Den scandaleuse Historie da Skriveren i Bamble blev rejeceret fra Storthinget

Bredo von Munthe af Morgenstierne må være en av de mest fargerike offentlige personer Norge har hatt gleden av å ha i sin tjeneste. Karrieren omfattet rettsvesen, musikk, pedagogikk og til og med en kort karriere på Stortinget, der han dessverre ble nødt til å trekke seg etter en kongelig skandale.

Født og oppvokst i Danmark ble han utdannet som jurist og gjorde raskt karriere ved de danske domstolene. Etter en tjenesteforsømmelse fikk han imidlertid avskjed, og måtte i flere år livnære seg som omreisende musiker. Siden havnet han i Moss der han drev en privatskole med en alternativ pedagogisk metode. I 1809 fikk Morgenstierne anledning til å entre rettsvesenet igjen, og var den første som ble utnevnt til advokat ved den nye norske Høyesterett. Etter hvert utviklet han et nært forhold til den senere kong Karl Johan.

I 1820 flyttet Morgenstierne til Nedre Telemark som sorenskriver, og i 1824 møtte han på Stortinget for Skien og Porsgrunn, etter at Carl Deichmann måtte trekke seg på grunn av sykdom. Her skulle imidlertid hans gode forhold til Karl Johan bidra til å stille ham i et dårlig lys.  Da det ble avslørt at Morgenstierne mottok en personlig understøttelse av kongen, måtte han simpelthen trekke seg som representant. Historien ble illustrert, nærmest som en "reportasjetegning", av den 16 år gamle Henrik Wergeland, som satt på galleriet da Morgenstierne ble vist ut.

Den unge Wergeland skrev en tekst til tegningen også:

Om høivise Lucifer
(Jeg vil ham saa nu skjelde)
Rygtet kan fortælle,
Hva jeg nu skriver her:
Den Pensionær,
Herr Lucifer;
(Dog gjerne,
Jeg nævner ham en Morgenstjerne)
Blev reent forkastet,
Hvorpaa han hastet,
Forbandet fort,
Af Thinget bort.
Han tænkte nok i Byen være,
For at fortære,
Dietpengene med mere,
Hos Zuvan;
Men han,
Til Bamble maatte tye,
Og sue paa Labben! –

Morgenstierne var en brilliant jurist, men levde hardt. Conrad Schwach, en annen jurist som i ettertid har fått utgitt sine dagboknotater, har beskrevet Morgenstierne som en person med helt hårreisende elendig hygiene og en legendarisk dårlig ånde. Han satte gjerne til livs en flaske brennevin til lunsj – men hadde likevel en enorm arbeidskapasitet.

Morgenstierne etterlot seg et omfangsrik etterslekt, var svigerfar til statsminister Fredrik Stang og stamfar for yngre generasjoner som innbefatter blant andre søstrene Oda Krogh og Bokken Lasson. 

Lyst på besøk?

Gunnar Bolstad under 1814-markeringen
på Løvenskiold-Fossum i Skien i mars.
(Foto: Anne-Lise Surtevju, TA)

Er du blant dem som lurer på hva som skjedde etter at de store begivenhetene i 1814 var over? Da er du kanskje interessert i å høre om Det første stortinget 1815-1816
– da de høystemte talene skulle omsettes i praktisk politikk og forvaltning. Norge hadde fått en egen nasjonalforsamling – men hvordan skulle den arbeide?

Årene etter 1814 ligger litt i skyggen av "mirakelåret", men var knapt mindre dramatiske. I årevis utkjempet Stortinget og Karl Johan drabelige kamper om grunnlovens innhold og eksistens. Norges tidlige politiske historie rommer både alvor og humor, og jeg kommer gjerne på besøk til historielag og andre lokale organisasjoner for å snakke om den.

Ta gjerne kontakt på gb@stortingshistorie.net.

Grunnlovsfeiring i Kviteseid 15. juni

En satans støy med prestene

Med prestene har det vært en satans støy,
skrev Wollert Konow til sin bror.

«Med prestene har der på Stortinget vært en satans støy. De ville med all makt ha deres lønninger forhøyet, men dette har, all deres djervhet til tross, ikke lyktes dem», skrev Wollert Konow til sin bror på høstparten 1815. Da hadde de geistlige stortingsrepresentantene forgjeves forsøkt å få gjennomslag for et budskap som var blitt fremmet i trontalen som var blitt holdt av stattholderen under Stortingets åpning.

Det var sogneprest Nils Stockfleth Schultz fra Trondheim som stilte seg i spissen for prestenes krav – som i hovedsak gikk ut på at også prestene måtte få kompensasjon for den synkende pengeverdien, slik andre embetsmenn hadde kommet til gode – og med tilbakevirkende kraft for året 1815. Det sto også diskusjon rundt prestenes lønnssystem, som for en stor del baserte seg på tiendeskatt og pliktarbeid fra menighetslemmenes side.

En kombinert komite gikk grundig gjennom saken og konkluderte med at et slikt system var nesten like gammelt som kristendommen, og at det ikke var uten grunn at forfedrene hadde bestemt det slik. Antagelig ville det være betenkelig å avskaffe dette kjærlighetsbånd mellom menighet og lærer. Statskassen kunne heller ikke forventes å kunne skaffe til veie penger nok til å lønne alle landets prester fullt ut, og det ville neppe være til vinning for allmuen at de betalte det samme til statskassen som de ellers hadde gjort til sin prest – og ikke minst ville det være urettferdig at de bedre bygder slik måtte lønne helt uvedkommende prester andre steder i landet. Fast lønn ville dessuten ikke være noen oppmuntring for talentfulle studenter når karrieremuligheter gjennom stadig bedre kall falt bort.

Loven som ble vedtatt i mai 1816 videreførte det gamle systemet, med en rekke spesifikasjoner for hvordan menighetens bidrag skulle innbetales, enten det var i penger, arbeidsinnsats eller naturalia.