Komiteen for postmester Rosenvinges lønnstillegg

Johannes Gunnerius Rosenvinge

Det første ordentlige storting måtte håndtere en uendelig strøm av store og små saker. Det ble fort klart at arbeidet måtte sluses via komiteer. I alt ble det nedsatt åtte forskjellige fagkomiteer. I tillegg ble det opprettet massevis av andre komiteer, blant annet en egen komite som skulle behandle lønnstillegg for postmester Johannes Gunnerius Rosenvinge i Molde.

Det var bred enighet om at alle representanter burde sitte i minst én fagkomite. Slik kunne sakene forberedes bedre, og det lå nok også en baktanke i at deltakelse i komitearbeidet skulle foredle ikke bare sakene, men også representantene, slik at alle var nødt til opptre ansvarlig.

I alt ble det nedsatt 8 slike komiteer;

1.for kirken, undervisningsvesenet og geistligheten,
2. for juridiske saker,
3. for finans, skatte- bank og tollvesenet,
4. for militære saker,
5. for kjøpstedenes økonomi, handel og sjøvesenet,
6. for fiskeri, land, skog og bergvesenet,
7. for saker som angikk de svenske stender, forandringer og tillegg til Grunnloven
8. redaksjonskomite som også hadde ansvar for å bekjentgjøre vedtakene

Ad hoc-komiteer

Men i tillegg til de åtte fagkomiteene var det altså behov for en rekke ad hoc-komiteer for å ta unna de mindre spørsmålene. Postmester Rosenvinge fikk altså sin egen komite, likeledes bergskriver Hartz og krigassessor Riis som hadde hver sin komite for å vurdere sine pensjoner, og krigsassessor Carl Wilhelm Printzlau som fikk sin søknad om naturalisering (statsborgerskap) vurdert av en egen komite.

Alle representantene satt i en fagkomite, men når det kom til de andre komiteene, er det åpenbart at noen ble ansett som mer effektive en andre. Jacob Aall satt i flest komiteer – 19, hvorav han var formann i sju, mens Christopher Anker Bergh, Lorents Lange, Hans Nansen og W.F.K. Christie fulgte hakk i hæl. Arbeidsjernet Christie var formann i hele ti komiteer. Embetsmennene var de klart mest benyttede, men bøndene Ellef Mørch og Ole Bjørnsen var også mye benyttet.

 

Ingen sekretærer

Opprettelsen av komiteer for alskens småsaker må ses i sammenheng med det totale fravær av sekretærer og rådgivere. Heller ikke i departementene var det hjelp å få - der hadde de absolutt ikke kapasitet til å drive saksforberedelser for stortingsrepresentantene. Det var i sannhet en annen virkelighet enn i dag, der små partigrupper gjerne har flere rådgivere enn representanter.