mandag 28. oktober 2013

Den vrange fossen

Vrangfoss under byggingen av slusene
Selv om det var de store konstitusjonelle spørsmålene som sto i sentrum for de politiske begivenhetene, var det også plass til representantenes egne lokale saker på de første stortingene. Et godt eksempel er Vrangfoss-saken, som hadde dominert politikken i Telemark i mange år, og som også hadde vært tema på regjeringsmøtene i København. Høsten 1814 skulle anledningen komme for en representant på det ekstraordinære stortinget til å lufte saken med den nye kongen i Stockholm.

Vrangfoss er et fossestryk som ligger i vassdraget mellom Kviteseid og Ulefoss, et stykke fra det stedet der elva Bandak munner ut i innsjøen Norsjø. Som navnet tilsier, er det en vrang foss, og gjennom tidene var dette et sted der tømmeret kjelket seg fast. Tømmervasene kunne bli enorme, og mange fløtere ble skadet, noen ble også drept, i forsøket på å rydde opp i kaoset. Det hendte at tømmer kunne bli liggende i årevis. Bøndene i opplandet var rimeligvis ikke så fornøyde, mens brukseierne på nedsiden av fossen ikke nødvendigvis var like bekymret. Det kunne være fordeler med en foss som det gikk an å bruke til å regulere tømmertilfanget med – og dette var også noe bøndene mistenkte brukseierne for å gjøre.

mandag 21. oktober 2013

- Slå hunden ihjel etter et kvarter!

Det vakte reaksjoner da det viste  seg at flere av våre samtidige stortingsrepresentanter trodde på Snåsamannen, men alternativ medisin sto sterkt også i 1815. Representanten Eiler Schiøtz, som skrev hyppig hjem til sin svigerfar i Stavanger, Gabriel Schanche Kielland, var bekymret for svigerfarens giktplager. Heldigvis hadde han medrepresentanter som visste råd.

Carsten Tank visste råd mot gikten
Carsten Tank fra Halden var en av tidens ledende menn, blant landets rikeste forretningsmenn og tidligere statsråd i Christian Frederiks kortvarige regjering i 1814. Han kjente Kielland godt fra før, og sendte følgende råd om botemiddel via svigersønn Schiøtz:

Når pasienten får giktsmerter, innesperres en hund i 24 timer uten å få mat slik at den blir skikkelig sulten. Derpå kokes et stykke kjøtt i pasientens urin og gis til hunden. Den vil deretter få krampetrekninger, hvorpå man må være klar til å slå den i hjel etter et kvarters tid, da den ellers risikerer å bli gal. Hunden kastes derpå i havet slik at den kan drive bort med bølgene – ikke synke.

Schiøtz er vel kanskje ikke absolutt overbevist om Tanks vidunderkur, så han presiserer i brevet til Kielland at "dette er Tanks ord og mitt inderlige ønske om mulig å bidra noe til Deres restitusjon gjør at jeg formidler Dem det."



tirsdag 15. oktober 2013

"I Departementet bestilte jeg ikke stort..."


Conrad Schwach røper hva man
driver med i departementene
"En af de første Bekymringer der mødte Regjeringsraadet, var at skaffe Regjeringskontorerne et nogenlunde brugbart Personale", heter det i boken som ble utgitt i 1914 om sentraladministrasjonen i forbindelse med hundreårsjubileet.

Statsminister Erna Solberg overtar et regjeringsapparat med 4.400 ansatte i departementene i Oslo sentrum. I 1815 var de 63. De fleste jobbet hardt, men det fantes også døgenikter.

En av dem var juristen Conrad Schwach. Han har utgitt en av de mest spektakulære og utleverende selvbiografiene i norsk historie. Han skal vi straks komme tilbake til; men først litt om de andre ansatte:
Da de aller første departementsansatte skulle på plass i Norge – før Eidsvollsforsamlingen i 1814 – var de øverste ansvarlige klar over at det kunne være så som så med kompetansen, så det gjaldt å se det litt an: I boken om sentraladministrasjonen het det at "man hjalp sig øiensynlig i Regjeringskontorerne saa godt man kunde med den tilfældige Assistance, der netop var for Haanden, og da det formodentlig ikke saadan med en Gang var saa ganske sikkert, af hvad Art egentlig denne var, bestemte man sig for at se Tiden an med Hensyn paa fast Ansættelse."

onsdag 9. oktober 2013

Stortingspresidentens stasdrakt

Faksimile fra VG
Den nye stortingspresidenten, Olemic Thommessen, står midt i en solid tradisjon når han velger å iføre seg en stasdrakt fra 1700-tallet under åpningen av Stortinget. Som representant for Oppland, eller Christians Amt som det het før, er hans valg helt naturlig.

I 1815, da det første ordentlige storting ble samlet, var det helt selvsagt at bonderepresentantene stilte i klær som hørte til deres egen stand. Ole Bjørnsen fra Kviteseid i Telemark kledte seg i vadmel så lenge det holdt. Men i april 1816 måtte han skrive hjem til kona:

Da og din mann er bleven fant
Med lange bukser, svarte kjole,
Som etter kroppen slutter grant
Således vil du se din Ole.
I årene etter 1814 var kampen mot "luxus" viktig. Innkjøp fra utlandet rammet den allerede katastrofale valutabalansen. Klær skulle helst være produsert "kortreist", og både embetsmenn og bønder gikk hardt til angrep på kjøpmannsstanden, som etter deres skjønn veltet seg i importerte varer. Det ble lansert atskillige kreative forslag for å komme "luxusen" til livs. Olemic Thommessens rekonstruerte folkedrakt fra Gudbrandsdalen er et artig og relevant nikk til både historiske og aktuelle politiske perspektiver.

Skulle vi tatt parallellen til "luxus"-bekjempelsen på fullt alvor, burde Thommessen gått med stasdrakten sin hver eneste dag - slik at han ikke ender opp som telebonden Aasmund Norgaard, som møtte på det ekstraordinære stortinget høsten 1814. Slottsprest Claus Pavels kommenterte hver eneste av representantene i sin dagbok, og om Norgaard skrev han:
"Den tellemarkske Bondedragt, han bestandig gikk i, var egentlig en Forklædning, thi ellers passerer han for Middelstandsmand, og er kjoleklædt."

tirsdag 8. oktober 2013

Skaal for Fraværende Koner og Børn!

Slottspresten Claus Pavels spilte en sentral rolle i selskapslivet i Christiania. Interessert i politikk var han også, og han pleide omgang med mange av representantene på Stortinget. 19. september hadde han invitert en hel gjeng hjem til seg, men det ble en trist affære. Opposisjonen stilte med Hans Nansen, biskop Bugge og sogneprest Andreas Bonnevie i spissen, og stortingspresident Christie holdt ikke ut lenge etter middagen før han smatt av gårde. Og straks var de andre også borte.

- Jeg har aldri sett et selskap uten utvortes anledning forsvinne så fort, skrev Pavels i dagboken sin. Han noterte for øvrig at han hadde utbrakt hele seks skåler under taffelet:

1) Velkommen!
2) Norges Storthing!

3) Bedre Dage end hidtil for Oplysning og Videnskabelighed i Norge!
4) Handel, Agerdyrkning og Industrie!
5) Fraværende Koner og Børn!
6) Den ærværdige Biskop Brun i Bergen!


Men altså til ingen nytte: «Der var ingen Hjerternes Forening, og hvad der syntes at være Foreningspunct, var virkelig Adskillelsespunct. Jeg skal aldrig mere indbyde saadan en Flok Mennesker, der have en vis Benævnelse, men intet andet tilfælles."

onsdag 2. oktober 2013

Ikke verdt en tur i regnværet

"Hvad der i Dag forefaldt i Odelsthinget, var virkelig ikke værdt at umage sig ud for i Regn og Søle", noterte Claus Pavels i sin dagbok 2. oktober 1815. Han hadde nærmest fast plass på galleriet og kunne saktens gi en god bedømmelse av hva som var verdt å bruke tiden på.

Og ser vi over skulderen til stortingspresident W.F.K. Christie, kan vi lese i hans dagbok at Pavels nok hadde rett. Den mest substansielle saken denne dagen var en kongelig resolusjon om at vassdragene på begge sider av grensen mellom Norge og Sverige fritt kunne brukes av begge lands innbyggere til å transportere sine produkter. Odelstinget ga sin tilslutning til at dette skulle nedfelles i lovs form.

Ellers ekspederte man et par lovforslag om kirkegårder og løsgjengeri over til den faste lovkomiteen – der ledende jurister i og utenfor Stortinget hadde en samlende hånd om de fleste lovforslag.

Det gikk i det hele tatt ganske tregt. Meningen var at Stortinget skulle sitte sammen i tre måneder slik det var hjemlet i Grunnloven. Men i september ble den første søknaden om forlengelse oversendt til kronprins Carl Johan. Og flere skulle det bli.

Stortingets største organisatoriske problem var at alle tilsynelatende hadde mulighet til å påvirke representantenes tidsbruk. Alle slags saker kom seilende og krevde oppmerksomhet. Denne dagen kan Christie, som i Odelstinget var menig medlem, fortelle om at Ditlev Wilhelm Falkenberg Peckel, som var redaktør av den nye norske statskalenderen, hadde forært Odelstinget et eksemplar. Odelstingspresident Lauritz Weidemann foreslo at man burde takke Peckel for boken, men Christie mente at man bare kunne benytte boken «og lade det være nok». Slik ble det også. Et av veldig mange eksempler på hvilke småsaker man faktisk satt og diskuterte i plenum - og som selvfølgelig tok mye tid og oppmerksomhet.