Var "slyngel" et injurierende skjellsord?

Fyll og politikk er to fenomener som har en ulykksalig tendens til å opptre sammen fra tid til annen, og bedre var det ikke i ukene før det tredje ordentlige storting ble samlet i 1821. Da gikk det for seg så frakkeskjøtene revnet, blodet fløt og juristene måtte i ilden for å vurdere om bruken av ordet "slyngel" var straffbart.


Pløen var så glad i hunden Tyrk
 at han fikk laget en minneplate
for den da den døde:
Tyrk aad og drak og sprang og laae, ja!
Dansed, naar hans herre smilte.
Da alder negted ham at gaae,
fant han, at det var bedst han hvilte.
(Foto: Anne-Sophie Ofrim)

Det var den selvbevisste trelasthandleren Marcus Pløen som sto i sentrum for konfliktene (ja, det er han med Pløens gate). Da herreklubben Enigheden møttes i sentrum av Christiania i november 1820 var Pløen nyvalgt stortingsrepresentant. Pløen var i storslag, pralet med sin nyslåtte politiske status, utbrakte en rekke skåler av patriotisk karakter, og toppet det hele med å nekte å synge det tredje verset i en allsang der han var utpekt som forsanger – det kunne han som brav nordmann og "folkets representant" ikke gjøre.

På dette tidspunktet lå alkoholen allerede som et tykt teppe over forsamlingen, og en sterkt beruset offiser ved navn Aubert påpekte at Pløen dog ikke skulle møte på Stortinget før i februar. Pløen forsøkte å utbringe en ny skål, men Aubert betakket seg: "Hvordan tør en slik slyngel som Dem å foreslå å drikke med meg?!"

Deretter brøt helvete løs og i tumultene gikk det ikke bedre enn at styremedlem Christian Heyerdahl, for anledningen kledt i kjole og hvitt, fikk begge sine frakkeskjøter avrevet, mens blodet fløt fra andres neveknoker. Den ene etter den andre ble kastet på dør - og Pløen var blant dem. Det kom mer champagne på bordet, og noen ble hentet tilbake - Pløen var blant dem også - før nye konflikter oppsto, og slik gikk Pløens frynsete rykte i forveien til det tredje storting – som også ellers skulle bli en høydramatisk sesjon.

Peter Motzfeldt
- statsråd og brevvenn

Alt dette vet vi fordi den nøkterne og tørrvittige statsråd Peter Motzfeldt fortalte om det i et brev til sin venn W.F.K. Christie, som satt hjemme i Bergen og var sjeleglad for at han slapp å reise til Christiania.