Da det sprakk for Jacob Aall

I dag er det 200 år siden Jacob Aall ble valgt som stortingsrepresentant for Nedenes amt. Han hadde vært på Eidsvoll, men hadde ikke blitt valgt til det ekstraordinære stortinget høsten 1814.

Jacob Aall er kjent som en fredsæl mann som nødig ga seg inn i personlige konflikter, men vi kjenner til en episode der han lot følelsene få utløp. Under en debatt om pengevesenet gikk han sin vane tro for det moderate alternativet, hvilket Rørospresten Svend Aschenberg mente var altfor pysete:

- Nasjonens finansielle ære står så høyt for meg at jeg knapt kan kalle den mann fedrelandets venn som tilråder en ubetydelig sums inndragelse. En slik feig og kvinneaktig tenkemåte er nasjonen og dens representanter uverdig.

Plutselig var det noe som brast i den ellers saktmodige Jacob Aall, som alltid la vekt på å framstå med kontrollert verdighet. Men hva var det denne prestefyren våget?! Skulle dette høystemte patriotsludderet aldri ta slutt? Å antyde at han – Jacob Aall – var en fiende av nasjonens interesser? Han grep ordet:

- Aldri hadde jeg ventet at jeg for en forsamling som denne skulle behøve å rettferdiggjøre meg mot en beskyldning om at jeg ikke har handlet som fedrelandets venn. Jeg skal heller ikke spille mange ord. Om jeg har handlet som fedrelandets venn eller fiende, det er nasjonens sak å bedømme, og kunne mine handlinger ikke rettferdiggjøre meg, så greier vel ikke mine ord det heller. Ikke heller tror jeg at jeg ved mitt forslag, etter Hr. Aschenbergs beskyldning, har handlet mot Grunnloven, fordi dens bestemmelse i paragraf 110 – at Norge skal ha sin egen bank og sitt eget pengevesen – åpenbart sikter til å forebygge en sammensmeltning med det svenske pengevesenet. En bank kan for så vidt den er privat ikke befales, da dens opprettelse åpenbart beror på privatmenns evne og tillit, og de overslag som jeg har gitt meg den ære å gjøre inneholder nettopp begynnelsen til en nasjonalbank. For øvrig tilhører det en erfaring i fremtiden å bestemme om det er min feige og kvinneaktige frykt eller Hr. Prost Aschenberg høye forhåpninger som skal gå i oppfyllelse.

Aschenberg skjønte raskt at han hadde kommet uheldig ut og ba straks om pent vær:

- Jeg hadde aldri trodd at et medlem av forsamlingen, for hvem jeg har den mest uinnskrenkede høyaktelse, Hr. Jacob Aall, skulle ha således misforstått meg, og jeg erklærer herved høytidelig at min hensikt ikke var å fornærme ham.

Og Aall var så lettet over at striden gled over at han gjerne tilga:

- Jeg ærer den varme hvormed man her i forsamlingen antar seg nasjonens sak, og føler den i min egen barm, men jeg skulle ønske at den utbredte seg over saken selv, og ikke kastet skygger på personer. For øvrig erklærer jeg at jeg ved Hr. Prost Aschenbergs ytring finner meg aldeles forsonet.

Jacob Aall var så fornøyd med seg selv, og ikke minst med Aschenbergs unnskyldning, at han triumferende skrev til sin kone og beskrev hele episoden: - For min egen del var det tilfredsstillende å vise offentligheten at jeg ikke alltid vil tåle slike hånlige angrep. Slik var det altfor ofte på Eidsvoll. Det var på tide at tungen løsnet, og jeg akter ikke oftere å la meg forhutle i en hel forsamling.