Arendals revolusjonære representant

Arendal malt av John Edy, ca. 1800.

Wilhelm Frimann Koren Christie var underveis til Christiania, der han skulle møte på Stortinget sommeren 1815. 29. mai var det tid for landkjenning. Skipet han var om bord på kastet anker ved Arendal, og Christie ble rodd i land for å se etter en gammel venn som bodde der. Men det viste seg at kameraten var bortreist, og det var lite annet Christie hadde der å gjøre. Riktignok kunne han notere seg at «det også i Arendal finnes damer som spaserer sent om kvelden», men han valgte uten videre å vende tilbake til skipet.

Da han passerte døren til doktor Alexander Christian Møller, gikk det et gys gjennom Christie: «Jeg syntes nesten at jeg hørte ham holde taler på Stortinget».

VI får tro at Christie listet seg forsiktig forbi Møllers hus i håp om ikke å treffe sin tidligere politikerkollega, som han hadde truffet både på Eidsvoll og på det ekstraordinære storting høsten 1814. De to sto langt fra hverandre politisk, og distriktskirurgen i Nedenes (Aust-Agder) hadde altså ikke gjort noe fordelaktig inntrykk på Christie.

Alexander Møller, malt av Christian Olsen.

Møller kom fra enkle kår som sønn av en salmakermester, men hadde fått en skikkelig medisinsk utdannelse og hadde også giftet seg inn i en av Arendals fremste borgerslekter, den kjente Herlofson-familien. Hans kone, som døde allerede i 1812, var kusine til Peter Herlofson, som var gift med søsteren til Jacob og Niels Aall, og til Ditlevine Quist, som igjen var gift med Lauritz Weidemann, amtmannen i Christians amt (Oppland). Møller drev en utstrakt veldedighet og hadde også et radikalt syn på sosialpolitiske spørsmål. Jacob Aall, som møtte sammen med ham på Eidsvoll og som var en meget standsbevisst herre, noterte seg at «alt det mørke som finnes i de lavere stender betrakter han som en følge av deres friksjoner med de høyere. Enhver rikmann er herskesyk og pengegjerrig, enhver fattig undertrykt og forurettet.»

På Eidsvoll opptrådte Møller som en ivrig selvstendighetsmann, sterkt inspirert av den franske revolusjonens ideer. Da han møtte på det ekstraordinære stortinget samme høst, fikk han følgende evaluering av den politiske observatøren Claus Pavels: «Doktor Møller, et av Stortingets virksomste medlemmer, rik på prosjekter og innvendinger, noen fornuftige, andre unødvendige og utidige, som bare stanset forretningenes gang.»

Møllers tankegods var radikalt for sin tid, men hadde nok passet atskillig bedre i dag enn Christies litt gammelmodige pragmatisme. Men i 1815 var det Christie som var den toneangivende mann. Han lettet anker med kurs for Christiania – mens Møller ble igjen i Arendal.

David Weidemann – født, oppvokst og inngiftet i byens borgerskap, ble Arendals mann denne gangen.