Larmende Yttringer af Misnøie eller Bifald er utilladelig!

Valentin Sibbern

Det er ikke til å komme forbi at også politikere kan være både pratsomme og til og med høyrøstede, og at de må holdes stramt i tømme for at de ikke skal snakke i munnen på hverandre. Det vet enhver som har sett en partilederdebatt på TV. Dette var et problem allerede i 1814, men Valentin Sibbern fra Østfold visste råd.

Sibbern hadde møtt på Eidsvoll, og allerede der hadde han irritert seg over at representantene ikke kunne holde kjeft når andre snakket. Det hadde sågar forekommet både buing og applaus. Så da han møtte som representant på det ekstraordinære stortinget høsten 1814 fremmet han et forslag til reglementet: "at al Applauderen, saavelsom ethvert tydeligt Tilkjendegivende af Mishag med en eller anden inden Storthinget foredragen Sag, bør, som en saadan Forsamling upassende og uværdig, være aldeles forbuden".

Sibberns forslag høsten 1814

Sibbern fikk bred støtte for forslaget, og i de første sesjonene ble innholdet nedfelt i to paragrafer – 36 og 37 – i "Storthingets indvortes Politie", som det het den gangen:

§36: Enhver Talende bør nøie holde sig til den af Præsidenten under Debattering satte Sag, uden at tillade sig fornærmende Udtrykke, enten mod Storthinget, eller dets Medlemmer.

§37: Larmende Yttringer af Misnøie eller Bifald ved Forhandlingerne, eller enkelte Medlemmers Tale er utilladelig.

Paragrafenes innhold lever den dag i dag, nå i paragrafene 55 og 56.

§55: Upassende eller fornærmelig atferd eller tale er ikke tillatt. Slik atferd eller tale skal påtales av presidenten.

§56: Det er ikke tillatt å gi støyende uttrykk for misnøye eller bifall under forhandlingene.

Valentin Sibbern møtte på Eidsvoll som offiser og militær representant, men gikk deretter raskt over i en sivil karriere som amtmann i Smaalenene (Østfold) og som stiftamtmann i Akershus, og deretter som mangeårig medlem av regjeringen.

- Fedrelandskjærlighetens klare stemme vil lyde fra patriotenes rene lepper!

Vi nærmer oss nå den delen av grunnlovsjubileet som vi aldri snakker om i 17. mai-talene – den forsmedelige andre grunnlovsgivende forsamling, også kalt det første overordentlige  storting. Formålet var å omformulere deler av eidsvollsgrunnloven slik at den kunne tilpasses en union med Sverige. Dessuten måtte man velge en ny konge. En svensk konge.

Forsiden på den andre
grunnlovsversjonen, vedtatt
4. november1814

Visst gjorde det vondt. For noen veldig vondt. En av dem som hadde det verst, var den forholdsvis hissige og veltalende sognepresten i Bragernes i Drammen, Søren Tybring. Han hadde reist til Christiania med det klare formål å sette en stopper for denne elendige unionen.

Tybring skrev dagbok – eller rettere sagt, han skrev daglige brev hjem til sin kone i Drammen. Og her la han ikke fingrene i mellom:

- Heller vil jeg dø med sverdet i hånden enn at min sønnesønn skal si om meg: "Min farfar var en feig usling og en forræder mot sitt fedreland". Denne stemning er sannelig felles for de fleste av Stortingets medlemmer. Jeg nekter ikke, at det er noen få som enten av elendig frykt eller fordi de under svensk skyts håper å kunne tyrannisere oss, er forhippet på at vi skal blindt kaste oss i svenskens svikefulle armer. Men de er få, og deres ravneskrik vil ikke være i stand til å overdøve fedrelandskjærlighetens klare stemme, som vil lyde fra så mange edle patrioters rene lepper.

Men Tybring var ikke helt uten realitetsorientering:

- Også patriotene kommer kanskje til å underskrive foreningen, for ingen menneskelig forstand kan gjøre seg noe begrep om hvordan det er handlet med fedrelandets hellige sak.

Og slik skulle det jo også gå. Tybring endte med å stemme for foreningen, han som de fleste andre, men han gikk ned med flagget til topps. Under den store debatten 20. oktober holdt han en flammende tale. Her er noen utdrag i original språkdrakt:

Skulde Foreningen mellem Norge og Sverige vorde til Held for begge Riger, saa maatte der herske en større Overensstemmelse imellem begge Nationer, end Historiens Aarbøger og den daglige Erfaring viser, at der gjør.

-

Som infødt Nordmand forbyder Beskedenhed mig at tale om Nordmandens uaftvistelige Verd - et Verd, de Svenske selv erkjender; thi hvortil ellers de store Anstrengelser, hvortil ellers den mulige Blodsudgydelse for at komme i Besiddelse af os?

Tybring unnslo seg heller ikke å slenge en kommentar om den nye sterke mann – kronprins Carl Johan:

- Hvad den gjæve ophøiede Fyrste angaar, der ved sin i Europa lysende Heltedaad er kommen den svenske Throne nærmest, saa synes det, efter mit Omdømme af hans hidtil brugte Fremgangsmaade, klart, at hine Karlers og Gustavers Krigeraand er ham egen, og at han foretrækker den blodbestænkte Laurbærkrans for Fredens velsignede Oliegren.

Men til slutt måtte også Tybring innrømme at han hadde kjempet forgjeves. Men ikke betingelsesløst:

Gamle Bragernes kirke, der Søren
Tybring var sogneprest. Kirken
brant i 1866.

- Er det da min Attraa at se Krigens Rædsler atter at udbrede sig over mit dyrebare Fødeland? Ønsker jeg da, at fortvivlende Enkers og forladte Faderløses vilde Skrig fra de brændende Ruiner skal gyseligen lyde for mit Øre? Nei! Tidsomstændighederne byder Foreningen med Sverige; - jeg vil denne Forening, blot at den norske Nations hidtil uplettede Ære ikke krænkes!

Søren Tybring tilhørte det opposisjonelle politiske miljøet i Drammen  og startet blant annet den første versjonen av Drammens Tidende sammen med den mer kjente Peter Pierre Flor, som møtte på Stortinget i 1818 og 1821. Han var forøvrig broren til tipptippoldefaren til en annen frittalende stortingsrepresentant: Christian Tybring-Gjedde.

Du kan lese hele talen til Tybring her: http://virksommeord.uib.no/taler?id=5763