Uanstendige unge piker

Carl 2./13. - ettersom man
ser det - 65 år i 1815.

7. oktober feiret borgerne i Christiania, trolig med en viss pliktfølelse, kong Carls fødselsdag. Den gamle kongen var selvfølgelig ikke til stede – han var syk og svekket og holdt seg hjemme på Stadsholmen i Stockholm – men både kronprins Carl Johan og arveprins Oscar var i Christiania for å overvåke feiringen.

Statholderen hadde slått stort på det med middag i Paleet, der slottsprest Claus Pavels noterte at det blant de som satt ute i den nybygde paviljongen var " gaaet lystigt til og raabt Hurra i vilden Skye, især for Statholderen med megen Enthusiasme. Hos os drak vi de sædvanlige Skaaler i al Stilhed."

Det var for øvrig i dette selskapet at Pavels hadde fått høre en meget pikant sladderhistorie av stiftamtmann Falbe om forholdene ved det svenske hoffet.

Og om Falbes  historie hadde vært sjokkerende, var det også stoff til skandale i begivenheter senere på kvelden, under ballet som ble arrangert i Stiftamtmannsgården. Det var de unge pikenes oppførsel og antrekk som særlig forarget slottsprest Pavels, som grep pennen fatt straks han kom hjem:



Eksempel på lettkledd mote anno 1815

[…] der var en uudholdelig Atmosphære; heller ikke har jeg nogen Fornøielse af at see Dands, hvorimod der i Sideværelset frembød sig Øiens- og Kjødslyst i Mængde, da de unge Pigers Blottelse i Aften forekom mig at have naaet en høi Grad af Uanstændighed.
Jeg seer ikke, hvorledes et ungt Mandfolk, i hvis Aarer rinder varmt Blod, kan komme fra et saadant Bal med ubesmittet Hjerte. Jeg anseer Faren mindre for Pigerne selv, blandt
hvilke vist Mange intet tænke derved, undtagen at det er Mode, og, naar de iøvrigt leve hos sædelige og retskafne Forældre, vende hjem med træt Legeme og tom, men ikke fordærvet
Sjel, da der i de unge Mandfolks Klædedragt er intet uanstændigt.

Unnskyld for utenriksjournalistikken!

Leste du Rigstidende i 1815 kunne du med en viss rett hevde at du var velorientert om verden der ute, for denne avisen hadde faktisk atskillig stoff om forholdene i andre deler av verden – særlig i Europa, selvfølgelig. Og våre dagers journalister kunne kanskje lære noe om å ta hensyn til publikums følelser? For i september 1815 ville man nødig gjøre leserne urolige:

"Hvormeget vore Blade end bestræbe sig for at give Læserne den behagelige Efterretning, at de fremmede Troppers Antal i Frankrige tager af, bliver der ikke destomindre dog vist, at Antallet af disse Tropper i Paris er meget voxet. Det synes, at man ikke har synderlig Tillid til den indre Roligheds Varighed."

Rigstidende visste også å fortelle at gatehjørnene i Paris "ere bedækkede med oprørske og usømmelige Pasqviller". Høsten 1815 var urolig i Paris etter Napoleons "hundre dager" og fremmed okkupasjon av den franske hovedstaden, men det hele roet seg med den nye Paris-traktaten i november. I Norge hadde avisleserne fulgt godt med, for utfallet av Napoleons siste krampetrekning var ikke helt uten betydning for Norges stilling.

Murmesteren og sinnapresten

Oslo domkirke slik den så ut i 1815.
(Malt av John William Edy i 1800)

Prestene måtte også leve, og lønnen var ikke mye å skryte av. De var i stor grad henvist til å avtvinge sine menighetslemmer betaling for de enkelte tjenester, enten det var barnedåp eller bryllup, eller ved å samle inn husholdningspengene som kollekt. Men det fantes visse satser.

I oktober 1815 gikk det fullstendig over styr mellom to av Christianias brushoder. Den ene, murmesteren og marketenteren* Hans Johnsen, skulle gifte seg og ble avkrevet 20 riksbankdaler av presten, riktignok inkludert et særskilt kongebrev – som i visse tilfeller kunne være nødvendig for å gjennomføre vielsen. Dette var ikke murmesteren villig til å betale, for den faste taksten var på bare 2 riksbankdaler, og presten skal ha blitt så hissig at han kastet dokumentet på gulvet og kalte Hans Johnsen for en fant og kjeltring.

Hans Johnsen gikk sporenstreks til pressen – Intelligensseddelen – med en beskrivelse av hele episoden, og resten av byens prester ble følgelig stilt i en viss forlegenhet. De visste godt hvem den aktuelle kollegaen var, men det kunne jo ikke leserne vite. Så slottspresten, Claus Pavels, noterte først i sin dagbok og rykket deretter ut i avisen på vegne av seg og sine kolleger med et krav om at navnet på den hissige og grådige presten måtte oppgis. Pavels hadde for øvrig hørt at "Klageren skal være en impertinent og yderst drikfældig Karl".

Nicolai Lumholtz ligger begravet utenfor Oslo domkirke.
Han var stiftsprost til han døde i 1819. (Oslo museum)

Hans Johnsen offentliggjorde deretter navnet på presten, som viste seg å være Nicolai Lumholtz,  stiftsprosten i Christiania, som i en alder av 86 år fremdeles ikke hadde trukket seg tilbake. Han var også såkalt "titulær biskop" – altså en slags hedersbevisning i prestebransjen. Han var kjent som en ualminnelig bråsint og sta fyr som stadig kom i konflikter med sine omgivelser. Conradine Dunker, som skriver om ham flere steder i sine memoarer, forteller blant annet: "Om Vinteraftenerne, eller naar det var blevet mørkt, gik han om i Gaardene, og udsatte sig derved for mange latterlige Ubehageligheder".

Lumholtz ble nødt til å skrive en redegjørelse til biskop Bech om saken, mens det for murmester Hans Johnsen dessverre gikk ganske galt. 1. november noterer Claus Pavels at han har kommet på "dolhuset".

Konflikten mellom Lumholtz og Johnsen var på ingen måte noe særsyn i 1815. Prestene var frustrerte over sine arbeidsvilkår. Også på Stortinget satt det prester, og de forsøkte temmelig forgjeves å ta opp saken der. Stortingsflertallet mente imidlertid at det var viktig å bevare "kontrakten" mellom prest og menighet – altså at presten i realiteten levde mer eller mindre godt på menighetens nåde.

--

*Mange livnærte seg som "marketentere" i Christiania - de drev en spesiell type forsyningshandel rettet mot de militære styrker.

Jørgen Aall: - Betro mig en liden Kommando!

Jørgen Aall ofret gjerne livet for Norge

Når hørte vi sist en stortingsdebatt der en politiker tilbød å ofre sitt eget liv for nasjonen? Ganske lenge siden, antagelig. Kanskje helt tilbake til 20. oktober 1814? Da debatterte det første ekstraordinære storting foreningen med Sverige, og representanten Jørgen Aall fra Porsgrunn grep ordet for å snakke om hva som kunne skje dersom svenskene ikke godtok den norske grunnlovens innhold. Da kunne det bli krig igjen - og da skulle det i hvert fall ikke stå på ham:

«Det forekommer mig, at jeg har hørt, at der hersker Mangel paa Officerer i Armeen. Vilde Statens øverste Raad i Tilfælde af Krig, betro mig en liden Kommando helst af det Tellemarkiske Regiment, blant en stor Del af hvis Individer jeg, formedelst min Handelsforbindelser i de Egne er temmelig bekjendt, staar jeg, paa Felttogets første Aabning, i Spidsen for et saadant, og skal, saasandt jeg lever, ei forlade det, før enten Fienden udrækker Haanden til en antagelig Fred, eller den tunge Sørgedag omhyllet af rædsomme Skygger glider frem, da Norges Forsvarere mismodigen skal erklære, at det, ravende i sin døende Mathed, segnede for Erobrerens Sværd.»

Hjemme i Porsgrunn var Aall stadskaptein, en slags lokal heimevernssjef, men hadde selv aldri vært i kamp. Likevel var han fullt rede til å ta konsekvensene av en væpnet strid, om det så skulle koste ham livet:

«O Norge! Elskede Fædreland! Maatte Du gaa frem til Seir over mit i Striden for dig faldne Lig, da gjorde jeg mig fortjent af dig for at have ofret mit Liv for den bedste Sag. Livet selv har ei Værd nok for mig, til at jeg tør betragte dette som det største Offer.»

Det første ekstraordinære storting var ikke egentlig et storting, men en ny grunnlovsgivende forsamling. De 79 representantene satt sammen noen dramatiske uker i oktober og november 1814,og ryddet i grunnlovens paragrafer for å legge formalitetene til rette for den påtvungne unionen med Sverige.

Jørgen Aall møtte både på Eidsvoll og på det ekstraordinære stortinget, i tillegg til det første ordentlige storting i 1815-16. Den første gangen representerte han Porsgrunn, de to siste både Porsgrunn og Skien. På Stortinget i 1815-16 møtte han sammen med sine brødre Niels (Bratsberg amt) og Jacob (Nedenes amt).