Jul 1815: Fire retter, men ingen suppe



Niels Treschow - julevert i 1815

Det ble jul i 1815 også. 21. desember proklamerte president Christie ferie for stortingsrepresentantene. Det ble en etterlengtet pause, for det hadde ikke vært sikkert at det skulle bli noen juleferie i det hele tatt. Det ble avgjort på et møte i Stortinget 12. desember.

 

Niels Aall forteller om det i et brev til kona – og selv om han har aldri så lyst på ferie, tør han ikke gå i bresjen for det, for han hadde nettopp hatt fri sammen med brødrene Jacob og Jørgen for å begrave moren. Men ferie ble det – med streng beskjed om å være tilbake i fedrelandets tjeneste 4. januar. Viktige ting ville da stå på dagsorden. Hans Nansen, representanten fra Stavanger amt, lot ikke anledningen gå fra seg til å advare mot - slik Pavels refererer ham - å sette egen "Fornøielse høiere end Fædrelandets Tarv". Om noen "blev paa Landet og svirede en Dags Tid eller to over den bestemte Tid", kunne det kanskje være lurt å utsette de viktige sakene enda noen dager. Det skulle vise seg at det var et spesielt maskeradeball i Moss han hadde i tankene.

For mange av representantene var det ikke snakk om å reise hjem til familien, men flere ble invitert med hjem til dem som bodde innenfor rekkevidde. Således ble Wollert Konow fra Bergen og Jacob Frederik Oxholm fra Trondheim invitert av Niels Aall hjem til Skien. Konow hadde egentlig tenkt å utnytte ferien til å reise på forretningsreise til København, men det ble altså en kortere tur til Skien.

Slottsprest Claus Pavels feiret julaften sammen med sin familie utenfor huset – hjemme hos professor i medisin Michael Skjelderup. Der var også filosofiprofessor Georg Sverdrup, og Pavels noterer seg at de to herrer for anledningen var godmodige og mindre sarkastiske enn de pleide å være. Rundt juletreet gikk de imidlertid ikke – for det første juletreet kom ikke inn i norske stuer før i 1822.

Pavels var stadig på farten i juleselskaper, og tredje juledag var det klart for enda et, denne gang hjemme hos kirke- og undervisningsminister Niels Treschow. Bevertningen skal ha vært av det enkle slaget – fire retter, men ingen suppe. Ikke var det særlig hyggelig heller; Pavels satt mellom kjøpmannen Ludvig Mariboe og statsråd Jonas Collett. Sistnevnte var uendelig stiv og avmålt. Konversasjonen rundt bordet hadde vært kjedelig og det ble knapt nok skålt for vertskapet.

Eiler Schiøtz, stortingsrepresentanten fra Stavanger, reiste til Moss for å feire jul hos slektninger. Der ble han også invitert til David Chrysties maskeradeball – et selskap som skulle få mye omtale i ukene som fulgte.

Men det er en annen historie.

"Et skammeligt og ærerørende Rygte"

 

"Christiania Intelligentssedler" – hovedstadsavisen som var åpent for betalte redaksjonelle artikler og annonser – var i 1815 også arena for nidvers og utsøkte fornærmelser. Gjennom Intelligensseddelen kunne man også henvende seg for å få oppreisning for ærekrenkelsene, eventuelt be om unnskyldning – det siste trolig under trusler om rettslig forfølgelse.

Marketenteren Frederik Bader tilhørte den første kategorien. Han hadde to døtre som han gikk i krigen for: "Et skammeligt og ærerørende Rygte er utspredt om begge mine Døtre, hvorfor jeg udlover til Belønning 100 Riksbankdaler til den, der bevisligen opgiver hvem der er Opfinder af dette saa onde og usandfærdige Rygte."

Johannes Baatelsen, stakkars, sorterte i den andre kategorien. Han hadde lagt seg ut med høkeren Ole Jensen, som neppe hadde sett på fornærmelsene med blide øyne. Johannes krøp til korset:

"De grove Skjældsord og andre fornærmelige og ærerørige Udladelser, jeg har brugt om Høker Hr. Ole Jensen, da han ikke selv var tilstede, i Madam Aarøes Huus sidste Onsdag, tilstaaes herved at være skeet i Ubesindighed og uden Hensigt, da jeg altid har kjendt ham som en ærlig og brav Mand; og saaledes tilbagekalder jeg mine Ord."

Arbeidskonflikter

Intelligensseddelen var også forum for arbeidskonflikter. Fikk man sparken fra tjenesten, risikerte man å få sitt pass påskrevet i mer eller mindre rene ordelag. Helt typisk kunne man lese om "Pigen Sørine Hansdatter" som "for Utroskab […] ikke længere [er] i min Tjeneste; thi ombedes Enhver ei herefter at betroe hende Noget i mit eller min Kones Navn."

Vanligvis passerte slike drepende attester ubesvart, men bakermester Ulrich Bredesen forregnet seg da han rykket ut mot sin tjenestepike Marthe Olsdatter fra Solør:

"Formedelst Grovhed er Pigen Marthe Olsdatter af Soleur bortvist fra sin Tjeneste, hvorfor Enhver udbedes ei at betroe hende Noget i mit eller Kones Navn."

Dette ville Marthe aldeles ikke ha sittende på seg, og et par dager senere svarte hun:

"Naar Bagermester Bredesen selv havde været tilstede og hørt den Grovhed han i Intelligentssedlen No. 17 har behaget at tillægge mig, havde han udentvil anseet sit Avertissement for overflødigt, uden det egentlig passerede i hans Fraværelse, og foraarsaget ved hans Kones end mere hidsige Grovhed og tildeels umenneskelige Behandling imod mig."

Og Marthe slo trumfkortet i bordet da hun mer enn antydet at det var henne helt ukjent at bakermesteren i det hele tatt var kredittverdig – så han kunne være helt trygg på at hun i hvert fall ikke skulle skrive noe på hans regning:

 – For øvrigt kan Bredesen være fuldkommen betrygget for, at jeg nu; ligesaalidt som forhen; agter at optage Noget paa hans Regning, saameget mindre, som jeg ikke engang er bekjendt paa hvad Sted dette forhen saa villigt har staaet ham aaben."

Egentlig om forlikskommissærer

Mørk Søndre. Flyfoto fra 1955. (Akershusbasen)

Hvor mange Ellef Jacobsen ble Ragnhild Pedersdatter gift med? Svaret er to eller tre, men sikkert er det at en av dem var stortingsrepresentant for Smaalenene i 1815-16, og dertil en mye benyttet forlikskommissær gjennom mange år hjemme i Spydeberg. Ellef Jacobsen Mørch var egentlig varamann til Stortinget, men ble innkalt da prosten Peter Hount døde etter et kort sykeleie inne i Christiania allerede i juli 1815. Ellef gjorde en solid innsats, og var den bonden som satt i flest komiteer underveis.

Ellef Jacobsen eide og drev gården Mørk Søndre til et mønsterbruk fra han kjøpte det i 1786. I tillegg var han altså forlikskommissær fra 1797 til sin død i 1823. Det var et viktig verv i en tid der domstolene ikke greide å hamle opp med det store antallet saker.

Forliksordningen er egentlig en gammel tradisjon som stammer tilbake til de gamle tingsamlingene, men som ikke lenger var i bruk på 1700-tallet. I stedet vokste det fram en rettskultur der folk fra allmuen ble satt på sidelinjen, og der bruk av fullmektiger og såkalte prokuratorer førte til stadig dyrere og mer langtrukne rettsprosesser.  Sakene hopet seg opp ved domstolene, og situasjonen var overmoden for det forslaget som den norskfødte embetsmannen og generalprokurøren Christian Colbjørnsen fremmet i 1790 om såkalte forligelseskommisjoner.

En kraftpatriotisk bredsalve anno 1815

Christian 7.s monogram forsvant fra Domkirken

Den store underliggende politiske konflikten i 1815 gikk etter patriotiske skillelinjer. Noen egentlig diskusjon om den nye unionen med Sverige var det ikke, den var et faktum som alle måtte erkjenne. Det var også stor enighet på norsk side om at unionen skulle være begrenset, og at det ikke måtte komme til noen full sammensmeltning av de to rikene. Men det pågikk en stadig strid mellom de som forsøkte å forholde seg pragmatisk til den nye tid, og de som brukte en hver anledning til å sette denne avgrensningen på spissen.

En slik opposisjonstrang kunne imidlertid ikke drives altfor langt offentlig. Derfor måtte man rette skytset mot nordmenn som kunne mistenkes for å gå unionens ærend, samtidig som man sørget for å snakke pent om den nye kongen i Stockholm. Et typisk eksempel finner vi i Intelligensseddelen 5. august 1815, der den oppkjeftige 19 år gamle studenten Mathias Andreas Boye går hardt ut mot Stiftsdireksjonen, som over døren i Domkirken har skiftet ut monogrammene til de to danske kongene Christian 6. og 7., for deretter å sette opp CXIII i stedet – altså den nye svenskekongens symbol. Under tittelen O tempora! O mores! (Hvilke tider! Hvilke skikker!) rykker han ut:

"Jeg er ung og uerfaren, og bør vel, som saadan, ikke opkaste mig til Dommer over de Ældres Færd, men naar denne bliver alt for daarlig og liig Barnets, da tager jeg ikke i Betænkning derom at tale til dem, som jeg mener."

Etter å ha beskrevet selve saksforholdet, går han til angrep på gjerningsmennene:

"…saa maae altid slik ussel Adfærd ei alene beskjæmme de abderistiske Støvslikkere selv, men endog hele Nationen, og det er vel heel usømmeligt at smigre for sin Konge paa en Maneer, hvorved hele Folket maae blive til Latter. […] Visselig er denne Navneforandring den meest tossede og dummeste Smiger man kan tænke sig, og indgyder vistnok hos Kongen selv den største Foragt for de Mennesker, der have kunnet nedlade sig til sligt lav og ussel Kryberie."

Boye var skikkelig i støtet, og foreslo endog at det burde opprettes et "Selskab, under Navn af Udkradserselskabet i Norge, hvilket maatte bestaae af en stor Mængde cultiveerte Medlemer, der kunde skjønne saavel Bogstaver som Tal; naar nu disse reise overalt om i Landet med Hakker, Øxe, Knive, Hamre, Meisler og andre saadanne Redskaber, udskrabede alle gamle Kongers Navne, Runer og deslige profane Tegn, og i saadanne daarlig Tings Sted stemplede CXIII overalt, saa troer jeg visseligen, at Forvandlingen i en Hast vilde komme istand over hele Landet."

Nederst i artikkelen avslører Boye at han har fått artikkelen refusert i Nationalbladet med den begrunnelse at "det ei var skrevet i et Sprog, hvormed man kunde træde frem i dannede Kredse". Det sier en del, for de to brødrene Hielm som sto bak denne opposisjonsavisen var nok definitivt på Boyes side i spørsmålet, og var ellers ikke fremmede for slagferdig retorikk. De hadde imidlertid nok av problemer med ytringsfrihetens begrensninger som det var, og valgte vel sine konflikter med omhu. I Nationalbladet var det også gratis å komme på trykk, mens Boye altså fikk anledning til å komme til orde mot betaling i Intelligensseddelen.

Mathias Andreas Boye var sønn av rektor Engelbreth Boye ved katedralskolen i Trondheim, og ble student i Christiania i 1814. Han skal ha oppholdt seg mye i København i 1815-16, men var åpenbart også tilstrekkelig til stede til å gjøre furore i Christiania. Senere ble han adjunkt og overlærer i Drammen, rektor ved katedralskolen i Kristiansand, senere tollkasserer i samme by og deretter i Larvik. Han møtte på Stortinget i 1833 og 1857.

 

Hele stortingsarkivet på nett!

Nå kan du søke i Stortingets arkiver hele veien tilbake til 1814. Støvete, gamle bøker i kvartformat kan forbli i hylla mens du i en fei taster deg fram til de sakene du er interessert i. Du kan søke i forhandlingene og dokumentene, både med stikkord, tema og publikasjonstitler - men husk at du for en stor del må bruke datidens rettskrivning, og at den kan avvike både når det gjelder ortografi og benevnelse. Kjenner du navnet på representanten som sto bak et forslag, kommer du raskt fram til mål.

Det digitale arkivet ble høytidelig åpnet av stortingspresident Olemic Thommessen under en seanse i Lagtingssalen i dag. Du finner det digitale arkivet her.

Nogle fuldkommen beskjænkede Voxne..?!

Gartner Johan Siebke var helt fortvilet! Her hadde han slitt og strevd et helt år med å få orden på den nyanlagte botaniske hagen på Tøyen i Christiania, og hva var takken? Jo, noen hadde gått berserkgang i hagen og røsket opp planter og brukket av greiner! Det var særlig de nye kanadiske poplene det hadde gått utover. Siebke var så sint at han rykket inn en harmdirrende artikkel i Intelligensseddelen – i november 1815:

"Atter have nogle skadefroe Mennesker, eller, som jeg snarere skulde troe, nogle kaade uvidende Drenge eller fuldkommen beskjænkede Voxne, havt den forunderlige ondskabsfulde Glæde, deels at oprykke deels at afbrække og henkaste i Grøften 24 af de Canadiske Poppeltræer, der ere plantede rundtom den botaniske Hauge paa Tøien, hvilke skjønne Træer allerede i Sommer stode i den frodigste Væxt, og som efter 10 til 12 Aars Forløb ville danne en ligesaa smuk som behagelig Allee, der af Universitetet er anlagt alene til offentlig Brug og Fornøielse.

Enhver Retsindig, der indseer, hvor tungt det er saaledes at finde sine Bestræbelser for det Offentlige lønnede, og som derhos erkjender hvad Christiania og dens Omegn vil vinde, naar det med Held begyndte Anlæg i Fred maa trives og udvikle sig, anmodes derfor om, at paalægge enhver sin Undergivne at avholde sig fra al Vold og Overlast imod Træplantningen og det hele Anlæg paa Tøien; ligesom og herved udloves en anstændig Belønning for den , som enten kan bevisligen angive Voldsmanden, eller, om han gribes i Gjerningen, kan bringe mig Personen til lovmedholdelig Afstraffelse."

Det var den danske kong Frederik 6. som i 1812 ga Tøyen, den gang langt utenfor byen, til det nye Universitetet. Professorene ville ha undervisningen inne i Christiania, så i første omgang ble det med en botanisk hage på Tøyen, i tillegg til at noen, blant dem professor Niels Treschow, fikk sine sommersteder der. Først i 1814 ble Johan Siebke hentet fra den botaniske hagen i København for å anlegge den nye hagen på Tøyen. Tegningen over viser en plan over hagen slik den antagelig framsto i 1823.

Ole Schares gode Navn og Rygte

Ole Schare, byfogden som representerte Kristiansund og Molde på Stortinget 1815-16, kom senere nokså uheldig ut av det. Han råket ut for en sak som "angik Scharres gode Navn og Rygte", og årsaken var en temmelig lemfeldig embetsførsel. Allerede i 1820 ble han suspendert fra stillingen, og i 1827 ble han fradømt stillingen ved en høyesterettsdom.

Rettsvesenet malte altså sent den gangen, men knapt nok så langsomt som Ole Schare malte selv. I tillegg til at han etter alt å dømme hadde forsynt seg av kassa, hadde han også helt utrolige forsinkelser i sin saksbehandling. Således hadde han blant annet tatt fatt på en ganske enkel skiftesak i 1811, som fremdeles ikke var avsluttet i 1820. Han forsøkte seg med en unnskyldning om at han hadde vært på Stortinget i 1815-16, og følgelig ikke hadde rukket oppgavene hjemme, men dommerne mente at boet tross alt burde ha vært ferdig oppgjort allerede i 1812. De påpekte også at det uansett var hans ansvar å sørge for at embetet ble skjøttet der hjemme mens han satt på Stortinget, der han forøvrig spilte en heller usynlig rolle. Det var forøvrig hans svoger, Georg Ulrich Wasmuth, som møtte på Eidsvoll i 1814.

Den uheldige Schare var født ved Skara sølvgruver ved Vestfossen i Buskerud og døde 63 år gammel i 1829. Kona, Stinchen Tostrup Wasmuth, ble anbrakt på Thomas Angells Hus i Trondheim – et slags finere fattighus for ubemidlede kondisjonerte enker. Hun var da bare 35 år og hadde med seg flere av barna sine. Her tilbrakte hun mange år som "priorinne" – altså i en slags husmorfunksjon.

Var Carsten Anker en kuppmaker?

Hva med Carsten Anker? Han som eide Eidsvoll der grunnlovsmennene var samlet mens verten var i London som den ferske norske statens utsending – i realiteten Norges første utenriksminister?

Etter et langt og traumatisk år i London kom Carsten Anker tilbake til Norge i september 1815, trolig litt nervøs for hva som ventet ham hos de nye makthaverne. Han hadde satset alt på ett kort, nemlig sitt gode vennskap med Christian Frederik, den danske tronfølger og forbipasserende norske konge, som på dette tidspunkt satt i et slags indre eksil som guvernør på Fyn i Danmark. Det skulle imidlertid fort vise seg at Carl Johan, den nye sterke mann, var opptatt av å bygge strategiske allianser også med de som sto i opposisjon til ham. Han gjorde derfor sitt ytterste for å etablere et vennskapelig forhold til den gamle Carsten Anker.

Det lyktes han etter hvert med.

Anker ble aldri noen beundrer av Stortinget, hverken i 1815 eller senere, og knapt nok av den grunnloven som 112 edsvorne menn hadde smidd sammen i hans eget hjem på Eidsvoll. I oktober 1815 kunne han i et langt brev til Christian Frederik fortelle at forholdene på Stortinget var slik at  «intet Forslag, hvor absurd det end er, bliver forkastet». Han var særlig opprørt over at respekten for den private eiendomsrett ikke syntes å være i overensstemmelse med hans egne idealer: "Hver Mands Hus, Hest og Uhr kan med samme Ret tages for at tilhøre Publikum."
Og bøndene var verst: "Bonden skal være Hovedklassen. Han maa ingen gene paalegges. Dennes Grundsætning er ham ogsaa vel bekjendt og har i Haab om Understøtning gjort adskillige smukke Forslag, som aabenbar sigter til de øvrige Klassers Undertrykning."

Det tok litt tid før danmarksvennen Anker lot seg varme opp av Carl Johans tilnærmelser, men i april 1821 sendte Carsten Anker et brev til Carl Johan i Stockholm der han ba kongen sende en personlig kurer til Eidsvoll. Det Anker hadde å si til kongen kunne bare overbringes på den måten. Å reise til Christiania for å snakke åpenlyst med stattholder Sandels ville være for risikabelt, mente Anker. Og Ankers budskap, ifølge historikeren Sverre Steen, var klart: Enhver forstandig mann avskydde Stortingets virksomhet, og kongen burde gjøre slutt på det om det ikke bøyde seg for hans vilje. Anker tilbød seg simpelthen å bidra til forberedelsene til et kongelig statskupp.

Kongen gjorde som Anker ba om, og sendte den franskfødte oberst og nyslåtte adelsmann Mauritz Clairfelt. Ankers hjertesukk ble nok behørig formidlet til Carl Johan – på fransk, som han hadde bedt om.

Noe statskupp ble det ikke – men det hadde i hvert fall ikke stått på Carsten Anker. I 1824 døde han under et besøk på Biri, 77 år gammel.

En rasende biskop tar affære

Biskop Frederik Julius Bech -
bråsint pappa, politiker og prelat

Stakkars Thomas Bech! Onsdag 18. oktober 1815 var han plutselig, helt ufrivillig, dagens mest omtalte mann i Christiania. Han var sønn av biskopen i Akershus stift, Frederik Julius Bech, og nå hadde en ondsinnet person rykket inn et inserat i Intelligensseddelen der det ble spurt om hvorfor Universitetets akademiske kollegium ikke hadde offentliggjort en karakterliste i Rigstidende for årets nye akademiske borgere slik man pleide? Det kunne vel aldri skyldes at biskopens sønn, som hadde tatt artium dette året, hadde så dårlige karakterer at biskopen selv – han var prokansler ved Universitetet – hadde grepet inn for å forhindre at sønnens elendige innsats ble stilt til skue?

Hva den 18-årige Thomas tenkte, vet vi ikke. Men faren – biskopen – ble forbanna. Han var en sentral person i det norske lederskapet, og hadde blant annet sittet på det ekstraordinære stortinget høsten i forveien. Han besvarte beskyldningene i full offentlighet, og oppfordret det akademiske kollegiet til å erklære at han for sin del ikke hadde hatt noe med saken å gjøre, og også hvorvidt sønnen var skikket til å studere. Som om ikke det var nok, offentliggjorde han også sønnens karakterer i avisen. Den arme Thomas hadde gjort det "temmelig godt" i de fleste fag, og hadde i latinsk terminologi fått hovedkarakteren "Non contemnendus", altså en mager ståkarakter.

Det akademiske kollegium kunne den 25. oktober bekrefte for avisleserne at Thomas Bech absolutt var skikket til studier. For øvrig roste de Thomas for hans oppmøte til undervisningen og hans gode sedelige oppførsel.

Biskopen ga seg imidlertid ikke før han hadde fått Niels Treschows kirke- og undervisningsdepartement til å erklære at de ikke hadde sett noen grunn til å offentliggjøre karakterlistene fordi ingen av kandidatene hadde utmerket seg nevneverdig dette året.

Thomas Bech gjorde det siden relativt bra i livet. I 1821 ble han "Capellan pro loco" ved Akershus slottskirke – altså hjelpeprest, før han ble sogneprest i Lårdal og siden i Tjølling til 1862. Hans interesse for potetsykdommer finnes dokumentert i en artikkel som sto på trykk i Skillingsmagasinet i 1845.

En Anecdote af chronique scandaleuse

Stiftamtmann Hans Hagerup Falbe

De mest fantastiske sladderhistorier preget selskapslivet i Christiania tidlig på 1800-tallet. Selveste stiftamtmann Hans Falbe kunne fortelle slottsprest Claus Pavels hvordan det egentlig hadde gått for seg i det svenske hoffet noen få år tilbake:

«En Anecdote af chronique scandaleuse, som Falbe fortalte, maa jeg her optegne. Da Dronning Sophie Magdalene i Sverige ingen Børn fik, og man gjerne vilde have en Thronarving, traf det sig saa, at Kongens Søster, den endnu levende Prindsesse Sophie Albertine, befandt sig i velsignede Omstændigheder. Man besluttede at adoptere hendes Barn, og til den Ende anstillede Dronningen sig frugtsommelig, og gjennemgik Svangerskabets Grader, saaledes som virkelig var Tilfældet med Svigeringden. Men hvad skeer?
Timen kommer og Prindsessen føder -- et sort Barn!
En Neger, som opvartede hende, var dets Fader. Her ophører Historien.»

Historien er rimeligvis ikke sann, men sier en del om hva man kunne tillate seg – helt til topps i Norge – når det gjaldt ryktespredning om de påtvungne nye svenske unionspartnerne.

Dronning Sophie Magdalene

Dronning Sophie Magdalene var for øvrig datter til den danske Fredrik 5. og ble i 1766 giftet bort til den senere kong Gustav III. Da hadde de to vært forlovet siden de var fem år gamle. Det ble ikke noe lykkelig ekteskap, og Falbes anekdote har nok også fått næring av en annen historie som hefter ved Gustav III: Angivelig skal han ikke ha skjønt seg noe særlig på kvinnekroppens mysterier, og hans tjener Adolf Fredrik Munck måtte hjelpe ham i gang etter mange års kjærlighetsløst ekteskap. Munck har fortalt om dette i sine memoarer, såpass inngående at det er naturlig å mistenke ham for å være faren til parets første barn, den senere Gustav IV Adolf, som ble født i 1778.

Historien om Munck og Gustav III var forøvrig godt kjent i samtiden, og det ble laget ganske eksplisitte karikaturtegninger som i vår tid er søkbare på internett - men som selvfølgelig ikke hører hjemme på en seriøs historieblogg.

Den vrange fossen

Vrangfoss under byggingen av slusene

Selv om det var de store konstitusjonelle spørsmålene som sto i sentrum for de politiske begivenhetene, var det også plass til representantenes egne lokale saker på de første stortingene. Et godt eksempel er Vrangfoss-saken, som hadde dominert politikken i Telemark i mange år, og som også hadde vært tema på regjeringsmøtene i København. Høsten 1814 skulle anledningen komme for en representant på det ekstraordinære stortinget til å lufte saken med den nye kongen i Stockholm.

Vrangfoss er et fossestryk som ligger i vassdraget mellom Kviteseid og Ulefoss, et stykke fra det stedet der elva Bandak munner ut i innsjøen Norsjø. Som navnet tilsier, er det en vrang foss, og gjennom tidene var dette et sted der tømmeret kjelket seg fast. Tømmervasene kunne bli enorme, og mange fløtere ble skadet, noen ble også drept, i forsøket på å rydde opp i kaoset. Det hendte at tømmer kunne bli liggende i årevis. Bøndene i opplandet var rimeligvis ikke så fornøyde, mens brukseierne på nedsiden av fossen ikke nødvendigvis var like bekymret. Det kunne være fordeler med en foss som det gikk an å bruke til å regulere tømmertilfanget med – og dette var også noe bøndene mistenkte brukseierne for å gjøre.

- Slå hunden ihjel etter et kvarter!

Det vakte reaksjoner da det viste  seg at flere av våre samtidige stortingsrepresentanter trodde på Snåsamannen, men alternativ medisin sto sterkt også i 1815. Representanten Eiler Schiøtz, som skrev hyppig hjem til sin svigerfar i Stavanger, Gabriel Schanche Kielland, var bekymret for svigerfarens giktplager. Heldigvis hadde han medrepresentanter som visste råd.

Carsten Tank visste råd mot gikten

Carsten Tank fra Halden var en av tidens ledende menn, blant landets rikeste forretningsmenn og tidligere statsråd i Christian Frederiks kortvarige regjering i 1814. Han kjente Kielland godt fra før, og sendte følgende råd om botemiddel via svigersønn Schiøtz:

Når pasienten får giktsmerter, innesperres en hund i 24 timer uten å få mat slik at den blir skikkelig sulten. Derpå kokes et stykke kjøtt i pasientens urin og gis til hunden. Den vil deretter få krampetrekninger, hvorpå man må være klar til å slå den i hjel etter et kvarters tid, da den ellers risikerer å bli gal. Hunden kastes derpå i havet slik at den kan drive bort med bølgene – ikke synke.

Schiøtz er vel kanskje ikke absolutt overbevist om Tanks vidunderkur, så han presiserer i brevet til Kielland at "dette er Tanks ord og mitt inderlige ønske om mulig å bidra noe til Deres restitusjon gjør at jeg formidler Dem det."

"I Departementet bestilte jeg ikke stort..."



Conrad Schwach røper hva man
driver med i departementene

"En af de første Bekymringer der mødte Regjeringsraadet, var at skaffe Regjeringskontorerne et nogenlunde brugbart Personale", heter det i boken som ble utgitt i 1914 om sentraladministrasjonen i forbindelse med hundreårsjubileet.

Statsminister Erna Solberg overtar et regjeringsapparat med 4.400 ansatte i departementene i Oslo sentrum. I 1815 var de 63. De fleste jobbet hardt, men det fantes også døgenikter.

En av dem var juristen Conrad Schwach. Han har utgitt en av de mest spektakulære og utleverende selvbiografiene i norsk historie. Han skal vi straks komme tilbake til; men først litt om de andre ansatte:

Da de aller første departementsansatte skulle på plass i Norge – før Eidsvollsforsamlingen i 1814 – var de øverste ansvarlige klar over at det kunne være så som så med kompetansen, så det gjaldt å se det litt an: I boken om sentraladministrasjonen het det at "man hjalp sig øiensynlig i Regjeringskontorerne saa godt man kunde med den tilfældige Assistance, der netop var for Haanden, og da det formodentlig ikke saadan med en Gang var saa ganske sikkert, af hvad Art egentlig denne var, bestemte man sig for at se Tiden an med Hensyn paa fast Ansættelse."

Stortingspresidentens stasdrakt

Faksimile fra VG

Den nye stortingspresidenten, Olemic Thommessen, står midt i en solid tradisjon når han velger å iføre seg en stasdrakt fra 1700-tallet under åpningen av Stortinget. Som representant for Oppland, eller Christians Amt som det het før, er hans valg helt naturlig.

I 1815, da det første ordentlige storting ble samlet, var det helt selvsagt at bonderepresentantene stilte i klær som hørte til deres egen stand. Ole Bjørnsen fra Kviteseid i Telemark kledte seg i vadmel så lenge det holdt. Men i april 1816 måtte han skrive hjem til kona:

Da og din mann er bleven fant
Med lange bukser, svarte kjole,
Som etter kroppen slutter grant
Således vil du se din Ole.

I årene etter 1814 var kampen mot "luxus" viktig. Innkjøp fra utlandet rammet den allerede katastrofale valutabalansen. Klær skulle helst være produsert "kortreist", og både embetsmenn og bønder gikk hardt til angrep på kjøpmannsstanden, som etter deres skjønn veltet seg i importerte varer. Det ble lansert atskillige kreative forslag for å komme "luxusen" til livs. Olemic Thommessens rekonstruerte folkedrakt fra Gudbrandsdalen er et artig og relevant nikk til både historiske og aktuelle politiske perspektiver.

Skulle vi tatt parallellen til "luxus"-bekjempelsen på fullt alvor, burde Thommessen gått med stasdrakten sin hver eneste dag - slik at han ikke ender opp som telebonden Aasmund Norgaard, som møtte på det ekstraordinære stortinget høsten 1814. Slottsprest Claus Pavels kommenterte hver eneste av representantene i sin dagbok, og om Norgaard skrev han:
"Den tellemarkske Bondedragt, han bestandig gikk i, var egentlig en Forklædning, thi ellers passerer han for Middelstandsmand, og er kjoleklædt."

Skaal for Fraværende Koner og Børn!

Slottspresten Claus Pavels spilte en sentral rolle i selskapslivet i Christiania. Interessert i politikk var han også, og han pleide omgang med mange av representantene på Stortinget. 19. september hadde han invitert en hel gjeng hjem til seg, men det ble en trist affære. Opposisjonen stilte med Hans Nansen, biskop Bugge og sogneprest Andreas Bonnevie i spissen, og stortingspresident Christie holdt ikke ut lenge etter middagen før han smatt av gårde. Og straks var de andre også borte.

- Jeg har aldri sett et selskap uten utvortes anledning forsvinne så fort, skrev Pavels i dagboken sin. Han noterte for øvrig at han hadde utbrakt hele seks skåler under taffelet:

1) Velkommen!
2) Norges Storthing!
3) Bedre Dage end hidtil for Oplysning og Videnskabelighed i Norge!
4) Handel, Agerdyrkning og Industrie!
5) Fraværende Koner og Børn!
6) Den ærværdige Biskop Brun i Bergen!

Men altså til ingen nytte: «Der var ingen Hjerternes Forening, og hvad der syntes at være Foreningspunct, var virkelig Adskillelsespunct. Jeg skal aldrig mere indbyde saadan en Flok Mennesker, der have en vis Benævnelse, men intet andet tilfælles."

Ikke verdt en tur i regnværet

"Hvad der i Dag forefaldt i Odelsthinget, var virkelig ikke værdt at umage sig ud for i Regn og Søle", noterte Claus Pavels i sin dagbok 2. oktober 1815. Han hadde nærmest fast plass på galleriet og kunne saktens gi en god bedømmelse av hva som var verdt å bruke tiden på.

Og ser vi over skulderen til stortingspresident W.F.K. Christie, kan vi lese i hans dagbok at Pavels nok hadde rett. Den mest substansielle saken denne dagen var en kongelig resolusjon om at vassdragene på begge sider av grensen mellom Norge og Sverige fritt kunne brukes av begge lands innbyggere til å transportere sine produkter. Odelstinget ga sin tilslutning til at dette skulle nedfelles i lovs form.

Ellers ekspederte man et par lovforslag om kirkegårder og løsgjengeri over til den faste lovkomiteen – der ledende jurister i og utenfor Stortinget hadde en samlende hånd om de fleste lovforslag.

Det gikk i det hele tatt ganske tregt. Meningen var at Stortinget skulle sitte sammen i tre måneder slik det var hjemlet i Grunnloven. Men i september ble den første søknaden om forlengelse oversendt til kronprins Carl Johan. Og flere skulle det bli.

Stortingets største organisatoriske problem var at alle tilsynelatende hadde mulighet til å påvirke representantenes tidsbruk. Alle slags saker kom seilende og krevde oppmerksomhet. Denne dagen kan Christie, som i Odelstinget var menig medlem, fortelle om at Ditlev Wilhelm Falkenberg Peckel, som var redaktør av den nye norske statskalenderen, hadde forært Odelstinget et eksemplar. Odelstingspresident Lauritz Weidemann foreslo at man burde takke Peckel for boken, men Christie mente at man bare kunne benytte boken «og lade det være nok». Slik ble det også. Et av veldig mange eksempler på hvilke småsaker man faktisk satt og diskuterte i plenum - og som selvfølgelig tok mye tid og oppmerksomhet.

Fru Dannemand i unåde

Eiler Hagerup Schiøtz møtte for Stavanger på det første ordentlige storting (1815-16). Han var ganske aktiv, men ikke blant de mest sentrale representantene. Vi kjenner ham best gjennom brevene han skrev hjem til sin svigerfar, Gabriel Schancke Kielland.

Brevene fra Schiøtz er en artig blanding av politisk substans, familienyheter og rene rykter. Stortinget var en pulserende ryktebørs, ikke minst om storpolitiske affærer - men også mer sladderpregede historier spredte seg fort. I november 1815 kunne Schiøtz med en slags plump diskresjon skrive til svigerfar om den danske kongens elskerinne:

Frue Danmand skal være falden i Unaade, fordi en Lieutnt havde brugt for megen Trykkefrihed i hendes Officin.

Ryktet var nok ikke helt uten substans, for Kong Frederiks elskerinne, Bente Frederikke Mortensdatter alias Bente Rafsted, fødte faktisk et barn etter at kongens utenlandsreise hadde umuliggjort hans kandidatur som barnefar (men han var far til hennes tre første barn). Etter mye om og men ble Fru Dannemand og kongen gjenforent, og hun ble begravet med militær honnør i 1862, 23 år etter kongens død.

 

 

Politisk kulturdannelse i Bratsberg Amt

23. mars 1814 møttes en gruppe alvorspregede menn hjemme hos den avtroppende amtmann Severin Løvenskiold på Fossum utenfor Skien for å velge tre representanter til den forestående riksforsamlingen på Eidsvoll. En av dem var bonden Talleiv Huvestad. Siden møtte han og tre andre bønder som folkevalgte representanter på de påfølgende stortingssesjonene fram til 1821. I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan bøndene i Øvre Telemark forvaltet sine muligheter i det ferske demokratiet og hva som kan ha ligget til grunn for deres opptreden.