Nytt nettsted!

Denne bloggen vil framover bli oppdatert på www.stortingshistorie.no. Velkommen til nytt nettsted!

Der har jeg for min skitne munn...!

Biskop Mathias Bonsach Krogh var irritert
over at han ikke fikk snakke i Odelstinget.

Etter at den høytidelige åpningen av Stortinget var unnagjort, var det tid for prosaiske utfordringer igjen. Den første var å fordele representantene i lagting og odelsting. Eidsvollsforsamlingen hadde etablert et tokammersystem, men da ordningen skulle settes ut i praksis, viste det seg fort at praksis ikke stemte helt med forventningene. Lagtinget var etablert for å sikre veloverveide beslutninger. Lovsaker skulle fremmes i Odelstinget og først vedtas der, før Lagtinget fikk sakene til behandling. Selv om det ikke var nedskrevet noe sted, var det også underforstått at Lagtinget var et forum for de “klokeste” representantene, de med utdanning og yrkesbakgrunn som gjorde dem kvalifiserte for å forstå de mest kompliserte sakene.

Men da det i juli 1815 begynte å gå opp for representantene at det var Odelstinget som ville bli den mest dynamiske arenaen, var det plutselig ikke så stas  med Lagtinget likevel. Og det er liten tvil om at enkelte av de embetsmennene som ble ansett som brysomme, ble plassert der – som for eksempel Hans Nansen:

- Der har jeg for min skitne munn. De vil bli av med meg, hvisket Nansen til sin sidemann Eiler Schiøtz, som etterpå fortalte om det i et brev til sin svigerfar Gabriel Kielland hjemme i Stavanger.

Christie var også ergerlig. Han mente det var ytterst uheldig at det ikke var kommet med en eneste bonde i Lagtinget – for det første fordi det kunne virke provoserende overfor bøndene, men også fordi det dermed ble en desto større bondeandel i Odelstinget. Selv om Christie var opptatt av at bøndene skulle ha sin rettmessige plass, ville han nødig ha dem i flertall – i hvert fall ikke ennå. Ikke minst var han bekymret fordi man i Odelstinget gikk glipp av altfor mange dyktige representanter som ble sittende i Lagtinget. Christie beklaget særlig at Falsen var blant dem som måtte sitte i Lagtinget. «For en mann med hans virketrang og kunnskap må det være tungt å settes på pensjon», skrev Christie i dagboka. Men han noterte seg med en viss galgenhumor at Falsen på sett og vis falt for eget grep – for Lagtingets innretning hadde både Christie, Motzfeldt og Jonas Rein advart ham imot på Eidsvoll året i forveien.

Det skulle ikke gå lang tid før de misfornøyde lagtingsmedlemmene fant en anledning til protest, og det var nordlandsbispen Krogh som ledet an, onsdag 19. juli. Han hadde oppdaget at hans plass i Lagtinget simpelthen forhindret ham i å stille forslag i Odelstinget, og det skulle han ha seg frabedt.

På sitt buldrende vis slo han fast at det var jo han som kjente forholdene i Finnmark og “Nordlandene” best av alle representantene. Da måtte han jo kunne delta i Odelstinget når debatten handlet om hans hjemtrakter! Riktignok satt alle de andre nordnorske representantene i Odelstinget, deriblant fogden Johan Ernst Berg, som straks etter skulle bli utnevnt til amtmann, men det var ikke godt nok for Krogh. Flere viktige nordnorske saker skulle opp, ikke minst spørsmålet om en ny kjøpstad på Hundholmen – det som i dag er Bodø.

De andre medlemmene av Lagtinget benyttet også sjansen til å fremme lignende synspunkter, blant dem Nansen, Niels Aall og den stridbare forretningsmannen Carsten Tank fra Halden. Christie sto hardt på Grunnlovens bokstav – han hadde jo tross alt vært sekretær for Eidsvollsforsamlingen – og fikk støtte fra andre prinsippfaste jurister som Anders Rambech og Valentin Christian Wilhelm Sibbern. Det gikk så langt at Christie måtte ta Tank i skole hva angikk verdige tiltaleformer i en nasjonalforsamling. Christies fløy vant igjen, og den første striden mellom Odelsting og Lagting var avgjort. Men rivningene mellom de to kamrene skulle prege resten av stortingssesjonen. Som Niels Aall skrev hjem til sin kone etter denne første bataljen: «Det ytrer seg allerede litt partiånd i Stortinget, særlig mellom lagtinget og odelstinget, men jeg skal vokte meg vel for å smittes av denne ånd, som er i stand til å hindre det godes fremme...»

Stortingets åpning 5. juli 1815

I huset til høyre lå Katedralskolen der Stortinget
holdt sine møter ved de første sesjonene.
Krigsskolen til venstre.

5. juli ble det første ordentlige storting offisielt åpnet.

Regjeringens forhold til Stortinget var også forholdsvis uavklart, men denne onsdagen kom stattholderen og statsrådene til Stortingets møtesal på Katedralskolen. Halv tolv på formiddagen ankom den offisielle delegasjonen, ledsaget av lystig militærmusikk og en deputasjon som Stortinget selv hadde sendt av gårde for å hente notabilitetene. Prosesjonen var meget nøye planlagt, og foregikk helt etter planen – det bekreftet stortingsrepresentant Hans Jørgensen Wetlesen i dagboken sin.: I spissen gikk byens to rådmenn, deretter byens president, hvorpå fulgte to av byens eligerte menn (altså borgernes representanter), etter disse kom professorene ved universitetet, byens geistlighet, biskop og stiftamtmann samt høyesteretts personale; deretter statsrådene og så hans excellence stattholderen, og til slutt stattholderens adjutanter, generalstaben, kommandanten og alle korpssjefer som oppholdt seg i Christiania. På fortauet var det fullt av både borgere og soldater – «vervede venner» - som slottspresten Claus Pavels muntert beskrev det i sin dagbok. Han var blant dem som gikk i paraden.

Det var Christie – som var aldri så lite pedantisk anlagt – som hadde planlagt det hele. I sin sirlige håndskrift beskriver han hvordan hver enkelt skulle forholde seg når man kom inn i salen: «Etter at enhver har inntatt sin plass således at de som går foran Hans Excellence står på venstre side av tronen, unntatt statsrådet som blir stående på høyre side av tronen, til like med alle de som følger etter Hans Excellence, forkynner Hans Excellence at hans kongelige majestet har befalt ham således (her oppleses det kongelige åpne brev), som leveres presidenten i kopi ved statssekretæren. Derpå tilkjennegir Hans Excellence Stortinget kort at han har anmodet statsråd Collett om å opplese Hans Majestets tale, som leveres i original til presidenten.

Deretter anmodes statsråd Motzfeldt til ifølge Hans Majestets befaling å forelese beretningen om rikets tilstand og bestyrelse, som likeledes leveres i original til presidenten. Derpå fremfører Hans Excellence noen ord i dagens anledning og forklarer Stortinget åpnet i Hans Kongelige Majestets høye navn, i overensstemmelse med Norges rikes grunnlov § 74. Presidenten vil formodentlig gi et svar – hvoretter toget kontramarsjerer og begir seg til Hans Excellenses bopel i samme orden som iakttas ved henmarsjen.»

Og akkurat slik foregikk det.

Da regjeringsdelegasjonen hadde forlatt lokalet, fant stortingsrepresentantene det upassende å fortsette møtet. I mangel av noe bedre å finne på, foreslo Christie at de skulle spasere bort til regjeringens kontorer for å gi den utøvende makt Stortingets kompliment. Det ble atskillig debatt om forslaget, noen mente det var i strid med Stortingets verdighet, men med 73 mot 11 stemmer bestemte representantene seg for å følge Christies forslag.

En stusslig aften i Christiania

St. Hans-bål ved Jølstervannet,
malt av Nikolai Astrup (1880-1928)

I dag er det St.Hans-aften, og i 1815 befant Wilhelm F.K. Christie seg i Christiania. Det ble en stusslig feiring: «Min hu står enda mer enn vanlig til Bergen», skrev han i dagboken.

«Vi promenerte litt ut blant publikum, som egentlig holder seg på Ruseløkkbakken. Her satt av og til en Madame med en brennevinsflaske eller stekt ål; det var det hele. Intet telt, ingen brennende båter eller tjæretønner, intet kakebrett eller lass die Katze laufen*, ingen fiolin og ingen polsdans eller halling, kort sagt intet av hva der i Bergen er den egentlige St.Hans-aftens glede.

Den eneste alminnelige fornøyelse var å tenne kruttkjerringer eller svermere og kaste disse ut blant mengden. Jeg har nå opplevd St.Hans-aftener i Christiansund, Bergen, Christiansand og Christiania. De første moret meg mest – naturligvis, fordi jeg da var barn. Christiansands St. Hans-aften var tålelig, Christanias meget måtelig. At Bergens er som Fugl Fønix mot de andre fugler, det følger av seg selv.»

*lass die Katze laufen - trolig en bergensk lek (kanskje kattepinn?)

Verre enn å "vrøvle med striler..."

I dag var det samling i den faste lovkomiteen – altså 12. juni for 200 år siden – og den pliktoppfyllende, men selvironiske Wilhelm F.K. Christie sukket oppgitt over tingenes tilstand. Komiteen var blitt nedsatt på Eidsvoll og hadde fått i oppdrag å utarbeide et nytt norsk lovverk der det gamle danske ikke strakk til, eller der det eventuelt var i strid med Grunnloven. Komiteen besto av jurister med tung kompetanse – dette var for viktig til at stortingsrepresentantene skulle ha ansvaret alene.

Christopher Anker Bergh var
generaluditør, og møtte også
på Stortinget i 1815-16

Christie var både tung jurist og sentral politiker, men måtte medgi at han syntes oppdraget var komplisert. Denne dagen hadde generalauditør Christopher Anker Bergh fremlagt «en vidløftig, men velskreven betenkning om vernepliktkomiteens utkast til innrulleringsordningen». Christie hadde deretter fått utkastet for å skrive en kommentar, noe han fant ytterst vanskelig:

«Jeg vil ha vondt for å skrive noe i en sak jeg ikke forstår. Da jeg allikevel skal skrive, vil jeg gjøre som mange andre forfattere; jeg vil innbille ikke bare andre, men også meg selv at jeg forstår noe av det, selv om jeg nok våkner av drømmen før jeg blir ferdig med min betenkning», skrev han i dagboka.

Et par dager etter noterer han: «Å skrive dommer, slutte skifter og vrøvle med striler kan jeg nokså godt, men jeg merker nok at det skal mer til å skrive lover, skifte borgerlige rettigheter mellom medborgere og vrøvle med komiteer.»

Til slutt ble han så lei av skrivingen at han tok med nabolagets unger på tur i skogen, «hvor jeg sammen med de andre barna fanget en kråkeunge som vi i triumf brakte hjem.»

Drastisk lovforslag om uekte barn

Lille Anders ble kategorisert som "uægte" ved barnedåpen i Vestby i 1814, til tross for at
Ole Fredriksen Langegren uomtvistelig var faren.

At barn ble født utenfor ekteskapet forekom jo også i 1815, men det var ikke noe man så lett på. Prosten på Nordmøre, Lars Lund Finckenhagen, visste imidlertid råd: Alle som fikk barn utenfor ekteskap burde få et rødt eller blått kors sydd på klærne, slik at ingen skulle være i tvil om hva slags synder de hadde begått.

Wilhelm F.K. Christie noterte seg forslaget om en lov om «barnefødsler i dølgsmål» 8. juni, da hadde han nettopp vært i et møte i den faste lovkomiteen, dit prosten hadde sendt sitt forslag. Nå var det slik at Christie selv hadde to sønner utenfor ekteskap – som han åpent vedkjente seg – og saktens kunne ha en viss forståelse for menneskelige svakheter.

Han noterte sarkastisk at det var synd at forslaget ikke ville bli vedtatt: «Vi klager jo ofte over at vi ikke har en norsk ordensmedalje; det ville vi jo straks fått dersom forslaget ble gjennomført». I lovkomiteens møte hadde Christie for øvrig kommentert Finckenhagens forslag om fødsler i dølgsmål med at «mannen burde ønske at lovforslaget også var født i dølgsmål».

Christianias portrettmaler

Jacob Munch - selvportrett

Det var mangt å se for en tilreisende til den nye hovedstaden, og et opplagt punkt på programmet for en mann som Wilhelm F.K. Christie var å besøke atelieret til portrettmaleren Jacob Munch, som hadde etablert seg i Christiania i 1814. Han ble stort sett omtalt som «kaptein Munch», for han var jo egentlig militær, men han hadde også fått anledning til å utdanne seg ved kunstakademiet i København.

Da han vendte tilbake til den nye norske staten, ble han raskt en meget populær kunstner, og blant Christiania-fiffen var det status å bli portrettert av ham. Christie var også begeistret, og noterte i dagboka 7. juni 1815: «Det er en lyst å se hans portretter; man står som blant en hop bekjente; det er umulig å ta feil av hvem det skal være.» Det tok ikke lang tid før også Christie måtte la seg portrettere av Munch.

Høydepunktet i Munchs kunstneriske karriere var hans maleri fra kroningen av Karl Johan i 1818 – som han utførte i 1822, uten å ha vært til stede ved begivenheten selv. Han var også en av initiativtakerne til Den kongelige Tegne- og Kunstskole – forløperen til Statens håndverks- og kunstindustriskole, eller det vi stort sett kaller Kunst- og håndverksskolen. Munch hadde tusen jern i ilden, og etablerte også den første industrivirksomheten i det området vi nå kaller for Aker brygge i form av en taksteinsfabrikk.
Jacob Munch sto midt i et innflytelsesrikt slektsnettverk av embetsmenn og borgere, og var fetter til Edvard Munchs farfar.  

Ps. Christie avsluttet for øvrig dagen i selskap hos veimester Steen på Ellingsrud, «hvor det ble sviret mer enn jeg noensinne har erfart her øst.»

Diderich Hegermann - forsvarsminister
Malt av Jacob Munch

 

Niels Treschow -
kirke- og undervisningsminister
Malt av Jacob Munch

Christie kommer til Christiania

Christiania sett fra Ekeberg, tidlig 1800-tall.

Christie sukket. Han hadde hverken spist eller drukket noe siden klokken syv i morges, og nå var den over syv om kvelden. Han var sliten, sulten og tørst der han satt på prestegården i Asker. Kunne ikke sognepresten snart sette noe på bordet? Men nei, Jacob Neumann var mest opptatt av å vise fram manuskriptet til sin artikkel fra den reisen som han og Christie hadde gjort til Stockholm vinteren i forveien, der en delegasjon fra det ekstraordinære stortinget 1814 skulle presentere den norske grunnloven for den svenske kongen. Sogneprest Neumann ville gjerne lese høyt fra manuskriptet, men da Christie beklaget at han dessverre ikke hadde tid til å høre på, insisterte presten på at han i hvert fall ville vise fram de 36 sidene av manuskriptet som han hadde ferdig. Christie stønnet innvendig – som om han ikke visste hvordan 36 ark så ut. Først da han grep hatten og utbrøt at det nok var på tide å komme seg avgårde, tok Neumann hintet: Straks etter sto det reddiker og ferskt brød med nykjernet smør på bordet, og Christie fikk også sneket seg til to drammer med utmerket akevitt fra Neumanns spiskammer før han forlot Asker.

Ved midnatt samme kveld, den 2. juni 1815, kom Christie til Christiania der han måtte ringe på et helt kvarter før tjenestepiken hos husverten gadd å stå opp for å åpne. Da hadde han vært på reisefot siden han tidlig om morgenen 25. mai forlot sitt elskede Bergen.

Litt resignert noterer han i dagboken: «Jeg er da således i Christiania, hvor etikette, hoff, kabaler* og skryt daglig vil øke savnet av Bergen, uansett all den forekommenhet og velvilje som jeg er sikker på at innbyggerne vil vise meg.

*Kabaler = intriger

Arendals revolusjonære representant

Arendal malt av John Edy, ca. 1800.

Wilhelm Frimann Koren Christie var underveis til Christiania, der han skulle møte på Stortinget sommeren 1815. 29. mai var det tid for landkjenning. Skipet han var om bord på kastet anker ved Arendal, og Christie ble rodd i land for å se etter en gammel venn som bodde der. Men det viste seg at kameraten var bortreist, og det var lite annet Christie hadde der å gjøre. Riktignok kunne han notere seg at «det også i Arendal finnes damer som spaserer sent om kvelden», men han valgte uten videre å vende tilbake til skipet.

Da han passerte døren til doktor Alexander Christian Møller, gikk det et gys gjennom Christie: «Jeg syntes nesten at jeg hørte ham holde taler på Stortinget».

VI får tro at Christie listet seg forsiktig forbi Møllers hus i håp om ikke å treffe sin tidligere politikerkollega, som han hadde truffet både på Eidsvoll og på det ekstraordinære storting høsten 1814. De to sto langt fra hverandre politisk, og distriktskirurgen i Nedenes (Aust-Agder) hadde altså ikke gjort noe fordelaktig inntrykk på Christie.

Alexander Møller, malt av Christian Olsen.

Møller kom fra enkle kår som sønn av en salmakermester, men hadde fått en skikkelig medisinsk utdannelse og hadde også giftet seg inn i en av Arendals fremste borgerslekter, den kjente Herlofson-familien. Hans kone, som døde allerede i 1812, var kusine til Peter Herlofson, som var gift med søsteren til Jacob og Niels Aall, og til Ditlevine Quist, som igjen var gift med Lauritz Weidemann, amtmannen i Christians amt (Oppland). Møller drev en utstrakt veldedighet og hadde også et radikalt syn på sosialpolitiske spørsmål. Jacob Aall, som møtte sammen med ham på Eidsvoll og som var en meget standsbevisst herre, noterte seg at «alt det mørke som finnes i de lavere stender betrakter han som en følge av deres friksjoner med de høyere. Enhver rikmann er herskesyk og pengegjerrig, enhver fattig undertrykt og forurettet.»

På Eidsvoll opptrådte Møller som en ivrig selvstendighetsmann, sterkt inspirert av den franske revolusjonens ideer. Da han møtte på det ekstraordinære stortinget samme høst, fikk han følgende evaluering av den politiske observatøren Claus Pavels: «Doktor Møller, et av Stortingets virksomste medlemmer, rik på prosjekter og innvendinger, noen fornuftige, andre unødvendige og utidige, som bare stanset forretningenes gang.»

Møllers tankegods var radikalt for sin tid, men hadde nok passet atskillig bedre i dag enn Christies litt gammelmodige pragmatisme. Men i 1815 var det Christie som var den toneangivende mann. Han lettet anker med kurs for Christiania – mens Møller ble igjen i Arendal.

David Weidemann – født, oppvokst og inngiftet i byens borgerskap, ble Arendals mann denne gangen. 

Christie begynner sin reise

Triangelen brygge. Her kom fiskerne inn med sine varer.
Fotomuseum Bergen, ukjent årstall

I dag er det 200 år siden Wilhelm Frimann Koren Christie forlot sitt hyggelige hus i sentrum av Bergen for å reise til Christiania. Her skulle han møte på Stortinget for Bergen, og han skulle igjen komme til å spille en betydelig politisk rolle, som stortingspresident gjennom hele den lange sesjonen på det første ordentlige storting. Når han ikke reiste sammen med sine medrepresentanter Fredrik Meyer, Wollert Konow og Hans Jørgen Wetlesen, var det fordi Christie også hadde andre plikter i Christiania, blant annet som medlem av den faste lovkomiteen – som skulle forberede lovforslag for stortingsrepresentantene – så han dro flere uker i forveien.

Christie sa et broderlig farvel til noen av sine tilstedeværende venner i herreklubben Quodlibet – Edvard Hagerup, Johan Arnoldus von Westen Kahrs og Lyder Sagen – som hadde møtt fram på Triangelen brygge innerst i Vågen, og steg om bord i en liten båt som skulle føre ham til skipet som skulle ta ham til Østlandet. Det lå ute i Sandviken. Det var rederen selv som fraktet Christie til Sandviken.

Men først måtte de stoppe hos kjøpmannen Peter Greve Bredal, der de tømte en flaske Madeira «på Norges vel og en lykkelig reise».

Skipet var i god stand, og Christie noterte fornøyd at han fikk ha sin kahytt alene. Også her var det raskt servering – "en flaske gammel vin fant straks veien fra skipperens benk til våre mager". Så var det klart for å lette anker – da var klokken allerede blitt 11 om formiddagen.

Christie ble stående på dekk, riktignok ustanselig avbrutt av et irriterende reisefølge – en «prokurator Rasmus» – som snakket ustanselig mens Christie ville ha fred til å betrakte den bergenske skjærgården på vei utover. Til slutt fikk han være alene:

«Jeg tok en dram, drakk Bergens skål og ønsket godt over byen samt mine venner i særdeleshet», noterte Christie. Så forsvant Kvarven i det fjerne.

Alt dette vet vi fordi Christie har fortalt om det i sine dagboknotater. Han skrev en liten skildring av begivenhetene hver dag, og jevnlig sendte han dem i posten til Quodlibet-vennene hjemme. Dette var en tradisjon som Christies venn og Quodlibet-medlem Peter Motzfeldt hadde innstiftet, blant annet under eidsvoldsforsamlingen og det overordentlige storting høsten 1814, og et velkomment tilskudd til nyhetsformidlingen for folk som ville vite hva som skjedde. Det fantes aviser, men nyhetsstoffet var heller sparsomt.

 

17. mai 1815: Dårlige kår for ytringsfriheten

Det tok tid før ytringsfriheten som ble innskrevet i eidsvollsgrunnloven ble anerkjent av rettsmyndighetene. I 1815 måtte Niels Trulsen Broe møte til rettsforhør for sine politiske ytringer på selveste 17. mai.

Niels Broe var fiskerbonde fra Rennesøy og nyvalgt representant til det første ordentlige storting som skulle tre sammen i juli – slik han også hadde representert Stavanger amt på det ekstraordinære stortinget høsten i forveien. Han måtte møte for å forklare seg om et opprop han hadde distribuert i lokalmiljøet.

Sorenskriver Eiler Schiøtz ledet forhøret. Det er nokså ordrett gjengitt i protokollen, her lett modernisert:

- I hvilken hensikt har du delt ut dette materialet?

- Da jeg var på det ekstraordinære stortinget var det bare 12-14 bønder. Dette var altfor lite i forhold til folk fra de andre stendene. Min hensikt var å gjøre oppmerksom på dette før det kommende Stortinget, slik at det kunne velges en eller to fra bondestanden i alle amt. Da kunne vi forebygge mye splid.

- Du har skrevet – og jeg siterer: «Det nektes vel ikke at embetsmenn utenfor bonde- og borgerstand er edle, uegennyttige og redelige, men hvem kan garantere at det ikke finnes noen som har en motsatt karakter som tenker mer på seg selv enn på landets beste?» Hvorfor har du brukt uttrykk som kan kaste skygge på embedsmennenes karakter? Man må jo formode at et slikt valg skjer med største varsomhet og at valget faller bare på de verdigste?

- Om jeg ikke var tilfreds med alle ytringer fra embetsmennenes side, vil jeg gjerne presisere at jeg ikke har ment noen av de juridiske embetsmennene.

- Har du noe å tilføye?

- Jeg vil gjerne ha protokollført at grunnloven tillater trykkefrihet og at jeg ikke trodde at det var noen forbrytelse å trykke dette budskapet. Det har ikke vært min hensikt å fornærme noen, og det gjør meg ondt at det har vakt utilfredshet.
Her måtte Schiøtz erkjenne at han ikke kom stort lenger med fiskerbonden. Han måtte overlate til amtmannen å avgjøre om det skulle tas ut tiltale i saken.

Både Schiøtz og Broe var valgt til Stortinget dette året, men Broe fikk sin fullmakt avvist og måtte gjøre vendereis. Han hadde sluppet videre rettsforfølgelse for sine ytringer, men han var også under tiltale for å ha ledet en motstand mot å betale fisketienden til presten i Skudeneshavn, og kunne enkelt utestenges.

 

Frikjent i 1816

Men da saken kom opp til doms i Stavanger, viste det seg at dommeren, sorenskriver Lauritz Stang (faren til senere statsminister Fredrik Stang) ga Broe blankt medhold. Han hadde innsigelser både mot amtmannen som hadde reist tiltalen og mot aktors opptreden:

- De tiltalte er frikjent. Aktors påstand kjennes død og maktesløs, og skal ikke hefte ved de tiltaltes gode navn og rykte. Aktor, Christian Magnus Zetlitz dømmes til å betale en mulkt på 10 riksbankdaler sølvverdi til fattigkassen på Rennesøy og dessuten like mye til justiskassen.

I Christiania gikk ikke dommen upåaktet hen. En jurist hadde redegjort for dommen i Nationalbladet, og i tillegg stilt en del penible spørsmål om hvorvidt man kunne stole på at stortingsrepresentantene virkelig ble valgt på et fritt grunnlag:

- Det er vel ingen ting som er viktigere for nasjonen enn at valgene til Stortinget er så frie og uten fremmed innflytelse som mulig. Det som har skjedd med Niels Trulsen Broe kan kanskje kaste lys over om det virkelig er slik eller ikke. Det er absolutt ikke innsenderens mening at det i dette tilfellet har vært lagt hindringer i veien for representantvalget, han vil bare gjøre oppmerksom på at en slik metode er fullt oppnåelig. Om øvrigheten virkelig skulle ønske det, kunne man anlegge tiltale uten noen eller bare en oppdiktet grunn, og på den måten suspendere amtets representasjonsrett eller tvinge valgmennene til å ikke velge dem som står i opposisjon. Om noe sånt virkelig skjedde, ville det jo ikke være tvil om at Grunnloven slik ble undergravet?

Skribenten i Nationalbladet fikk rett i sine advarsler om at Broe ville bli trukket gjennom nye rettsrunder.  Amtmannen i Stavanger ga seg nemlig ikke. Han anket saken, og denne gang ble dato for det første rettsmøtet i saken pussig nok satt en uke før stortingsvalget i oktober 1817. Dermed var Broe formelt sett under tiltale igjen, slik at han ikke var valgbar. I løpet av vinteren ble han imidlertid frikjent nok en gang. Først i 1821 kunne Broe møte på Stortinget igjen.

Han spiste kun lidet, men drak som en Svamp...

Kongsberg gamle kirke,
der Andreas Bonnevie var sogneprest
da han ble valgt til Stortinget i 1815.
Foto: Kjetil Bjørnsrud

Andreas Bonnevie (1782-1833) er en av de mer fargerike personene som har representert Kongsberg på Stortinget. Den mildt sagt kontroversielle sognepresten var rasjonalist og livsnyter. I selskapslivet skal han ha vært en festlig fyr, og ikke tok han seg selv spesielt høytidelig heller. Så festlig skal han ha vært at sognebarna på Kongsberg fikk nok og ba ham reise. Før han døde som en nokså forsoffen sogneprest i Øyestad, diktet han en liten selvbiografi som viser atskillig selvironi.

Han fødtes i Mandal et Sted udi Nord
Fem Lustra er henrundne siden,
Hans Øine var brune, hans Næse var stor
Og Munden var modsat af liden,
Hans Syn var kun kort
Hans Haar det var sort
Men bliver vel graaligt før Tiden!

Patroner og Penge han aldrig beholdt
Kun sjelden med Fynd han studerte,
Han frøs som en Skrædder, saasnart det var koldt
Men Heden ham og generte,
Han elsked sin Pligt
Var plaget af Gigt.
Hvorfor han og slet exercerte.



Andreas Bonnevie ligger begravet i Øyestad,
der han endte sine dager som sogneprest.

I Landbrug han skjeldner knap Vikke fra Hamp
Og Harve fra Tromler og Plove,
Han spiste kun lidet, men drak som en Svamp
Og havde Passion for at sove,
Han lo ad en Nar
I hvem han end var,
Hans Vittighed faldt i det Grove.

Af Regninger uden ærbødigst qvitteret
Han havde en rasende Mængde,
Sin Ragekniv holdt han bestandig forkert
Og tidt han i Skindet sig flængte,
Han græd og han lo
Gik aldrig med Sko
Og tog paa Credit, naar han trængte.

Han elsktes af Nogle, var miskjendt af Faa,
Han nødig var Nogen forbunden,
Han omgikkes ens mellem Store og Smaa
Og Ærlighed flød ham af Munden,
Ved Lidt var han glad
Om Intet han bad,
Og fikk derfor Intet - i Grunden.

Hanekyllinger på Stortinget

Frederik Peter Jacob Dahl
- desillusjonert stortingsobservatør

På de første stortingssamlingene etter 1814 hadde representantene ikke helt funnet ut av takt og tone, så det gikk ganske hardt for seg i debattene av og til. Her er en stemningsrapport fra januar 1816. Det var den danske universitetetsdosenten i filosofi, Frederik Peter Jacob Dahl, som var til stede denne kvelden. Han hadde plassert seg midt på galleriet, der han så rett ned på presidentens bord og ellers noterte seg at hele salen var nesten idyllisk opplyst i kontrast til vintermørket ute:

«Hist og her satt en og annen gammel bonde med hvitt hår og så nokså oppmerksom ut, med hånden under kinnet; andre steder falt en sorenskrivers røde uniform og hist og her et pudret hode i øynene. Det hele – i denne belysningen – så virkelig ærverdig ut.

Men etter et par minutter ønsket jeg at jeg at de alle var blitt sittende slik uten å tale. For ikke før hadde én holdt en kort tale før en annen, som en hanekylling, sprang opp og gikk løs på ham – i en om mulig enda slettere tale. Uavbrutt hørtes utfall mot personer – også på hele stender; man beskyldte snart kjøpmennene, snart juristene, snart bøndene for egennytte og andre onde ting som kunne sies. De som ikke greide å uttrykke seg så slemt muntlig, nedskrev det på papir og ba om få sitt votum tilføyet protokollen.»

Da Christie lærte å skrive på nytt

Den gotiske håndskriften var enerådende i Norge fram til 1814, men da unionen med Sverige var et faktum var det tid for å tenke nytt. Svenskene hadde nemlig for lengst lagt om til latinsk håndskrift – altså omtrent slik vi skriver for hånd i dag (i den grad vi skriver for hånd lenger).

I årene etter 1814 kan vi følgelig se voksne menns strabasiøse forsøk på å lære seg den nye skrivekunsten. Det er i brevene til svenske autoriteter vi finner dette, for seg imellom fortsatte de å skrive med gotisk skrift. Men flere av de som knekte koden, endte også også opp som de reneste kaligrafer.

Men Wilhelm Frimann Koren Christie slet litt. Det kan vi blant annet se av et brev han sendte til stattholder Sandels der han forteller om sin reise fra Christiania tilbake til Bergen. Man kan formelig se ham streve med fjærpennen – han som i årevis har ført en elegant og autoritativ gotisk håndskrift på tusenvis av offisielle dokumenter og personlige brev.

Hans eidsvollskollega og senere statsråd Christian Adolph Diriks greide seg bedre. I 1822 skriver også han til stattholderen, som på denne tiden var på reise i Sverige, og forteller blant annet om at det nå er avslørt at det er regjeringsadvokat Jonas Anton Hielm som selv har skrevet en infamøs artikkel i Nationalbladet om Christian Magnus Falsen – som Hielms bror inntil dette tidspunkt har stått tiltalt for.

 

En av de aller mest prydelige håndskriftene finner vi hos kaptein Nicolai Folkmar Danchell – men så var han da også kunstner. Han hadde fått permisjon fra tjenesten av selveste Carl Johan, men på et tidspunkt i 1821 ville han gjerne ha den forlenget.

 

 

De var besynderlig fyrrige i aften...!

I dag er det 200 år siden det var stortingsvalg i Bergen. Av de fire som ble valgt var det bare Wilhelm Frimann Koren Christie som skulle komme til å spille en betydelig rolle. Til gjengjeld ble han også den aller betydeligste representanten på det første ordentlige storting. Han satt som president gjennom hele den lange sesjonen.

Hans Jørgen Wetlesen

De tre andre var kjøpmennene Fredrik Meyer og Wollert Konow, samt ingeniørkapteinen Hans Jørgen Wetlesen. Både Konow og Wetlesen har forsynt oss med viktige rapporter – Konow gjennom sine hyppige brev til broren August, Wetlesen gjennom sine nitide dagboknotater. Konow nekter seg ikke å instruere broren om å kjøpe eller selge på basis av den innsideinformasjon han sitter med fra Stortingets saksbehandling, mens Wetlesen med sin tørrvittige stil setter atskillig farge på de ulike representantenes opptreden.

Etter en opphetet debatt der særlig Carsten Tank og Andreas Bonnevie hadde hisset seg kraftig opp, skrev Wetlesen: «De to var besynderlig fyrrige i aften, og jeg vet ikke om det kan ha bidratt at de hadde vært i middagsselskap hos Collett». Ved avslutningen av stortingssesjonen var alle representantene samlet til gudstjeneste i Domkirken, men det hadde vært trøtte saker, ifølge Wetlesen: «Biskop Bech betrådte prekestolen og holdt en gudsjammerlig ussel tale, ja den var så dårlig at enhver dreng som har gått ut av latinskolen ville kunne gjøre det langt bedre.»

Deler av Wetlesens dagbok er transkribert til maskinskrift og er lagt ut av Arkivverket. Den kan leses her. Han var for øvrig en av få nordmenn som skrev med latinsk håndskrift i 1815, selv når han ikke skrev brev til svensker. Derfor er det mulig for de fleste å lese håndskriften hans.

 

 

 

 

 

Den ærverdige olding i Høyesterett

Peder von Cappelen

I dag er det 200 år siden Peder von Cappelen og Niels Omsted ble valgt som stortingsrepresentanter for Drammen. De to handelsborgerne var selvfølgelig i slekt, slik man gjerne var i de sfærer. Cappelen fikk også æren av å være part i den saken som åpnet den norske høyesteretten, dagen før det første ordentlige storting åpnet sine dører.



Høyesterett ble åpnet 30. juni 1815 med atskillig pomp og prakt, med trompetmusikk og ridende herolder. Den nyslåtte justitiarius, Johan Randulf Bull, ble fraktet til lokalet i bærestol. For at Høyesterett ikke skulle komme skjevt ut i den aller første saken som skulle behandles, hadde han funnet fram til en sak som raskt kunne finne sin løsning. Det ble en sak om odel – en bonde ved navn Hannevold hadde odelsrett på en gård i Sande, og skulle få den 

Johan Randulf Bull - ærverdig olding

overdratt fra den daværende eieren, den skiensfødte, drammensbaserte kjøpmannen Peder von Cappelen. Om selve eierforholdet sto det ingen strid, det var overdragelsessummen som var problemet, som et resultat av den ekstreme inflasjonen siden 1812. Det mest interessante ved rettsreferatene er advokatenes innledningstaler, som mest handlet om selve åpningen av den nye domstolen, og særlig omtalen av justitiarius, Johan Randulf Bull, som en «ærverdig olding”. Han var 66 år gammel.
 

Selve saken var raskt avgjort; bonden vant, mens den grunnrike Peder von Cappelen tapte.

 



Grevskapets representanter

I dag er det 200 år siden Nils Christian Nilsen og Elias Winther-Jørgensen ble valgt som representanter til det første stortinget for Jarlsberg grevskap.

Winther-Jørgensen var fetter til de tre brødrene Aall, som også var representanter – for Skien/Porsgrunn, Bratsberg amt og Nedenes amt. Søsteren deres, og kusinen til Elias, var gift med Ulrich Cappelen. Han var broren til Peder Cappelen, som møtte for Drammen. Peder hadde også to søstre. De var gift med henholdsvis Johan Borthig som representerte Kragerø og Risør, og med Carsten Tank, som representerte Fredrikstad og Halden. Og dette er bare begynnelsen når man skal se på slektsbåndene mellom en del av stortingsrepresentantene de første årene etter 1814.

Sånn så det ut i de kondisjonerte kretser. Handels- og embetsfamilier sendte døtrene sine rundt i Norge for å giftes bort med menn i nettverkene. Slik opprettholdt man et tynt lite sjikt på toppen av samfunnspyramiden – og når det skulle velges politiske representanter, var det ikke rart at mange av de som møtte hadde truffet hverandre før i et familieselskap. Det bidro selvfølgelig til at de kondisjonerte sto sammen i mange saker, men vi finner også mange eksempler på at de inntok ulike standpunkter, litt avhengig av hvilke interesser de skulle forsvare.

Elias Winther-Jørgensen hadde kjøpt gården Melsom i Stokke, men nedstammet fra Skiens mektigste handelsslekter – Wesseltoft- og Ording-familiene. Han ble valgt sammen med sin medrepresentant Nils Christian Nilsen, som var dommer i Jarlsberg, og som var sønn av en dansk hattemaker. Nilsen tilhørte altså ikke slektsnettverkene i sin egen generasjon, selv om han hadde giftet seg med datteren til en av sine forgjengere. Men barna gled inn i neste generasjons nettverk.

En av sønnene, Hans Plathe Nilsen, giftet seg med søsteren til Johan Sverdrup. Georg Sverdrup var hennes onkel. En av døtrene giftet seg med lillebroren til Lauritz og David Weidemann, som begge møtte på Stortinget samtidig med Nilsen - for henholdsvis Christians amt og Arendal. David var for øvrig gift med kusina til Niels Omsted som møtte for Drammen – han var igjen firmenning til sin medrepresentant, nevnte Peder Cappelen, og gift med hans kusine.
 

 

Falsens fullmakt

I dag er det 200 år siden Christian Magnus Falsen ble valgt som representant til det første stortinget. Men det var jammen bare så vidt.

Det vil si – selve valget var det ingen tvil om. Han ble valgt med stort flertall som første representant fra Nordre Bergenhus amt, altså det som i dag heter Sogn og Fjordane. Falsen ledet selv, som amtmann, valgmøtet for Nordre Bergenhus 18. januar, og ble valgt med stort flertall av valgmennene, som stort sett var fra bondestanden. Han hadde kommet flyttende over fjellet på sensommeren 1814, men selv om Falsen var ny på Vestlandet, hadde hans rykte som bondevenn gått foran ham. Han fikk 54 av 57 stemmer.

Men da han kom til Christiania i slutten av juli, oppsto det raskt tvil om valget var gyldig. For hvor bodde amtmann Falsen?

Jo, i Bergen. Falsen hadde tolket grunnloven slik at han hadde stemmerett og var valgbar der han utøvet sitt embete, akkurat som jordeiere måtte ha de samme rettigheter der de eide jord. Stortinget godtok denne fortolkningen (men snudde på dette prinsippet i 1818, da ble Falsen sendt hjem). Men stemmetallet indikerer at det var betydelig motstand – henholdsvis 25 og 26 representanter stemte imot å godkjenne Falsen og Johan Andreas Budtz, som sto oppe i nøyaktig den samme problemstillingen som representant for Søndre Bergenhus.  

Falsens politiske virketrang kom virkelig til sin rett vinteren før stortingssesjonen startet i juli. Allerede 10. januar hadde han utgitt en egen publikasjon om odelsretten – en av Falsens hjertesaker. Han var en svoren tilhenger av odelsretten, som han så på som en historisk nedarvet tradisjon som utgjorde selve bærebjelken i den bondestaten som han på dette tidspunktet fremdeles kjempet for. Skriftet ble utgitt i Bergen åtte dager før valgmøtet, og kan vel muligens ha bidratt til hans store oppslutning blant valgmennene. I skriftet slo han også et slag for leilendingene, som det fremdeles var mange av – men han var klar på at noen stemmerett kunne det ikke bli snakk om for menn uten fast eiendom.

I juli skiftet Falsen med Niels Aall om å være lagtingspresident, og han satt i valgkomiteen, reglementskomiteen og konstitusjonskomiteen. Som lagtingsmedlem følte han seg avskåret fra å delta i de viktigste debattene, og han kjempet drabelig for å sikre seg denne muligheten. Ikke var han spesielt fornøyd når president Christie ikke ville gi ham medhold i prosedyrespørsmål heller. En dag hadde han lent seg over til Hans Jørgen Wetlesen og hvisket: «Han kan pinadø få satt allting igjennom».

Falsen fikk store deler av den lange stortingssesjonen ødelagt av sykdom, og han måtte ta permisjon fra september til langt ut i februar. Da han kom tilbake til Christiania, var hans entusiastiske tro på bøndene som landets politiske ryggrad blitt nokså svekket, noe hans opptreden i resten av sesjonen – og for den del resten av hans politiske karriere – skulle bære preg av.

Da det sprakk for Jacob Aall

I dag er det 200 år siden Jacob Aall ble valgt som stortingsrepresentant for Nedenes amt. Han hadde vært på Eidsvoll, men hadde ikke blitt valgt til det ekstraordinære stortinget høsten 1814.

Jacob Aall er kjent som en fredsæl mann som nødig ga seg inn i personlige konflikter, men vi kjenner til en episode der han lot følelsene få utløp. Under en debatt om pengevesenet gikk han sin vane tro for det moderate alternativet, hvilket Rørospresten Svend Aschenberg mente var altfor pysete:

- Nasjonens finansielle ære står så høyt for meg at jeg knapt kan kalle den mann fedrelandets venn som tilråder en ubetydelig sums inndragelse. En slik feig og kvinneaktig tenkemåte er nasjonen og dens representanter uverdig.

Plutselig var det noe som brast i den ellers saktmodige Jacob Aall, som alltid la vekt på å framstå med kontrollert verdighet. Men hva var det denne prestefyren våget?! Skulle dette høystemte patriotsludderet aldri ta slutt? Å antyde at han – Jacob Aall – var en fiende av nasjonens interesser? Han grep ordet:

- Aldri hadde jeg ventet at jeg for en forsamling som denne skulle behøve å rettferdiggjøre meg mot en beskyldning om at jeg ikke har handlet som fedrelandets venn. Jeg skal heller ikke spille mange ord. Om jeg har handlet som fedrelandets venn eller fiende, det er nasjonens sak å bedømme, og kunne mine handlinger ikke rettferdiggjøre meg, så greier vel ikke mine ord det heller. Ikke heller tror jeg at jeg ved mitt forslag, etter Hr. Aschenbergs beskyldning, har handlet mot Grunnloven, fordi dens bestemmelse i paragraf 110 – at Norge skal ha sin egen bank og sitt eget pengevesen – åpenbart sikter til å forebygge en sammensmeltning med det svenske pengevesenet. En bank kan for så vidt den er privat ikke befales, da dens opprettelse åpenbart beror på privatmenns evne og tillit, og de overslag som jeg har gitt meg den ære å gjøre inneholder nettopp begynnelsen til en nasjonalbank. For øvrig tilhører det en erfaring i fremtiden å bestemme om det er min feige og kvinneaktige frykt eller Hr. Prost Aschenberg høye forhåpninger som skal gå i oppfyllelse.

Aschenberg skjønte raskt at han hadde kommet uheldig ut og ba straks om pent vær:

- Jeg hadde aldri trodd at et medlem av forsamlingen, for hvem jeg har den mest uinnskrenkede høyaktelse, Hr. Jacob Aall, skulle ha således misforstått meg, og jeg erklærer herved høytidelig at min hensikt ikke var å fornærme ham.

Og Aall var så lettet over at striden gled over at han gjerne tilga:

- Jeg ærer den varme hvormed man her i forsamlingen antar seg nasjonens sak, og føler den i min egen barm, men jeg skulle ønske at den utbredte seg over saken selv, og ikke kastet skygger på personer. For øvrig erklærer jeg at jeg ved Hr. Prost Aschenbergs ytring finner meg aldeles forsonet.

Jacob Aall var så fornøyd med seg selv, og ikke minst med Aschenbergs unnskyldning, at han triumferende skrev til sin kone og beskrev hele episoden: - For min egen del var det tilfredsstillende å vise offentligheten at jeg ikke alltid vil tåle slike hånlige angrep. Slik var det altfor ofte på Eidsvoll. Det var på tide at tungen løsnet, og jeg akter ikke oftere å la meg forhutle i en hel forsamling.

Ikke en gang et par tøfler!

«Jeg kjenner ikke til noe sted i utlandet der man får kjøpt så mye som et par tøfler for disse såkalt garanterte sedlene!» Det var kjøpmannen fra Moss, Henrik Gerner, som åpnet den viktige debatten om pengevesenet i Odelstinget tirsdag 17. oktober 1815. I dag er det 200 år siden han ble valgt som representant for Moss til det første ordentlige storting.

Gerner påpekte at nordmenn ikke lenger kunne skaffe de mest ubetydelige ting fra utlandet om man ikke kunne betale med solid utenlandsk valuta, og påsto at Riksforsamlingen på Eidsvoll neppe hadde hatt noe mandat til å vedta noen form for garanti av pengesedlenes verdi.

I 1814 lå det dansk-norske pengevesenet i ruiner, og for den nye norske staten ble det en nesten uoverkommelig oppgave å skape en pengeenhet som befolkningen – og ikke minst utenlandske finansinstitusjoner – hadde tiltro til.

Du kan lese mer om den viktigste politiske saken i 1815-16 i boka om Det første stortinget.

En teknisk begavelse fra Stavanger

Kongsgård i Stavanger, som Eiler Schiøtz overtok
etter Gabriel Kielland i 1821

I dag er det 200 år siden Eiler Hagerup Schiøtz ble valgt som stortingsrepresentant for Stavanger. Eller det vil si – det ble han egentlig ikke. Det var svigerfaren Gabriel Schancke Kielland som ble valgt, med Schiøtz som vararepresentant. Men sistnevnte møtte på grunn av Kiellands sykdomsforfall.

Kielland var svoger til Jens Zetlitz og oldefar til Alexander Kielland, og skal ha vært modell for «gamlekonsulen» i romanen Garman & Worse. Han var en mektig figur i datidens Stavanger. Svigersønnen spilte en langt mindre rolle, som sorenskriver for øysamfunnene rundt Stavanger. 17. mai 1815, noen uker før det første ordentlige storting skulle settes, markerte han grunnlovsdagen ved å gjennomføre et bistert avhør med en annen som også skulle møte, fiskerbonden Niels Broe fra Rennesøy – som hadde gjort seg «skyldig» i å offentliggjøre et politisk skrift der han hadde tatt til orde for flere bønder på Stortinget. Broe, som skulle representere Stavanger amt – altså Rogaland – reiste til Christiania, men måtte reise hjem igjen fordi han også var tiltalt for «oppsetsighet mot øvrigheten» i forbindelse med en sak om tiendebetaling til sognepresten.

Schiøtz gjorde seg ellers lite bemerket som politiker, Han skrev hyppig hjem til svigerfaren – både om medisinske råd og løse rykter. I den store biografisamlingen som Tallak Lindstøl ga ut om alle stortingsrepresentantene i 1914, står det lite om hans politiske virke, men desto mer om hans interesse for å konstruere redningsbåter og sykler. Faktisk hadde han også planene klare for et luftskip som dessverre ikke ble realisert.