torsdag 3. april 2014

Å styre et land

Gudleiv Forr skriver om "Det første stortinget 1815-1816" i Dagbladet i dag, og peker på at den tar opp perspektiver som kan være relevante også i forhold til den demokratibyggingen som foregår i flere land i dag.

I en kommentar til en av Hans-Wilhelm Steinfelds NRK-reportasjer, skriver Forr: "Steinfeld kunne ha tatt med Gunnar Bolstads bok "Det første Stortinget 1815-1816" og gitt den til dem som nå skal organisere styret på Krim. Boka gir oss et bilde av hvilke formidable utfordringer den nye selvstendige staten sto overfor året etter mirakelåret 1814. De norske lederne hadde nok reddet 17. maigrunnloven høsten 1814, men hva skulle de fylle rammeverket med?"

http://www.dagbladet.no/2014/04/03/kultur/meninger/kommentar/stortinget/gunnar_bolstad/32632223/
 


onsdag 2. april 2014

Var "slyngel" et injurierende skjellsord?

Fyll og politikk er to fenomener som har en ulykksalig tendens til å opptre sammen fra tid til annen, og bedre var det ikke i ukene før det tredje ordentlige storting ble samlet i 1821. Da gikk det for seg så frakkeskjøtene revnet, blodet fløt og juristene måtte i ilden for å vurdere om bruken av ordet "slyngel" var straffbart.

Pløen var så glad i hunden Tyrk
 at han fikk laget en minneplate
for den da den døde:
Tyrk aad og drak og sprang og laae, ja!
Dansed, naar hans herre smilte.
Da alder negted ham at gaae,
fant han, at det var bedst han hvilte.
(Foto: Anne-Sophie Ofrim)
Det var den selvbevisste trelasthandleren Marcus Pløen som sto i sentrum for konfliktene (ja, det er han med Pløens gate). Da herreklubben Enigheden møttes i sentrum av Christiania i november 1820 var Pløen nyvalgt stortingsrepresentant. Pløen var i storslag, pralet med sin nyslåtte politiske status, utbrakte en rekke skåler av patriotisk karakter, og toppet det hele med å nekte å synge det tredje verset i en allsang der han var utpekt som forsanger – det kunne han som brav nordmann og "folkets representant" ikke gjøre.
På dette tidspunktet lå alkoholen allerede som et tykt teppe over forsamlingen, og en sterkt beruset offiser ved navn Aubert påpekte at Pløen dog ikke skulle møte på Stortinget før i februar. Pløen forsøkte å utbringe en ny skål, men Aubert betakket seg: "Hvordan tør en slik slyngel som Dem å foreslå å drikke med meg?!"

Deretter brøt helvete løs og i tumultene gikk det ikke bedre enn at styremedlem Christian Heyerdahl, for anledningen kledt i kjole og hvitt, fikk begge sine frakkeskjøter avrevet, mens blodet fløt fra andres neveknoker. Den ene etter den andre ble kastet på dør - og Pløen var blant dem. Det kom mer champagne på bordet, og noen ble hentet tilbake - Pløen var blant dem også - før nye konflikter oppsto, og slik gikk Pløens frynsete rykte i forveien til det tredje storting – som også ellers skulle bli en høydramatisk sesjon.
Peter Motzfeldt
- statsråd og brevvenn
Alt dette vet vi fordi den nøkterne og tørrvittige statsråd Peter Motzfeldt fortalte om det i et brev til sin venn W.F.K. Christie, som satt hjemme i Bergen og var sjeleglad for at han slapp å reise til Christiania.

mandag 24. mars 2014

Komiteen for postmester Rosenvinges lønnstillegg

Johannes Gunnerius Rosenvinge
Det første ordentlige storting måtte håndtere en uendelig strøm av store og små saker. Det ble fort klart at arbeidet måtte sluses via komiteer. I alt ble det nedsatt åtte forskjellige fagkomiteer. I tillegg ble det opprettet massevis av andre komiteer, blant annet en egen komite som skulle behandle lønnstillegg for postmester Johannes Gunnerius Rosenvinge i Molde.

Det var bred enighet om at alle representanter burde sitte i minst én fagkomite. Slik kunne sakene forberedes bedre, og det lå nok også en baktanke i at deltakelse i komitearbeidet skulle foredle ikke bare sakene, men også representantene, slik at alle var nødt til opptre ansvarlig.
I alt ble det nedsatt 8 slike komiteer;
1.for kirken, undervisningsvesenet og geistligheten,
2. for juridiske saker,
3. for finans, skatte- bank og tollvesenet,
4. for militære saker,
5. for kjøpstedenes økonomi, handel og sjøvesenet,
6. for fiskeri, land, skog og bergvesenet,
7. for saker som angikk de svenske stender, forandringer og tillegg til Grunnloven
8. redaksjonskomite som også hadde ansvar for å bekjentgjøre vedtakene

Ad hoc-komiteer

Men i tillegg til de åtte fagkomiteene var det altså behov for en rekke ad hoc-komiteer for å ta unna de mindre spørsmålene. Postmester Rosenvinge fikk altså sin egen komite, likeledes bergskriver Hartz og krigassessor Riis som hadde hver sin komite for å vurdere sine pensjoner, og krigsassessor Carl Wilhelm Printzlau som fikk sin søknad om naturalisering (statsborgerskap) vurdert av en egen komite.
Alle representantene satt i en fagkomite, men når det kom til de andre komiteene, er det åpenbart at noen ble ansett som mer effektive en andre. Jacob Aall satt i flest komiteer – 19, hvorav han var formann i sju, mens Christopher Anker Bergh, Lorents Lange, Hans Nansen og W.F.K. Christie fulgte hakk i hæl. Arbeidsjernet Christie var formann i hele ti komiteer. Embetsmennene var de klart mest benyttede, men bøndene Ellef Mørch og Ole Bjørnsen var også mye benyttet.
 

Ingen sekretærer

Opprettelsen av komiteer for alskens småsaker må ses i sammenheng med det totale fravær av sekretærer og rådgivere. Heller ikke i departementene var det hjelp å få - der hadde de absolutt ikke kapasitet til å drive saksforberedelser for stortingsrepresentantene. Det var i sannhet en annen virkelighet enn i dag, der små partigrupper gjerne har flere rådgivere enn representanter.

 

onsdag 12. mars 2014

Boka er i salg!

Nå kan boka om det første stortinget kjøpes i Akademikas nettbokhandel! Da får du den hjem til deg før den kommer i butikkene.

tirsdag 11. mars 2014

Den gamle stortingssalen

Den opprinnelige salen, siden gjenreist på Bygdøy.
Bygningen som vi kjenner som Stortinget ble reist først på 1860-tallet. De første 40 årene møttes stortingsrepresentantene i Katedralskolens lokaler i Dronningens gate 15. Denne gamle salen er gjenreist på Folkemuseet i Oslo, rett innenfor publikumsinngangen – og du kan faktisk se den uten å måtte betale billett. Lørdag har du en unik mulighet til å komme inn i selve salen – ikke bare på galleriet.

Det var elevene ved den tradisjonsrike katedralskolen som måtte vike når stortingsrepresentantene kom til byen. De holdt hus i Dronningens gate 15, på hjørnet av Tollbugata. Det opprinnelige bygget ble oppført cirka 1640 for Niels Hansen Kongsberg, som på den tiden var lagmann i Christiania. Etter hvert kom huset i den mektige forretningskvinnen Karen Tollers eie som i sin tur solgte det til kong Frederik IV. I 1719 overtok Katedralskolen bygningen og drev sin virksomhet der til 1823.
Denne tegningen av Anna Diriks viser Katedralskolen
 til høyre,  Krigsskolen til venstre.
Skolens store auditorium ble ferdigstilt i 1800 og var det absolutt mest representative møtelokalet i Christiania, og forholdsvis velegnet da det nye Norge plutselig trengte et skikkelig møtelokale for Stortingets formål. Den store salen ble brukt av både Odelstinget og det samlede Stortinget, mens skolens bibliotek ble brukt av både Lagtinget og Høyesterett. Et hundretalls tilhørere kunne få plass på storsalens galleri. Under de viktigste debattene kunne det være stuvende fullt. Det var kort avstand ned til møtebenkene, og en anekdote vil ha det til at en spesielt engasjert tilhører ved en anledning dunket paraplyen sin i hodet til en av representantene.

I 1866 sto den nåværende stortingsbygningen ferdig. Da hadde Stortinget allerede avholdt sine møter i Universitetets gamle festsal fra 1854, mens administrasjonen fremdeles hadde sine lokaler i Dronningens gate.
(Kilde: Torgeir Kjos, Museumsbulletinen nr 71, Norsk folkemuseum)

torsdag 6. mars 2014

Hvem får sitte på plassen til Jacob Aall?

Boka om det første stortinget 1815-16 lanseres i den gamle stortingssalen på Folkemuseet i Oslo, lørdag 15. mars kl 14.00. En unik mulighet til å komme inn i selve salen!
Påmelding til janne.tellefsen@akademika.no
Programmet vil vare cirka en time.

tirsdag 4. mars 2014

1814-valgene i Skien og Porsgrunn

Skien rundt 1800. Maleri av John Edy
I dag er det 200 år siden Skien og Porsgrunn valgte sine eidsvollsmenn. Valgene i Skien og Porsgrunn foregikk 4. mars – på den andre av de to bededagene som var utpekt til formålet. Fullmaktene er de eneste referatene som foreligger fra de to møtene, og som referater betraktet er de lite fyllestgjørende. I fullmakten fra Porsgrunn heter det at «denne bys samtlige innvånere» hadde møtt fram – og at åstedet var Østre Porsgrunn kirke. I Skien står det ingenting om hvor mange som hadde møtt fram, bare at «Skiens menighet var samlet».

"Stemmeflerhed"

I begge byer er representantene, henholdsvis Jørgen Aall og Diderich von Cappelen, utpekt ved «stemmeflerhed» - uten at det finnes spor av hvem som eventuelt har vært motkandidater. Det framgår heller ikke hva slags prosedyrer som er blitt fulgt og om det var noen kontroll av hvem som var stemmeberettigede. Det må være borgermester Bruenech som har ført begge fullmaktene i pennen – flere passasjer er språklig identiske, og som øverste embedsmann i begge byer var han den eneste som underskrev begge fullmakter.

Fullmakten fra Porsgrunn
Byenes embedsmenn var selvskrevne underskrivere – her finner vi borgermesteren, sogneprestene, tollbetjentene med flere. I Christian Frederiks anvisning for møtene het det at «de tilstedeværende Øvrighedspersoner og Embedsmænd samt 12 af Menighedens agtværdigste Mænd skulle tilligemed Præsten underskrive et Vidnesbyrd om, at N. N. Menigheds Indvaanere have med Fædrelandssind aflagt denne Eed.»
--

Resten av denne artikkelen kommer på trykk i boka «Med påhalden penn? 1814 sett frå Nordvestlandet og Telemark» som kommer på Novus forlag i april.