17. mai 1815: Dårlige kår for ytringsfriheten

Det tok tid før ytringsfriheten som ble innskrevet i eidsvollsgrunnloven ble anerkjent av rettsmyndighetene. I 1815 måtte Niels Trulsen Broe møte til rettsforhør for sine politiske ytringer på selveste 17. mai.

Niels Broe var fiskerbonde fra Rennesøy og nyvalgt representant til det første ordentlige storting som skulle tre sammen i juli – slik han også hadde representert Stavanger amt på det ekstraordinære stortinget høsten i forveien. Han måtte møte for å forklare seg om et opprop han hadde distribuert i lokalmiljøet.

Sorenskriver Eiler Schiøtz ledet forhøret. Det er nokså ordrett gjengitt i protokollen, her lett modernisert:

- I hvilken hensikt har du delt ut dette materialet?

- Da jeg var på det ekstraordinære stortinget var det bare 12-14 bønder. Dette var altfor lite i forhold til folk fra de andre stendene. Min hensikt var å gjøre oppmerksom på dette før det kommende Stortinget, slik at det kunne velges en eller to fra bondestanden i alle amt. Da kunne vi forebygge mye splid.

- Du har skrevet – og jeg siterer: «Det nektes vel ikke at embetsmenn utenfor bonde- og borgerstand er edle, uegennyttige og redelige, men hvem kan garantere at det ikke finnes noen som har en motsatt karakter som tenker mer på seg selv enn på landets beste?» Hvorfor har du brukt uttrykk som kan kaste skygge på embedsmennenes karakter? Man må jo formode at et slikt valg skjer med største varsomhet og at valget faller bare på de verdigste?

- Om jeg ikke var tilfreds med alle ytringer fra embetsmennenes side, vil jeg gjerne presisere at jeg ikke har ment noen av de juridiske embetsmennene.

- Har du noe å tilføye?

- Jeg vil gjerne ha protokollført at grunnloven tillater trykkefrihet og at jeg ikke trodde at det var noen forbrytelse å trykke dette budskapet. Det har ikke vært min hensikt å fornærme noen, og det gjør meg ondt at det har vakt utilfredshet.
Her måtte Schiøtz erkjenne at han ikke kom stort lenger med fiskerbonden. Han måtte overlate til amtmannen å avgjøre om det skulle tas ut tiltale i saken.

Både Schiøtz og Broe var valgt til Stortinget dette året, men Broe fikk sin fullmakt avvist og måtte gjøre vendereis. Han hadde sluppet videre rettsforfølgelse for sine ytringer, men han var også under tiltale for å ha ledet en motstand mot å betale fisketienden til presten i Skudeneshavn, og kunne enkelt utestenges.

 

Frikjent i 1816

Men da saken kom opp til doms i Stavanger, viste det seg at dommeren, sorenskriver Lauritz Stang (faren til senere statsminister Fredrik Stang) ga Broe blankt medhold. Han hadde innsigelser både mot amtmannen som hadde reist tiltalen og mot aktors opptreden:

- De tiltalte er frikjent. Aktors påstand kjennes død og maktesløs, og skal ikke hefte ved de tiltaltes gode navn og rykte. Aktor, Christian Magnus Zetlitz dømmes til å betale en mulkt på 10 riksbankdaler sølvverdi til fattigkassen på Rennesøy og dessuten like mye til justiskassen.

I Christiania gikk ikke dommen upåaktet hen. En jurist hadde redegjort for dommen i Nationalbladet, og i tillegg stilt en del penible spørsmål om hvorvidt man kunne stole på at stortingsrepresentantene virkelig ble valgt på et fritt grunnlag:

- Det er vel ingen ting som er viktigere for nasjonen enn at valgene til Stortinget er så frie og uten fremmed innflytelse som mulig. Det som har skjedd med Niels Trulsen Broe kan kanskje kaste lys over om det virkelig er slik eller ikke. Det er absolutt ikke innsenderens mening at det i dette tilfellet har vært lagt hindringer i veien for representantvalget, han vil bare gjøre oppmerksom på at en slik metode er fullt oppnåelig. Om øvrigheten virkelig skulle ønske det, kunne man anlegge tiltale uten noen eller bare en oppdiktet grunn, og på den måten suspendere amtets representasjonsrett eller tvinge valgmennene til å ikke velge dem som står i opposisjon. Om noe sånt virkelig skjedde, ville det jo ikke være tvil om at Grunnloven slik ble undergravet?

Skribenten i Nationalbladet fikk rett i sine advarsler om at Broe ville bli trukket gjennom nye rettsrunder.  Amtmannen i Stavanger ga seg nemlig ikke. Han anket saken, og denne gang ble dato for det første rettsmøtet i saken pussig nok satt en uke før stortingsvalget i oktober 1817. Dermed var Broe formelt sett under tiltale igjen, slik at han ikke var valgbar. I løpet av vinteren ble han imidlertid frikjent nok en gang. Først i 1821 kunne Broe møte på Stortinget igjen.