I 1818 fremmet den nye svenske
kongen en proposisjon der han ville forby å trykke noe i Norge, som direkte
eller indirekte inneholdt fornærmelser imot den svenske nasjon, dens
administrasjonsformer, lover, borgerklasser eller alminnelige innberetninger. Ingen svenskevitser, altså.
Den norske regjeringen, med
statsminister og to statsråder i Stockholm og en større avdeling med statsråder
i Christiania, likte forslaget dårlig, og Stortinget – som ble oppfordret til å
vedta den nye loven – enda mindre. Da forslaget kom opp til behandling i 1821,
greide norske politikere å feie innholdet under teppet, med en ullen henvisning
til en trykkefrihetsforordning fra 1799 som hang igjen fra det danske regimet.
Det skulle imidlertid stå atskillig strid om denne forordningens status i
forhold til Grunnlovens paragraf 100. En av dem som bidro til å torpedere den,
var trondheimsmannen Mathias Conrad Peterson, som ble tiltalt for misbruk av
trykkefriheten sommeren 1821, men som vant i alle rettsinstanser helt opp til
Høyesterett i 1823.Ja, så var det dette med svensker og kyllinger. Karl Johan nådde jo tross alt ikke fram med sitt forbud mot svenskevitser. Jo, de planter eggene for dypt i jorda.
Nåvel.
