Stortingsvalgene for 200 år siden

Romjula pleier å være en stille tid i politikken, men i 1814 var det hektisk aktivitet mange steder. I disse dager er det 200 år siden man valgte stortingsrepresentanter i Arendal, Skien/Porsgrunn og Søndre Trondhjems Amt. Valgene var indirekte.

Allerede 8. desember ble de første representantene til det første ordentlige storting 1815-16 valgt i Nordlands amt. Da møttes 38 valgmenn i Bodø. De gikk for myndighetenes egne folk, således ble det fogd Johan Ernst Berg, biskop Mathias Bonsach Krogh og amtmann Elster som ble valgt sammen med gårdbrukeren Johan Larsen Smitseng. Amtmannen ble imidlertid syk, og det ble derfor handelsmannen Lars Nicolai Reener som møtte som sistemann. Fra nordlandsbenken var det definitivt biskopen som skulle gjøre seg mest bemerket, som en folkelig og nokså utypisk klerikal representant.

Onsdag 28. desember var det duket for valg i Grenland. Det var nok en relativt stillferdig sammenkomst. En representant for hver av menighetene i Skien og henholdsvis Vestre og Østre Porsgrunn kom sammen på rådstua i Skien for å velge enn felles representant. Den akutt konkurstruede Jørgen Aall, som hadde vært både på Eidsvoll og på den forsmedelige andre grunnlovgivende forsamlingen samme høst, kunne ha frasagt seg vervet, men gjorde det ikke. Dermed var det duket for hans siste opptreden i rikspolitikken før det bar helt utfor med han og hans forretningsvirksomhet. I 1815 møtte han for øvrig sammen med sine brødre Niels fra Bratsberg amt og Jacob fra Nedenes amt. Til overmål møtte også deres fetter Elias Winter Jørgensen fra Jarlsberg grevskap.

I Søndre Trondhjems amt – Sør-Trøndelag, altså – gikk valget av stabelen 30. januar. Der ble sorenskriver Anders Rambech valgt foran sogneprest Svend Aschenberg, oberstløytnant Henrik Rogert og lensmann Joris Christian Nordbye. 33 valgmenn avgjorde det hele under et møte i Orkdal.

På selveste nyttårsaften gikk man til valg i Arendal. Det var sikkert kvikt gjort i den lille byen, slik at de tre valgmennene kunne rekke hjem til nyttårsmiddagen. Det ble David Weidemann som ble utpekt til å representere austegdenes kjøpstad. Hans viktigste oppdrag skulle da også bli å gjøre hva han kunne for å stoppe tildelingen av kjøpstadsstatus til konkurrenten Grimstad – en kamp han tapte, for øvrig i strid med sin bror Lauritz Weidemann, amtmannen som representerte Christians amt (Oppland).

Kriminalreformen i 1815

I 1815 var det fremdeles Christian V’s norske lov fra 1687 som gjaldt på kriminalfeltet, og kongen hadde vært uvanlig spesifikk når det kom til straffeutmålingen. Den som forgrep seg på en kvinne i kongens gård, skulle få kappet av to fingre. Den som spottet Gud skulle man skjære tungen ut på mens stakkaren var i live. Deretter skulle hodet kappes av, og både hodet og tungen skulle settes på en stake til utstilling. Stjal man lysekroner fra kirken, ble man hengt, mens tyveri av mindre lysestaker ble straffet med pisking og livstids fengsel.
I en egen forordning fra 1697 spesifiserte kongen i detalj hvordan spesielt grove mord skulle straffes – da skulle morderen gjennomgå et helt arsenal av tortur på vei til retterstedet, der det toppet seg med avhugging av en hånd før selve henrettelsen.

En av de oppgavene som det første ordentlige storting var forventet å løse, var å få på plass en alminnelig straffelovgivning. Det skulle vise seg å bli en komplisert oppgave, og helt fram til 1842 ble folk i Norge dømt etter Christian Vs lov, først da kom det en ny norsk straffelov. Men lemlestelsesstraffene fikk de gjort noe med.

Selv om ikke hele dette straffemenyen ble praktisert like entusiastisk av rettsvesenet i 1815, var det fremdeles nok igjen til at dette var litt ubekvemt for det nye Norge. Med vår tids briller skulle man kanskje tro at argumentasjonen for å avskaffe slike straffer først og fremst hadde et humanistisk utgangspunkt, men det fantes også andre toneangivende argumenter. Et viktig perspektiv var for eksempel det samfunnsøkonomiske. En person uten høyre hånd eller med brennemerke i ansiktet ville være helt ubrukbar på arbeidsmarkedet. Og uten arbeid ville slike personer nødvendigvis ligge de lokale fattigkassene til byrde. Det ville heller ikke styrke forbedringspotensialet for forbryterne, og dette var også et aspekt som så smått begynte å komme på dagsorden.

Odelstinget hadde klar sin innstilling til lov om moderniserte straffemetoder 11. september. Prinsippene gikk i korthet ut på at lemlestelse skulle erstattes med fengsel eller tukthus – ikke minst fordi denne torturen først og fremst hadde skaffet forbryteren sympati, brennemerking skulle bortfalle og halshugging med øks uten forutgående tortur skulle fra nå av skulle være den eneste metode for dødsstraff – bortsett fra for militære forseelser, der skyting forfra burde være den foretrukne metode. Den gamle skikken med å la de henrettedes kropper bli liggende som kråkemat ble imidlertid opprettholdt – først og fremst som et allmennpreventivt kriminalpolitisk virkemiddel, altså til skrekk og advarsel.

Odelstinget hadde samvittighetsfullt gått gjennom de gamle straffemetodene og utmålt nye: Avkapping av to fingre burde erstattes med livstidsfengsel, mens avkapping av hele hånden burde erstattes med ti års fengsel. Dette pussige misforholdet skyldtes at Odelstinget hadde snudd på alvorsgraden av forbrytelser; flertallet mente at falsk vitnesbyrd var mye mer alvorlig enn falskneri, som hadde hatt en strafferamme på hele hånden. Derfor snudde de på dette, og la livstid på falsk vitnesbyrd og ti år på falskneri. To års fengsel burde komme i stedet for det å stikke en kniv gjennom hånden og deretter rive kniven ut mellom fingrene, mens ett års fengsel burde komme i stedet for bare knivstikket.