Ikke verdt en tur i regnværet

"Hvad der i Dag forefaldt i Odelsthinget, var virkelig ikke værdt at umage sig ud for i Regn og Søle", noterte Claus Pavels i sin dagbok 2. oktober 1815. Han hadde nærmest fast plass på galleriet og kunne saktens gi en god bedømmelse av hva som var verdt å bruke tiden på.

Og ser vi over skulderen til stortingspresident W.F.K. Christie, kan vi lese i hans dagbok at Pavels nok hadde rett. Den mest substansielle saken denne dagen var en kongelig resolusjon om at vassdragene på begge sider av grensen mellom Norge og Sverige fritt kunne brukes av begge lands innbyggere til å transportere sine produkter. Odelstinget ga sin tilslutning til at dette skulle nedfelles i lovs form.

Ellers ekspederte man et par lovforslag om kirkegårder og løsgjengeri over til den faste lovkomiteen – der ledende jurister i og utenfor Stortinget hadde en samlende hånd om de fleste lovforslag.

Det gikk i det hele tatt ganske tregt. Meningen var at Stortinget skulle sitte sammen i tre måneder slik det var hjemlet i Grunnloven. Men i september ble den første søknaden om forlengelse oversendt til kronprins Carl Johan. Og flere skulle det bli.

Stortingets største organisatoriske problem var at alle tilsynelatende hadde mulighet til å påvirke representantenes tidsbruk. Alle slags saker kom seilende og krevde oppmerksomhet. Denne dagen kan Christie, som i Odelstinget var menig medlem, fortelle om at Ditlev Wilhelm Falkenberg Peckel, som var redaktør av den nye norske statskalenderen, hadde forært Odelstinget et eksemplar. Odelstingspresident Lauritz Weidemann foreslo at man burde takke Peckel for boken, men Christie mente at man bare kunne benytte boken «og lade det være nok». Slik ble det også. Et av veldig mange eksempler på hvilke småsaker man faktisk satt og diskuterte i plenum - og som selvfølgelig tok mye tid og oppmerksomhet.