Født og oppvokst i Danmark ble han utdannet som jurist og
gjorde raskt karriere ved de danske domstolene. Etter en tjenesteforsømmelse
fikk han imidlertid avskjed, og måtte i flere år livnære seg som omreisende musiker.
Siden havnet han i Moss der han drev en privatskole med en alternativ
pedagogisk metode. I 1809 fikk Morgenstierne anledning til å entre rettsvesenet
igjen, og var den første som ble utnevnt til advokat ved den nye norske
Høyesterett. Etter hvert utviklet han et nært forhold til den senere kong Karl
Johan.
I 1820 flyttet Morgenstierne til Nedre Telemark som
sorenskriver, og i 1824 møtte han på Stortinget for Skien og Porsgrunn, etter
at Carl Deichmann måtte trekke seg på grunn av sykdom. Her skulle imidlertid
hans gode forhold til Karl Johan bidra til å stille ham i et dårlig lys. Da det ble avslørt at Morgenstierne mottok en
personlig understøttelse av kongen, måtte han simpelthen trekke seg som
representant. Historien ble illustrert, nærmest som en
"reportasjetegning", av den 16 år gamle Henrik Wergeland, som satt på
galleriet da Morgenstierne ble vist ut.
(Jeg vil ham saa nu skjelde)
Rygtet kan fortælle,
Hva jeg nu skriver her:
Den Pensionær,
Herr Lucifer;
(Dog gjerne,
Jeg nævner ham en Morgenstjerne)
Blev reent forkastet,
Hvorpaa han hastet,
Forbandet fort,
Af Thinget bort.
Han tænkte nok i Byen være,
For at fortære,
Dietpengene med mere,
Hos Zuvan;
Men han,
Til Bamble maatte tye,
Og sue paa Labben! –
Morgenstierne var en brilliant jurist, men levde hardt.
Conrad Schwach, en annen jurist som i ettertid har fått utgitt sine
dagboknotater, har beskrevet Morgenstierne som en person med helt hårreisende
elendig hygiene og en legendarisk dårlig ånde. Han satte gjerne til livs en
flaske brennevin til lunsj – men hadde likevel en enorm arbeidskapasitet.
Morgenstierne etterlot seg et omfangsrik etterslekt, var svigerfar
til statsminister Fredrik Stang og stamfar for yngre
generasjoner som innbefatter blant andre søstrene Oda Krogh og Bokken Lasson.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar