg kommer gjerne på besøk til historielag og andre lokale organisasjoner for å snakke om den.

Ta gjerne kontakt på gb@stortingshistorie.net.

Grunnlovsfeiring i Kviteseid 15. juni

En satans støy med prestene

Med prestene har det vært en satans støy,
skrev Wollert Konow til sin bror.

«Med prestene har der på Stortinget vært en satans støy. De ville med all makt ha deres lønninger forhøyet, men dette har, all deres djervhet til tross, ikke lyktes dem», skrev Wollert Konow til sin bror på høstparten 1815. Da hadde de geistlige stortingsrepresentantene forgjeves forsøkt å få gjennomslag for et budskap som var blitt fremmet i trontalen som var blitt holdt av stattholderen under Stortingets åpning.

Det var sogneprest Nils Stockfleth Schultz fra Trondheim som stilte seg i spissen for prestenes krav – som i hovedsak gikk ut på at også prestene måtte få kompensasjon for den synkende pengeverdien, slik andre embetsmenn hadde kommet til gode – og med tilbakevirkende kraft for året 1815. Det sto også diskusjon rundt prestenes lønnssystem, som for en stor del baserte seg på tiendeskatt og pliktarbeid fra menighetslemmenes side.

En kombinert komite gikk grundig gjennom saken og konkluderte med at et slikt system var nesten like gammelt som kristendommen, og at det ikke var uten grunn at forfedrene hadde bestemt det slik. Antagelig ville det være betenkelig å avskaffe dette kjærlighetsbånd mellom menighet og lærer. Statskassen kunne heller ikke forventes å kunne skaffe til veie penger nok til å lønne alle landets prester fullt ut, og det ville neppe være til vinning for allmuen at de betalte det samme til statskassen som de ellers hadde gjort til sin prest – og ikke minst ville det være urettferdig at de bedre bygder slik måtte lønne helt uvedkommende prester andre steder i landet. Fast lønn ville dessuten ikke være noen oppmuntring for talentfulle studenter når karrieremuligheter gjennom stadig bedre kall falt bort.

Loven som ble vedtatt i mai 1816 videreførte det gamle systemet, med en rekke spesifikasjoner for hvordan menighetens bidrag skulle innbetales, enten det var i penger, arbeidsinnsats eller naturalia.

 

Unionen krevde nye (uni)former

Unionen med Sverige krevde nye formaliteter. I 1815 kom det nye uniformsvesenet til Norge. Helt ukjent med uniformer hadde man ikke vært i Norge heller, men nå ble det et helt annet regime.

Niels Treschow - for anledningen
iført frimureruniform

Det begynte på toppen. Kirke- og undervisningsminister Niels Treschow for eksempel, etter tidens målestokk en eldre herre på 64 år og en mann som hadde viet hele livet til boklige sysler, var blitt utstyrt med en stor trekantet hatt med sorte fjær og gullbeheng, og en blå gullbrodert uniform med sporer. Til overmål bar han sabel – et våpen som han neppe følte seg særlig hjemme med. Treschow skal ha gjort en nokså pjuskete figur i dette kostymet, og bak sin rygg var han offer for atskillig hånlatter. Treschow var blant de første, men det skulle ikke ta lang tid før hele det offisielle Norge vandret rundt i mer eller mindre stramme uniformer. Stiftamtmenn, amtmenn, fogder og lensmenn skulle bære grå, dommerne og sorenskriverne skulle ha sorte. Sabel skulle det også være, hvor ubekvemt det enn måtte være: «Lensmann Borge besøkte meg i sin nye uniform. Han så rett godt ut, men syntes liksom jeg å være litt forlegen over å bære sabelen», skriver Christie i sin dagbok i juli.

Men det skulle ikke ta lang tid før også uniformene ble en selvfølge. Flere yrkesgrupper meldte seg på, og i 1817 dukket det opp et krav om at også distriktslegene måtte få uniformer, slik at de kunne oppnå større respekt hos bøndene.

 

- Kjærlighet til fedrelandet bør komme gjennom morsmelken!

I 1814 sto de store konstitusjonelle spørsmål på dagsorden – selvstendighet og maktfordelingsprinsipper – men jammen rakk de å diskutere en del andre ting også, blant annet spørsmålet om nasjonaloppdragelsen.

Jørgen Aall fra Porsgrunn var en av de ivrigste pådriverne:

"Kjærlighed til Fædrenelandet bør flyde igjennem Barnets Aarer ved Moderens Mælk; denne Kjærlighed bør udgjøre Grundvesenet for hans Tilværelse."

Nasjonaloppdragelsen burde også innbefatte obligatorisk gymnastikkundervisning i skolen, mente Jørgen. Hør bare:

"Legemsøvelser tjener til at udelukke Ørkesløshed og Kiedsomhed, naar Hvile fra Forstands-Arbeider vorder Ynglingen lang, og Trang til Beskæftielse ulmer hemmeligen i hans fyrige Barm."

Jørgen Aall var nemlig bekymret for hva det kunne føre til om ungdommen ikke hadde nok å henge fingrene i:

"Da skal han intet Øieblik finde til overs for Døsighed og det farlige Hang til svækkende Nydelse, som denne leder til. Glad skal han ile til de muntre Lag, hvor Smidighed og Kraft skulde stride med hinanden om Ærespalmen."

Jørgen Aall møtte både på Eidsvoll og så på stortingene høsten 1814 og i 1815-16. Han var ikke blant de mest sentrale politikerne, men rakk å gjøre seg bemerket gjennom flere taler – som stortingsgalleristen Claus Pavels vennlig noterte (og dette var godt ment): "mange lange og enthusiastiske Taler om alt, hvad der laa indenfor hans Kundskabskreds".

Bror Jacob Aall var også glad i Jørgen, men noterte at han kunne ha en tendens til å tale i "en alt for luxurieus – stundom endog lidt svulstig – Stiil til at  blive forstaaet af alle."

Å styre et land

Gudleiv Forr skriver om "Det første stortinget 1815-1816" i Dagbladet i dag, og peker på at den tar opp perspektiver som kan være relevante også i forhold til den demokratibyggingen som foregår i flere land i dag.

I en kommentar til en av Hans-Wilhelm Steinfelds NRK-reportasjer, skriver Forr: "Steinfeld kunne ha tatt med Gunnar Bolstads bok "Det første Stortinget 1815-1816" og gitt den til dem som nå skal organisere styret på Krim. Boka gir oss et bilde av hvilke formidable utfordringer den nye selvstendige staten sto overfor året etter mirakelåret 1814. De norske lederne hadde nok reddet 17. maigrunnloven høsten 1814, men hva skulle de fylle rammeverket med?"

http://www.dagbladet.no/2014/04/03/kultur/meninger/kommentar/stortinget/gunnar_bolstad/32632223/
 

Var "slyngel" et injurierende skjellsord?

Fyll og politikk er to fenomener som har en ulykksalig tendens til å opptre sammen fra tid til annen, og bedre var det ikke i ukene før det tredje ordentlige storting ble samlet i 1821. Da gikk det for seg så frakkeskjøtene revnet, blodet fløt og juristene måtte i ilden for å vurdere om bruken av ordet "slyngel" var straffbart.


Pløen var så glad i hunden Tyrk
 at han fikk laget en minneplate
for den da den døde:
Tyrk aad og drak og sprang og laae, ja!
Dansed, naar hans herre smilte.
Da alder negted ham at gaae,
fant han, at det var bedst han hvilte.
(Foto: Anne-Sophie Ofrim)

Det var den selvbevisste trelasthandleren Marcus Pløen som sto i sentrum for konfliktene (ja, det er han med Pløens gate). Da herreklubben Enigheden møttes i sentrum av Christiania i november 1820 var Pløen nyvalgt stortingsrepresentant. Pløen var i storslag, pralet med sin nyslåtte politiske status, utbrakte en rekke skåler av patriotisk karakter, og toppet det hele med å nekte å synge det tredje verset i en allsang der han var utpekt som forsanger – det kunne han som brav nordmann og "folkets representant" ikke gjøre.

På dette tidspunktet lå alkoholen allerede som et tykt teppe over forsamlingen, og en sterkt beruset offiser ved navn Aubert påpekte at Pløen dog ikke skulle møte på Stortinget før i februar. Pløen forsøkte å utbringe en ny skål, men Aubert betakket seg: "Hvordan tør en slik slyngel som Dem å foreslå å drikke med meg?!"

Deretter brøt helvete løs og i tumultene gikk det ikke bedre enn at styremedlem Christian Heyerdahl, for anledningen kledt i kjole og hvitt, fikk begge sine frakkeskjøter avrevet, mens blodet fløt fra andres neveknoker. Den ene etter den andre ble kastet på dør - og Pløen var blant dem. Det kom mer champagne på bordet, og noen ble hentet tilbake - Pløen var blant dem også - før nye konflikter oppsto, og slik gikk Pløens frynsete rykte i forveien til det tredje storting – som også ellers skulle bli en høydramatisk sesjon.

Peter Motzfeldt
- statsråd og brevvenn

Alt dette vet vi fordi den nøkterne og tørrvittige statsråd Peter Motzfeldt fortalte om det i et brev til sin venn W.F.K. Christie, som satt hjemme i Bergen og var sjeleglad for at han slapp å reise til Christiania.

Komiteen for postmester Rosenvinges lønnstillegg

Johannes Gunnerius Rosenvinge

Det første ordentlige storting måtte håndtere en uendelig strøm av store og små saker. Det ble fort klart at arbeidet måtte sluses via komiteer. I alt ble det nedsatt åtte forskjellige fagkomiteer. I tillegg ble det opprettet massevis av andre komiteer, blant annet en egen komite som skulle behandle lønnstillegg for postmester Johannes Gunnerius Rosenvinge i Molde.

Det var bred enighet om at alle representanter burde sitte i minst én fagkomite. Slik kunne sakene forberedes bedre, og det lå nok også en baktanke i at deltakelse i komitearbeidet skulle foredle ikke bare sakene, men også representantene, slik at alle var nødt til opptre ansvarlig.

I alt ble det nedsatt 8 slike komiteer;

1.for kirken, undervisningsvesenet og geistligheten,
2. for juridiske saker,
3. for finans, skatte- bank og tollvesenet,
4. for militære saker,
5. for kjøpstedenes økonomi, handel og sjøvesenet,
6. for fiskeri, land, skog og bergvesenet,
7. for saker som angikk de svenske stender, forandringer og tillegg til Grunnloven
8. redaksjonskomite som også hadde ansvar for å bekjentgjøre vedtakene

Ad hoc-komiteer

Men i tillegg til de åtte fagkomiteene var det altså behov for en rekke ad hoc-komiteer for å ta unna de mindre spørsmålene. Postmester Rosenvinge fikk altså sin egen komite, likeledes bergskriver Hartz og krigassessor Riis som hadde hver sin komite for å vurdere sine pensjoner, og krigsassessor Carl Wilhelm Printzlau som fikk sin søknad om naturalisering (statsborgerskap) vurdert av en egen komite.

Alle representantene satt i en fagkomite, men når det kom til de andre komiteene, er det åpenbart at noen ble ansett som mer effektive en andre. Jacob Aall satt i flest komiteer – 19, hvorav han var formann i sju, mens Christopher Anker Bergh, Lorents Lange, Hans Nansen og W.F.K. Christie fulgte hakk i hæl. Arbeidsjernet Christie var formann i hele ti komiteer. Embetsmennene var de klart mest benyttede, men bøndene Ellef Mørch og Ole Bjørnsen var også mye benyttet.

 

Ingen sekretærer

Opprettelsen av komiteer for alskens småsaker må ses i sammenheng med det totale fravær av sekretærer og rådgivere. Heller ikke i departementene var det hjelp å få - der hadde de absolutt ikke kapasitet til å drive saksforberedelser for stortingsrepresentantene. Det var i sannhet en annen virkelighet enn i dag, der små partigrupper gjerne har flere rådgivere enn representanter.

 

Boka er i salg!

Nå kan boka om det første stortinget kjøpes i Akademikas nettbokhandel! Da får du den hjem til deg før den kommer i butikkene.

Den gamle stortingssalen

Den opprinnelige salen, siden gjenreist på Bygdøy.

Bygningen som vi kjenner som Stortinget ble reist først på 1860-tallet. De første 40 årene møttes stortingsrepresentantene i Katedralskolens lokaler i Dronningens gate 15. Denne gamle salen er gjenreist på Folkemuseet i Oslo, rett innenfor publikumsinngangen – og du kan faktisk se den uten å måtte betale billett. Lørdag har du en unik mulighet til å komme inn i selve salen – ikke bare på galleriet.

Det var elevene ved den tradisjonsrike katedralskolen som måtte vike når stortingsrepresentantene kom til byen. De holdt hus i Dronningens gate 15, på hjørnet av Tollbugata. Det opprinnelige bygget ble oppført cirka 1640 for Niels Hansen Kongsberg, som på den tiden var lagmann i Christiania. Etter hvert kom huset i den mektige forretningskvinnen Karen Tollers eie som i sin tur solgte det til kong Frederik IV. I 1719 overtok Katedralskolen bygningen og drev sin virksomhet der til 1823.

Denne tegningen av Anna Diriks viser Katedralskolen
 til høyre,  Krigsskolen til venstre.

Skolens store auditorium ble ferdigstilt i 1800 og var det absolutt mest representative møtelokalet i Christiania, og forholdsvis velegnet da det nye Norge plutselig trengte et skikkelig møtelokale for Stortingets formål. Den store salen ble brukt av både Odelstinget og det samlede Stortinget, mens skolens bibliotek ble brukt av både Lagtinget og Høyesterett. Et hundretalls tilhørere kunne få plass på storsalens galleri. Under de viktigste debattene kunne det være stuvende fullt. Det var kort avstand ned til møtebenkene, og en anekdote vil ha det til at en spesielt engasjert tilhører ved en anledning dunket paraplyen sin i hodet til en av representantene.

I 1866 sto den nåværende stortingsbygningen ferdig. Da hadde Stortinget allerede avholdt sine møter i Universitetets gamle festsal fra 1854, mens administrasjonen fremdeles hadde sine lokaler i Dronningens gate.

(Kilde: Torgeir Kjos, Museumsbulletinen nr 71, Norsk folkemuseum)

Hvem får sitte på plassen til Jacob Aall?

Boka om det første stortinget 1815-16 lanseres i den gamle stortingssalen på Folkemuseet i Oslo, lørdag 15. mars kl 14.00. En unik mulighet til å komme inn i selve salen!
Påmelding til janne.tellefsen@akademika.no
Programmet vil vare cirka en time.

1814-valgene i Skien og Porsgrunn

Skien rundt 1800. Maleri av John Edy

I dag er det 200 år siden Skien og Porsgrunn valgte sine eidsvollsmenn. Valgene i Skien og Porsgrunn foregikk 4. mars – på den andre av de to bededagene som var utpekt til formålet. Fullmaktene er de eneste referatene som foreligger fra de to møtene, og som referater betraktet er de lite fyllestgjørende. I fullmakten fra Porsgrunn heter det at «denne bys samtlige innvånere» hadde møtt fram – og at åstedet var Østre Porsgrunn kirke. I Skien står det ingenting om hvor mange som hadde møtt fram, bare at «Skiens menighet var samlet».

"Stemmeflerhed"

I begge byer er representantene, henholdsvis Jørgen Aall og Diderich von Cappelen, utpekt ved «stemmeflerhed» - uten at det finnes spor av hvem som eventuelt har vært motkandidater. Det framgår heller ikke hva slags prosedyrer som er blitt fulgt og om det var noen kontroll av hvem som var stemmeberettigede. Det må være borgermester Bruenech som har ført begge fullmaktene i pennen – flere passasjer er språklig identiske, og som øverste embedsmann i begge byer var han den eneste som underskrev begge fullmakter.

Fullmakten fra Porsgrunn

Byenes embedsmenn var selvskrevne underskrivere – her finner vi borgermesteren, sogneprestene, tollbetjentene med flere. I Christian Frederiks anvisning for møtene het det at «de tilstedeværende Øvrighedspersoner og Embedsmænd samt 12 af Menighedens agtværdigste Mænd skulle tilligemed Præsten underskrive et Vidnesbyrd om, at N. N. Menigheds Indvaanere have med Fædrelandssind aflagt denne Eed.»

--

Resten av denne artikkelen kommer på trykk i boka «Med påhalden penn? 1814 sett frå Nordvestlandet og Telemark» som kommer på Novus forlag i april.

 

 

Boka kommer 15. mars

Boka om det første stortinget er snart klar fra trykkeriet og lanseres 15. mars. Her er forsiden!

Trykkeriet venter

Nå er andrekorrekturen unnagjort. Trykken er nær! Lansering ser ut til å bli midt i mars.

Nyde Underviisning i de døde Sprog?

Skolevesenet i 1815 var ikke mye å skryte av, men et magert offentlig tilbud var tilgjengelig for de fleste barn – i det minste noen dager i uka. Den lille katekismen var fokus for lærernes undervisning, elevene skulle lære å lese litt, og hver dag skulle starte med salme og morgenbønn.

Læreren og kirkesangeren Ole Bjørnsen fra
Kviteseid satt på Stortinget i 1815-16

Læreryrket var en mulig karrierevei for begavede sønner av bønder, småkjøpmenn og håndverkere. Selv om det ikke var all verdens betalt, fulgte det andre fordeler med – for eksempel fritak fra militærtjeneste. I tillegg til lærergjerningen kunne det også vanke bijobber som klokker eller kirkesanger. Mange steder oppnådde også lærerne atskillig anseelse i lokalsamfunnet, og det er ikke tilfeldig at vi finner lærerne som både forlikskommissærer og stortingsrepresentanter etter hvert som det norske samfunnet utviklet seg etter 1814.

Det kunne derfor være rift om lærerjobbene når de var ledige. I 1815 utlyste biskop Bech en stilling i "Opsloe", altså i det nåværende Gamlebyen i Oslo:
"De, der have anholdt om det vacante med Klokkertjenesten forbundne Skolelærer-Embede i Opsloe, ville behageligen møde i dette Steds Skole Mandag den 5. denne Måned, for at concurrere ved aflæggende Underviisnings-Prøver til bemeldte Embede."

Privatundervisning

Det var særlig de fattige barna som gikk på de offentlige skolene, mens barn fra mer velstående familier fikk privatundervisning eller gikk i egne betalingsbaserte skoler. Det kunne være vanskelig å finne fram til folk med god kompetanse, men det var flust av gode tilbud – som det ikke alltid var så lett å vurdere på grunnlag av annonsene. Her er et tilbud til Drammens bedrestilte familier:

"En videnskabelig dannet Mand, boende omtrent en Miil fra Drammen, der ikke egentlig har nogen Embedssyssel, og som, beviislig, med Held har deeltaget i en offentlig Undervisnings-Anstalt, kunde nu i sit eget Huus modtage til Kost og Logie 3 eller 4 velopdragne Drengebørn, ikke under 8 Aar, og undervise dem grammaticalsk i Fædrenelandets, samt det engelske og tydske Sprog, Historie, Geographie, Christendeom, Regning og Skrivning, Alt for en billig og til Underviisningen svarende Betaling, ligesom Vedkommende, mot et passende TIllæg i samme, kan nyde Underviisning i Begyndelsesgrundene i de døde Sprog. De Forældre, der have Lyst til at see deres Børn saaledes anbragte, ville behage derom, jo før dess hellere, at henvende dem enten til Herr Grosserer Iver Holter, Ridder, eller til Kjøbmand Dietrichs i Drammen, der meddeler enhver attraaende Oplysning."

En annen tjenestevillig lærer, også han i Drammen, tilbød også musikkundervisning:
"Skulde Nogen ønske sig grammaticalsk Undervisning i det italienske, franske og tydske Sprog, samt Information i Fleutetravers og Clarinet, vilde Liebhaberne behage at melde sig i forseglede Billetter."

Danseferdighetene måtte selvfølgelig også skoleres, og da fantes det tilbud også for dette:
J.F. Siechen, "Informator i Dands", ville gjerne etablere en danseskole i Christiania, og kunngjorde i Intelligensseddelen: "Herved har jeg den Ære foreløbigen at bekjendtgjøre for de høistærede og respective Forældre og Familier i Christiania, at jeg fra anstundende Michaeli af agter derstæds at give Information i Dands, deels i de nu brugelige Dandseøvelser og deels i andre og nye Trin, samt Dandse; hvilket Alt om kort Tid nærmere skal blive bekjendtgjort, da jeg om 3 à 4 Uger selv kommer til Christiania for at erfare om jeg der kan faae oprettet en Dandseskole."

Ingen borgere på Stortinget (vær så snill)

WFK Christie - en forsiktig venn av perialen

"Det var tarvelige folk", kunne man finne på å si i 1815 – uten at man dermed mente noe negativt med det. I et land der "luxus" var en uskikk som bidro til å forverre den nye norske nasjonens handelsbalanse, var det å være tarvelig snarere et positivt stempel: Det var gjerne enkle mennesker som greide seg med lite.

Leser man brev og avisartikler fra tiden rundt 1814, må man ha et ekstra øye på ord som har endret betydning. Merkverdig, for eksempel – eller merkelig, for den del – oppfatter vi i dag som en beskrivelse av noe som er rart eller underlig. Men den opprinnelige betydningen handler jo om noe som var verdt å merke seg – og slik brukte man det.

Så er det alle ordperlene som er blitt borte. Ihvorvel?! Hva kan det bety? Og perial? La oss lytte til stortingspresident Christie som skriver i dagboka om et jaktselskap på Ljan (Jahn) hovedgård utenfor Christiania som han hadde takket nei til:

"lhvorvel det er længe siden jeg sidst hilste paa denne gode Ven — Perialen — og nok kunde have Lyst at underholde mig lidt med ham, er jeg dog glad at jeg ikke var med paa Jahn, thi han er en Person, som man ikke maa gjøre sig alt for familiair med."

Åhå! Selv om (ihvorvel) Christie kunne hatt god lyst på en rangel (Perial), er han glad han ble hjemme, for perialer bør man ikke begi seg ut på for ofte. Ellers kan han fortelle atskillig om perialer under Stortingets middagsselskaper, blant annet om et på Bogstad ("der var meget muntert og mange Perialer"), og et annet selskap der en av representantene – lensmann Johannes Borge - "drak sig en saadan Perial, at han faldt i en alvorlig Søvn ved Bordet."

Det er mange gode spor i ord, og et fint sted å gå på språklig oppdagelsesferd er "Ordbog over det danske Sprog" – et historisk oppslagsverk på nett. Her kan man finne moderne synonymer til gamle og velbrukte begreper som erudition, vindskibelighed og agioteur. Og skulle man slumpe til å treffe på noen fra det tidlige 1800-tall er det jo viktig å kunne unngå å fornærme dem med borgere og personligheter.

Eksempel på "borger" - rettet mot stortingsrepresentant Carsten Tank.