Arendals revolusjonære representant

Arendal malt av John Edy, ca. 1800.

Wilhelm Frimann Koren Christie var underveis til Christiania, der han skulle møte på Stortinget sommeren 1815. 29. mai var det tid for landkjenning. Skipet han var om bord på kastet anker ved Arendal, og Christie ble rodd i land for å se etter en gammel venn som bodde der. Men det viste seg at kameraten var bortreist, og det var lite annet Christie hadde der å gjøre. Riktignok kunne han notere seg at «det også i Arendal finnes damer som spaserer sent om kvelden», men han valgte uten videre å vende tilbake til skipet.

Da han passerte døren til doktor Alexander Christian Møller, gikk det et gys gjennom Christie: «Jeg syntes nesten at jeg hørte ham holde taler på Stortinget».

VI får tro at Christie listet seg forsiktig forbi Møllers hus i håp om ikke å treffe sin tidligere politikerkollega, som han hadde truffet både på Eidsvoll og på det ekstraordinære storting høsten 1814. De to sto langt fra hverandre politisk, og distriktskirurgen i Nedenes (Aust-Agder) hadde altså ikke gjort noe fordelaktig inntrykk på Christie.

Alexander Møller, malt av Christian Olsen.

Møller kom fra enkle kår som sønn av en salmakermester, men hadde fått en skikkelig medisinsk utdannelse og hadde også giftet seg inn i en av Arendals fremste borgerslekter, den kjente Herlofson-familien. Hans kone, som døde allerede i 1812, var kusine til Peter Herlofson, som var gift med søsteren til Jacob og Niels Aall, og til Ditlevine Quist, som igjen var gift med Lauritz Weidemann, amtmannen i Christians amt (Oppland). Møller drev en utstrakt veldedighet og hadde også et radikalt syn på sosialpolitiske spørsmål. Jacob Aall, som møtte sammen med ham på Eidsvoll og som var en meget standsbevisst herre, noterte seg at «alt det mørke som finnes i de lavere stender betrakter han som en følge av deres friksjoner med de høyere. Enhver rikmann er herskesyk og pengegjerrig, enhver fattig undertrykt og forurettet.»

På Eidsvoll opptrådte Møller som en ivrig selvstendighetsmann, sterkt inspirert av den franske revolusjonens ideer. Da han møtte på det ekstraordinære stortinget samme høst, fikk han følgende evaluering av den politiske observatøren Claus Pavels: «Doktor Møller, et av Stortingets virksomste medlemmer, rik på prosjekter og innvendinger, noen fornuftige, andre unødvendige og utidige, som bare stanset forretningenes gang.»

Møllers tankegods var radikalt for sin tid, men hadde nok passet atskillig bedre i dag enn Christies litt gammelmodige pragmatisme. Men i 1815 var det Christie som var den toneangivende mann. Han lettet anker med kurs for Christiania – mens Møller ble igjen i Arendal.

David Weidemann – født, oppvokst og inngiftet i byens borgerskap, ble Arendals mann denne gangen. 

Christie begynner sin reise

Triangelen brygge. Her kom fiskerne inn med sine varer.
Fotomuseum Bergen, ukjent årstall

I dag er det 200 år siden Wilhelm Frimann Koren Christie forlot sitt hyggelige hus i sentrum av Bergen for å reise til Christiania. Her skulle han møte på Stortinget for Bergen, og han skulle igjen komme til å spille en betydelig politisk rolle, som stortingspresident gjennom hele den lange sesjonen på det første ordentlige storting. Når han ikke reiste sammen med sine medrepresentanter Fredrik Meyer, Wollert Konow og Hans Jørgen Wetlesen, var det fordi Christie også hadde andre plikter i Christiania, blant annet som medlem av den faste lovkomiteen – som skulle forberede lovforslag for stortingsrepresentantene – så han dro flere uker i forveien.

Christie sa et broderlig farvel til noen av sine tilstedeværende venner i herreklubben Quodlibet – Edvard Hagerup, Johan Arnoldus von Westen Kahrs og Lyder Sagen – som hadde møtt fram på Triangelen brygge innerst i Vågen, og steg om bord i en liten båt som skulle føre ham til skipet som skulle ta ham til Østlandet. Det lå ute i Sandviken. Det var rederen selv som fraktet Christie til Sandviken.

Men først måtte de stoppe hos kjøpmannen Peter Greve Bredal, der de tømte en flaske Madeira «på Norges vel og en lykkelig reise».

Skipet var i god stand, og Christie noterte fornøyd at han fikk ha sin kahytt alene. Også her var det raskt servering – "en flaske gammel vin fant straks veien fra skipperens benk til våre mager". Så var det klart for å lette anker – da var klokken allerede blitt 11 om formiddagen.

Christie ble stående på dekk, riktignok ustanselig avbrutt av et irriterende reisefølge – en «prokurator Rasmus» – som snakket ustanselig mens Christie ville ha fred til å betrakte den bergenske skjærgården på vei utover. Til slutt fikk han være alene:

«Jeg tok en dram, drakk Bergens skål og ønsket godt over byen samt mine venner i særdeleshet», noterte Christie. Så forsvant Kvarven i det fjerne.

Alt dette vet vi fordi Christie har fortalt om det i sine dagboknotater. Han skrev en liten skildring av begivenhetene hver dag, og jevnlig sendte han dem i posten til Quodlibet-vennene hjemme. Dette var en tradisjon som Christies venn og Quodlibet-medlem Peter Motzfeldt hadde innstiftet, blant annet under eidsvoldsforsamlingen og det overordentlige storting høsten 1814, og et velkomment tilskudd til nyhetsformidlingen for folk som ville vite hva som skjedde. Det fantes aviser, men nyhetsstoffet var heller sparsomt.

 

17. mai 1815: Dårlige kår for ytringsfriheten

Det tok tid før ytringsfriheten som ble innskrevet i eidsvollsgrunnloven ble anerkjent av rettsmyndighetene. I 1815 måtte Niels Trulsen Broe møte til rettsforhør for sine politiske ytringer på selveste 17. mai.

Niels Broe var fiskerbonde fra Rennesøy og nyvalgt representant til det første ordentlige storting som skulle tre sammen i juli – slik han også hadde representert Stavanger amt på det ekstraordinære stortinget høsten i forveien. Han måtte møte for å forklare seg om et opprop han hadde distribuert i lokalmiljøet.

Sorenskriver Eiler Schiøtz ledet forhøret. Det er nokså ordrett gjengitt i protokollen, her lett modernisert:

- I hvilken hensikt har du delt ut dette materialet?

- Da jeg var på det ekstraordinære stortinget var det bare 12-14 bønder. Dette var altfor lite i forhold til folk fra de andre stendene. Min hensikt var å gjøre oppmerksom på dette før det kommende Stortinget, slik at det kunne velges en eller to fra bondestanden i alle amt. Da kunne vi forebygge mye splid.

- Du har skrevet – og jeg siterer: «Det nektes vel ikke at embetsmenn utenfor bonde- og borgerstand er edle, uegennyttige og redelige, men hvem kan garantere at det ikke finnes noen som har en motsatt karakter som tenker mer på seg selv enn på landets beste?» Hvorfor har du brukt uttrykk som kan kaste skygge på embedsmennenes karakter? Man må jo formode at et slikt valg skjer med største varsomhet og at valget faller bare på de verdigste?

- Om jeg ikke var tilfreds med alle ytringer fra embetsmennenes side, vil jeg gjerne presisere at jeg ikke har ment noen av de juridiske embetsmennene.

- Har du noe å tilføye?

- Jeg vil gjerne ha protokollført at grunnloven tillater trykkefrihet og at jeg ikke trodde at det var noen forbrytelse å trykke dette budskapet. Det har ikke vært min hensikt å fornærme noen, og det gjør meg ondt at det har vakt utilfredshet.
Her måtte Schiøtz erkjenne at han ikke kom stort lenger med fiskerbonden. Han måtte overlate til amtmannen å avgjøre om det skulle tas ut tiltale i saken.

Både Schiøtz og Broe var valgt til Stortinget dette året, men Broe fikk sin fullmakt avvist og måtte gjøre vendereis. Han hadde sluppet videre rettsforfølgelse for sine ytringer, men han var også under tiltale for å ha ledet en motstand mot å betale fisketienden til presten i Skudeneshavn, og kunne enkelt utestenges.

 

Frikjent i 1816

Men da saken kom opp til doms i Stavanger, viste det seg at dommeren, sorenskriver Lauritz Stang (faren til senere statsminister Fredrik Stang) ga Broe blankt medhold. Han hadde innsigelser både mot amtmannen som hadde reist tiltalen og mot aktors opptreden:

- De tiltalte er frikjent. Aktors påstand kjennes død og maktesløs, og skal ikke hefte ved de tiltaltes gode navn og rykte. Aktor, Christian Magnus Zetlitz dømmes til å betale en mulkt på 10 riksbankdaler sølvverdi til fattigkassen på Rennesøy og dessuten like mye til justiskassen.

I Christiania gikk ikke dommen upåaktet hen. En jurist hadde redegjort for dommen i Nationalbladet, og i tillegg stilt en del penible spørsmål om hvorvidt man kunne stole på at stortingsrepresentantene virkelig ble valgt på et fritt grunnlag:

- Det er vel ingen ting som er viktigere for nasjonen enn at valgene til Stortinget er så frie og uten fremmed innflytelse som mulig. Det som har skjedd med Niels Trulsen Broe kan kanskje kaste lys over om det virkelig er slik eller ikke. Det er absolutt ikke innsenderens mening at det i dette tilfellet har vært lagt hindringer i veien for representantvalget, han vil bare gjøre oppmerksom på at en slik metode er fullt oppnåelig. Om øvrigheten virkelig skulle ønske det, kunne man anlegge tiltale uten noen eller bare en oppdiktet grunn, og på den måten suspendere amtets representasjonsrett eller tvinge valgmennene til å ikke velge dem som står i opposisjon. Om noe sånt virkelig skjedde, ville det jo ikke være tvil om at Grunnloven slik ble undergravet?

Skribenten i Nationalbladet fikk rett i sine advarsler om at Broe ville bli trukket gjennom nye rettsrunder.  Amtmannen i Stavanger ga seg nemlig ikke. Han anket saken, og denne gang ble dato for det første rettsmøtet i saken pussig nok satt en uke før stortingsvalget i oktober 1817. Dermed var Broe formelt sett under tiltale igjen, slik at han ikke var valgbar. I løpet av vinteren ble han imidlertid frikjent nok en gang. Først i 1821 kunne Broe møte på Stortinget igjen.

Han spiste kun lidet, men drak som en Svamp...

Kongsberg gamle kirke,
der Andreas Bonnevie var sogneprest
da han ble valgt til Stortinget i 1815.
Foto: Kjetil Bjørnsrud

Andreas Bonnevie (1782-1833) er en av de mer fargerike personene som har representert Kongsberg på Stortinget. Den mildt sagt kontroversielle sognepresten var rasjonalist og livsnyter. I selskapslivet skal han ha vært en festlig fyr, og ikke tok han seg selv spesielt høytidelig heller. Så festlig skal han ha vært at sognebarna på Kongsberg fikk nok og ba ham reise. Før han døde som en nokså forsoffen sogneprest i Øyestad, diktet han en liten selvbiografi som viser atskillig selvironi.

Han fødtes i Mandal et Sted udi Nord
Fem Lustra er henrundne siden,
Hans Øine var brune, hans Næse var stor
Og Munden var modsat af liden,
Hans Syn var kun kort
Hans Haar det var sort
Men bliver vel graaligt før Tiden!

Patroner og Penge han aldrig beholdt
Kun sjelden med Fynd han studerte,
Han frøs som en Skrædder, saasnart det var koldt
Men Heden ham og generte,
Han elsked sin Pligt
Var plaget af Gigt.
Hvorfor han og slet exercerte.



Andreas Bonnevie ligger begravet i Øyestad,
der han endte sine dager som sogneprest.

I Landbrug han skjeldner knap Vikke fra Hamp
Og Harve fra Tromler og Plove,
Han spiste kun lidet, men drak som en Svamp
Og havde Passion for at sove,
Han lo ad en Nar
I hvem han end var,
Hans Vittighed faldt i det Grove.

Af Regninger uden ærbødigst qvitteret
Han havde en rasende Mængde,
Sin Ragekniv holdt han bestandig forkert
Og tidt han i Skindet sig flængte,
Han græd og han lo
Gik aldrig med Sko
Og tog paa Credit, naar han trængte.

Han elsktes af Nogle, var miskjendt af Faa,
Han nødig var Nogen forbunden,
Han omgikkes ens mellem Store og Smaa
Og Ærlighed flød ham af Munden,
Ved Lidt var han glad
Om Intet han bad,
Og fikk derfor Intet - i Grunden.