En satans støy med prestene

Med prestene har det vært en satans støy,
skrev Wollert Konow til sin bror.

«Med prestene har der på Stortinget vært en satans støy. De ville med all makt ha deres lønninger forhøyet, men dette har, all deres djervhet til tross, ikke lyktes dem», skrev Wollert Konow til sin bror på høstparten 1815. Da hadde de geistlige stortingsrepresentantene forgjeves forsøkt å få gjennomslag for et budskap som var blitt fremmet i trontalen som var blitt holdt av stattholderen under Stortingets åpning.

Det var sogneprest Nils Stockfleth Schultz fra Trondheim som stilte seg i spissen for prestenes krav – som i hovedsak gikk ut på at også prestene måtte få kompensasjon for den synkende pengeverdien, slik andre embetsmenn hadde kommet til gode – og med tilbakevirkende kraft for året 1815. Det sto også diskusjon rundt prestenes lønnssystem, som for en stor del baserte seg på tiendeskatt og pliktarbeid fra menighetslemmenes side.

En kombinert komite gikk grundig gjennom saken og konkluderte med at et slikt system var nesten like gammelt som kristendommen, og at det ikke var uten grunn at forfedrene hadde bestemt det slik. Antagelig ville det være betenkelig å avskaffe dette kjærlighetsbånd mellom menighet og lærer. Statskassen kunne heller ikke forventes å kunne skaffe til veie penger nok til å lønne alle landets prester fullt ut, og det ville neppe være til vinning for allmuen at de betalte det samme til statskassen som de ellers hadde gjort til sin prest – og ikke minst ville det være urettferdig at de bedre bygder slik måtte lønne helt uvedkommende prester andre steder i landet. Fast lønn ville dessuten ikke være noen oppmuntring for talentfulle studenter når karrieremuligheter gjennom stadig bedre kall falt bort.

Loven som ble vedtatt i mai 1816 videreførte det gamle systemet, med en rekke spesifikasjoner for hvordan menighetens bidrag skulle innbetales, enten det var i penger, arbeidsinnsats eller naturalia.