"I Departementet bestilte jeg ikke stort..."



Conrad Schwach røper hva man
driver med i departementene

"En af de første Bekymringer der mødte Regjeringsraadet, var at skaffe Regjeringskontorerne et nogenlunde brugbart Personale", heter det i boken som ble utgitt i 1914 om sentraladministrasjonen i forbindelse med hundreårsjubileet.

Statsminister Erna Solberg overtar et regjeringsapparat med 4.400 ansatte i departementene i Oslo sentrum. I 1815 var de 63. De fleste jobbet hardt, men det fantes også døgenikter.

En av dem var juristen Conrad Schwach. Han har utgitt en av de mest spektakulære og utleverende selvbiografiene i norsk historie. Han skal vi straks komme tilbake til; men først litt om de andre ansatte:

Da de aller første departementsansatte skulle på plass i Norge – før Eidsvollsforsamlingen i 1814 – var de øverste ansvarlige klar over at det kunne være så som så med kompetansen, så det gjaldt å se det litt an: I boken om sentraladministrasjonen het det at "man hjalp sig øiensynlig i Regjeringskontorerne saa godt man kunde med den tilfældige Assistance, der netop var for Haanden, og da det formodentlig ikke saadan med en Gang var saa ganske sikkert, af hvad Art egentlig denne var, bestemte man sig for at se Tiden an med Hensyn paa fast Ansættelse."

Men etter hvert antok arbeidet fastere former, og i 1815 hadde man etablert et regjeringsapparat med sju statsråder i Christiania, pluss to statsråder og en norsk statsminister i Stockholm. Til sammen hadde disse 10 statsrådene altså 63 personer til å hjelpe seg, inkludert de sju ansatte ved det såkalte statssekretariatet i Christiania. I Stockholm hadde den politiske ledelsen bare fire ansatte.

Conrad Schwach - jurist, poet og utagerende bohem - kom til justisdepartementet i 1817, hvorfra han forteller: "I Departementet bestilte jeg ikke stort, især da en derværende fattig Extraskriver, Gustav Grimsgaard, for en utrolig billig Betaling forrettede om Aftenen og en Deel af Natten det, jeg ikke gad udføre…"

Schwach rakk å tjene under tre ministre, først den adelige Mathias Sommerhielm, som senere ble statsminister i Stockholm, ifølge Schwach utelukkende i kraft av sitt adelige navn og store formue. Siden ble det Christian Adoph Diriks – "en umaadelig Tobaksryger og en stor Ven af Kortspill", som knapt nok viste seg i departementet, skal vi tro Schwach. Men før Diriks rakk å ta plass, var det den skarpskodde og sterkt pedantiske juristen Christian Krohg som vikarierte. Han var i denne perioden også sjef for politidepartementet – og ifølge Schwach endte Krohg med i et tilfelle å overveie en sak så grundig for og mot at han "som Politieminister aldeles ikke kunde tiltræde Justitsministerens Mening".