Den ærverdige olding i Høyesterett

Peder von Cappelen

I dag er det 200 år siden Peder von Cappelen og Niels Omsted ble valgt som stortingsrepresentanter for Drammen. De to handelsborgerne var selvfølgelig i slekt, slik man gjerne var i de sfærer. Cappelen fikk også æren av å være part i den saken som åpnet den norske høyesteretten, dagen før det første ordentlige storting åpnet sine dører.



Høyesterett ble åpnet 30. juni 1815 med atskillig pomp og prakt, med trompetmusikk og ridende herolder. Den nyslåtte justitiarius, Johan Randulf Bull, ble fraktet til lokalet i bærestol. For at Høyesterett ikke skulle komme skjevt ut i den aller første saken som skulle behandles, hadde han funnet fram til en sak som raskt kunne finne sin løsning. Det ble en sak om odel – en bonde ved navn Hannevold hadde odelsrett på en gård i Sande, og skulle få den 

Johan Randulf Bull - ærverdig olding

overdratt fra den daværende eieren, den skiensfødte, drammensbaserte kjøpmannen Peder von Cappelen. Om selve eierforholdet sto det ingen strid, det var overdragelsessummen som var problemet, som et resultat av den ekstreme inflasjonen siden 1812. Det mest interessante ved rettsreferatene er advokatenes innledningstaler, som mest handlet om selve åpningen av den nye domstolen, og særlig omtalen av justitiarius, Johan Randulf Bull, som en «ærverdig olding”. Han var 66 år gammel.
 

Selve saken var raskt avgjort; bonden vant, mens den grunnrike Peder von Cappelen tapte.

 



Grevskapets representanter

I dag er det 200 år siden Nils Christian Nilsen og Elias Winther-Jørgensen ble valgt som representanter til det første stortinget for Jarlsberg grevskap.

Winther-Jørgensen var fetter til de tre brødrene Aall, som også var representanter – for Skien/Porsgrunn, Bratsberg amt og Nedenes amt. Søsteren deres, og kusinen til Elias, var gift med Ulrich Cappelen. Han var broren til Peder Cappelen, som møtte for Drammen. Peder hadde også to søstre. De var gift med henholdsvis Johan Borthig som representerte Kragerø og Risør, og med Carsten Tank, som representerte Fredrikstad og Halden. Og dette er bare begynnelsen når man skal se på slektsbåndene mellom en del av stortingsrepresentantene de første årene etter 1814.

Sånn så det ut i de kondisjonerte kretser. Handels- og embetsfamilier sendte døtrene sine rundt i Norge for å giftes bort med menn i nettverkene. Slik opprettholdt man et tynt lite sjikt på toppen av samfunnspyramiden – og når det skulle velges politiske representanter, var det ikke rart at mange av de som møtte hadde truffet hverandre før i et familieselskap. Det bidro selvfølgelig til at de kondisjonerte sto sammen i mange saker, men vi finner også mange eksempler på at de inntok ulike standpunkter, litt avhengig av hvilke interesser de skulle forsvare.

Elias Winther-Jørgensen hadde kjøpt gården Melsom i Stokke, men nedstammet fra Skiens mektigste handelsslekter – Wesseltoft- og Ording-familiene. Han ble valgt sammen med sin medrepresentant Nils Christian Nilsen, som var dommer i Jarlsberg, og som var sønn av en dansk hattemaker. Nilsen tilhørte altså ikke slektsnettverkene i sin egen generasjon, selv om han hadde giftet seg med datteren til en av sine forgjengere. Men barna gled inn i neste generasjons nettverk.

En av sønnene, Hans Plathe Nilsen, giftet seg med søsteren til Johan Sverdrup. Georg Sverdrup var hennes onkel. En av døtrene giftet seg med lillebroren til Lauritz og David Weidemann, som begge møtte på Stortinget samtidig med Nilsen - for henholdsvis Christians amt og Arendal. David var for øvrig gift med kusina til Niels Omsted som møtte for Drammen – han var igjen firmenning til sin medrepresentant, nevnte Peder Cappelen, og gift med hans kusine.
 

 

Falsens fullmakt

I dag er det 200 år siden Christian Magnus Falsen ble valgt som representant til det første stortinget. Men det var jammen bare så vidt.

Det vil si – selve valget var det ingen tvil om. Han ble valgt med stort flertall som første representant fra Nordre Bergenhus amt, altså det som i dag heter Sogn og Fjordane. Falsen ledet selv, som amtmann, valgmøtet for Nordre Bergenhus 18. januar, og ble valgt med stort flertall av valgmennene, som stort sett var fra bondestanden. Han hadde kommet flyttende over fjellet på sensommeren 1814, men selv om Falsen var ny på Vestlandet, hadde hans rykte som bondevenn gått foran ham. Han fikk 54 av 57 stemmer.

Men da han kom til Christiania i slutten av juli, oppsto det raskt tvil om valget var gyldig. For hvor bodde amtmann Falsen?

Jo, i Bergen. Falsen hadde tolket grunnloven slik at han hadde stemmerett og var valgbar der han utøvet sitt embete, akkurat som jordeiere måtte ha de samme rettigheter der de eide jord. Stortinget godtok denne fortolkningen (men snudde på dette prinsippet i 1818, da ble Falsen sendt hjem). Men stemmetallet indikerer at det var betydelig motstand – henholdsvis 25 og 26 representanter stemte imot å godkjenne Falsen og Johan Andreas Budtz, som sto oppe i nøyaktig den samme problemstillingen som representant for Søndre Bergenhus.  

Falsens politiske virketrang kom virkelig til sin rett vinteren før stortingssesjonen startet i juli. Allerede 10. januar hadde han utgitt en egen publikasjon om odelsretten – en av Falsens hjertesaker. Han var en svoren tilhenger av odelsretten, som han så på som en historisk nedarvet tradisjon som utgjorde selve bærebjelken i den bondestaten som han på dette tidspunktet fremdeles kjempet for. Skriftet ble utgitt i Bergen åtte dager før valgmøtet, og kan vel muligens ha bidratt til hans store oppslutning blant valgmennene. I skriftet slo han også et slag for leilendingene, som det fremdeles var mange av – men han var klar på at noen stemmerett kunne det ikke bli snakk om for menn uten fast eiendom.

I juli skiftet Falsen med Niels Aall om å være lagtingspresident, og han satt i valgkomiteen, reglementskomiteen og konstitusjonskomiteen. Som lagtingsmedlem følte han seg avskåret fra å delta i de viktigste debattene, og han kjempet drabelig for å sikre seg denne muligheten. Ikke var han spesielt fornøyd når president Christie ikke ville gi ham medhold i prosedyrespørsmål heller. En dag hadde han lent seg over til Hans Jørgen Wetlesen og hvisket: «Han kan pinadø få satt allting igjennom».

Falsen fikk store deler av den lange stortingssesjonen ødelagt av sykdom, og han måtte ta permisjon fra september til langt ut i februar. Da han kom tilbake til Christiania, var hans entusiastiske tro på bøndene som landets politiske ryggrad blitt nokså svekket, noe hans opptreden i resten av sesjonen – og for den del resten av hans politiske karriere – skulle bære preg av.

Da det sprakk for Jacob Aall

I dag er det 200 år siden Jacob Aall ble valgt som stortingsrepresentant for Nedenes amt. Han hadde vært på Eidsvoll, men hadde ikke blitt valgt til det ekstraordinære stortinget høsten 1814.

Jacob Aall er kjent som en fredsæl mann som nødig ga seg inn i personlige konflikter, men vi kjenner til en episode der han lot følelsene få utløp. Under en debatt om pengevesenet gikk han sin vane tro for det moderate alternativet, hvilket Rørospresten Svend Aschenberg mente var altfor pysete:

- Nasjonens finansielle ære står så høyt for meg at jeg knapt kan kalle den mann fedrelandets venn som tilråder en ubetydelig sums inndragelse. En slik feig og kvinneaktig tenkemåte er nasjonen og dens representanter uverdig.

Plutselig var det noe som brast i den ellers saktmodige Jacob Aall, som alltid la vekt på å framstå med kontrollert verdighet. Men hva var det denne prestefyren våget?! Skulle dette høystemte patriotsludderet aldri ta slutt? Å antyde at han – Jacob Aall – var en fiende av nasjonens interesser? Han grep ordet:

- Aldri hadde jeg ventet at jeg for en forsamling som denne skulle behøve å rettferdiggjøre meg mot en beskyldning om at jeg ikke har handlet som fedrelandets venn. Jeg skal heller ikke spille mange ord. Om jeg har handlet som fedrelandets venn eller fiende, det er nasjonens sak å bedømme, og kunne mine handlinger ikke rettferdiggjøre meg, så greier vel ikke mine ord det heller. Ikke heller tror jeg at jeg ved mitt forslag, etter Hr. Aschenbergs beskyldning, har handlet mot Grunnloven, fordi dens bestemmelse i paragraf 110 – at Norge skal ha sin egen bank og sitt eget pengevesen – åpenbart sikter til å forebygge en sammensmeltning med det svenske pengevesenet. En bank kan for så vidt den er privat ikke befales, da dens opprettelse åpenbart beror på privatmenns evne og tillit, og de overslag som jeg har gitt meg den ære å gjøre inneholder nettopp begynnelsen til en nasjonalbank. For øvrig tilhører det en erfaring i fremtiden å bestemme om det er min feige og kvinneaktige frykt eller Hr. Prost Aschenberg høye forhåpninger som skal gå i oppfyllelse.

Aschenberg skjønte raskt at han hadde kommet uheldig ut og ba straks om pent vær:

- Jeg hadde aldri trodd at et medlem av forsamlingen, for hvem jeg har den mest uinnskrenkede høyaktelse, Hr. Jacob Aall, skulle ha således misforstått meg, og jeg erklærer herved høytidelig at min hensikt ikke var å fornærme ham.

Og Aall var så lettet over at striden gled over at han gjerne tilga:

- Jeg ærer den varme hvormed man her i forsamlingen antar seg nasjonens sak, og føler den i min egen barm, men jeg skulle ønske at den utbredte seg over saken selv, og ikke kastet skygger på personer. For øvrig erklærer jeg at jeg ved Hr. Prost Aschenbergs ytring finner meg aldeles forsonet.

Jacob Aall var så fornøyd med seg selv, og ikke minst med Aschenbergs unnskyldning, at han triumferende skrev til sin kone og beskrev hele episoden: - For min egen del var det tilfredsstillende å vise offentligheten at jeg ikke alltid vil tåle slike hånlige angrep. Slik var det altfor ofte på Eidsvoll. Det var på tide at tungen løsnet, og jeg akter ikke oftere å la meg forhutle i en hel forsamling.

Ikke en gang et par tøfler!

«Jeg kjenner ikke til noe sted i utlandet der man får kjøpt så mye som et par tøfler for disse såkalt garanterte sedlene!» Det var kjøpmannen fra Moss, Henrik Gerner, som åpnet den viktige debatten om pengevesenet i Odelstinget tirsdag 17. oktober 1815. I dag er det 200 år siden han ble valgt som representant for Moss til det første ordentlige storting.

Gerner påpekte at nordmenn ikke lenger kunne skaffe de mest ubetydelige ting fra utlandet om man ikke kunne betale med solid utenlandsk valuta, og påsto at Riksforsamlingen på Eidsvoll neppe hadde hatt noe mandat til å vedta noen form for garanti av pengesedlenes verdi.

I 1814 lå det dansk-norske pengevesenet i ruiner, og for den nye norske staten ble det en nesten uoverkommelig oppgave å skape en pengeenhet som befolkningen – og ikke minst utenlandske finansinstitusjoner – hadde tiltro til.

Du kan lese mer om den viktigste politiske saken i 1815-16 i boka om Det første stortinget.

En teknisk begavelse fra Stavanger

Kongsgård i Stavanger, som Eiler Schiøtz overtok
etter Gabriel Kielland i 1821

I dag er det 200 år siden Eiler Hagerup Schiøtz ble valgt som stortingsrepresentant for Stavanger. Eller det vil si – det ble han egentlig ikke. Det var svigerfaren Gabriel Schancke Kielland som ble valgt, med Schiøtz som vararepresentant. Men sistnevnte møtte på grunn av Kiellands sykdomsforfall.

Kielland var svoger til Jens Zetlitz og oldefar til Alexander Kielland, og skal ha vært modell for «gamlekonsulen» i romanen Garman & Worse. Han var en mektig figur i datidens Stavanger. Svigersønnen spilte en langt mindre rolle, som sorenskriver for øysamfunnene rundt Stavanger. 17. mai 1815, noen uker før det første ordentlige storting skulle settes, markerte han grunnlovsdagen ved å gjennomføre et bistert avhør med en annen som også skulle møte, fiskerbonden Niels Broe fra Rennesøy – som hadde gjort seg «skyldig» i å offentliggjøre et politisk skrift der han hadde tatt til orde for flere bønder på Stortinget. Broe, som skulle representere Stavanger amt – altså Rogaland – reiste til Christiania, men måtte reise hjem igjen fordi han også var tiltalt for «oppsetsighet mot øvrigheten» i forbindelse med en sak om tiendebetaling til sognepresten.

Schiøtz gjorde seg ellers lite bemerket som politiker, Han skrev hyppig hjem til svigerfaren – både om medisinske råd og løse rykter. I den store biografisamlingen som Tallak Lindstøl ga ut om alle stortingsrepresentantene i 1914, står det lite om hans politiske virke, men desto mer om hans interesse for å konstruere redningsbåter og sykler. Faktisk hadde han også planene klare for et luftskip som dessverre ikke ble realisert.